Med Black Tea vender Abderrahmane Sissako tilbake til lerretet med en poetisk og politisk ladet fortelling om kjærlighetens mange former. Ti år etter sin prisbelønte Timbuktu – som sikret ham César-priser for beste regi, film og manus, samt en BAFTA – for beste ikke-engelskspråklige film, viser han at formsikkerheten og det menneskelige blikket fortsatt sitter sterkt. Black Tea utforsker drømmer, rasisme og romanse gjennom komplekse, velskrevne rollefigurer, og gir oss dype innblikk i deres liv og lengsler. Det er en film om brudd med gamle fordommer og tradisjoner – og føles som et viktig bidrag til den antirasistiske kampen.
I 2014 kom Abderrahmane Sissakos prisvinnende film Timbuktu til lerretet. Før det mottok Sissako César-prisen for beste regi, beste film og beste manus, samt en BAFTA for beste ikke-engelskspråklige film. Timbuktu var Cissakos siste film frem til nå.
Et tiår senere treffer Black Tea skjermen, og det er tydelig at den prisvinnende regissøren ikke har mistet sine egenskaper. Black Tea forteller en historie om kjærlighet og hvor mangfoldig den er. Vi møter dype, velskrevne rollefigurer som vi begaves med innblikk i deres liv, drømmer og omstendigheter. Black Tea handler om rasisme, drømmer og romanse. Filmen forteller om brudd med gamle fordommer og tradisjoner, og føles ut som en viktig del av den antirasistiske kampen.
Black Tea starter med at Aya Yohou sier nei i sitt eget bryllup, og flytter fra Elfenbenskysten til Guangzhou i Kina. Der får hun jobb i en tebutikk og forelsker seg i sin kollega, Cai. Vi følger Aya og Cai med gode innblikk i deres rolle i lokalmiljøet og deres komplekse rollefigurer. Gjennom filmens gang må de forsone seg med sine egne fortider, deres egne fordommer, og kjempe for hverandres drømmer og lykke. Omverdenen er brutal, og de må stride med at Guangzhou preges sterkt av rasisme. Filmen feirer mangfold og gir et håp om å bekjempe undertrykkelse gjennom historiene til lokalmiljøet og hovedrollene med deres venner, kollegaer og familie.
Taktfull visuell historiefortelling
Kostymene og rollefigurenes visuelle design føles ut som mer enn bare klær og sminke. Det er som om det visuelle uttrykket snakker med og komplimenterer rollefigurene. Selv når deres kostymer og estetikk varierer, er det som om en underliggende historie fortelles gjennom deres farger og mønstre. Disse fargene og mønstrene spiller gjennomgående godt med settdesignets egne artistiske uttrykk både i likheter og i kontraster.
Kameraet blir ført med en kunstnerisk intensjon som gjør at Black Tea ikke bare er noe publikum ser, men noe vi opplever. Komposisjonen i bildene er gjort på en måte som kan sammenliknes med kunstfotografi, hvor rollefigurenes egen utstråling og deres plass i verden føles levende og fortellende. Det er rett og slett deilig å se en film hvor kameraet er såpass aktivt i fortellingen av historien. Illusjonen brytes noe av et par tydelig dataanimerte insekter, men utenom det er det en nydelig visuell opplevelse.
Te som poesi
Aya får kallenavnet Black tea av de andre i lokalmiljøet. Det blir forklart at sort te har en mild smak, som legger igjen en helt ny, god smak i halsen når man svelger den. Hun snakker flere ganger om at hennes kjærlighet for te er grunnen til at hun jobber i te-butikken. Hennes kjærlighet for te kommer opp som bilder på kjærlighet, respekt og kultur. Gjennom hennes kjærlighet for te, og alt som er å lære om te, finner hun kjærligheten for Cai. Te blir en fører for deres relasjon. Te vises som mer enn bare en varm drikke, men en egen entitet, et eget kunstverk med tradisjoner og unike opplevelser, både i tilberedning og smak. Aya og Cai lærer å kjenne hverandre, og ikke minst åpner de seg for hverandre.
Etter å ha sett filmen, henger det igjen en beundring for hvordan te ble brukt som et bilde på så mye mer enn «bare te».
Kjærlighet er motstand
Rasisme er et gjennomgående tema i Black Tea. Det afrikanske miljøet i Guangzhou refereres til som «sjokoladebyen», og det er tydelig hvor lite velkomne de afrikanske beboerne er i Guangzhou. Vi får subtile hint og direkte blikk på diskriminering fra begynnelsen, og frem til det er umulig å ikke legge merke til. «Sjokoladebyen» legges ned, og regjeringen planlegger å bygge kjøpesentre over det blomstrende lokalmiljøet. Rasismen gjenspeiles i Cais gamle foreldre, som tviholder på sine gamle fordommer, men utfordres av hans 20 år gamle sønn, Li-Ben. Til tross for diskrimineringen de eldre generasjonene utfører, vekker filmen håp gjennom en kjærlig nysgjerrighet på andre kulturer. Flere rollefigurer, både større og mindre, har sine egne utviklinger hvor de utfordrer fordommer og tar del i det fremmede.
Til tross for at rasismen er såpass tydelig, er den godt nyansert. Disse nyansene kommer frem gjennom rollefigurene. «Allmenne» holdninger endrer seg gjennom filmens gang, og det føles ut som om vi bevitner et viktig steg i en samfunnsmessig utvikling.
Gjennom alle de kulturelle innblikkene vi får, er det gjennomgående at kjærligheten er viktig for alle rollefigurene vi møter. «Her tenker menn bare på jobben sin. De er ikke opptatt av kjærlighet», sier Ying, som drømmer om å reise til andre steder i verden, hvor kjærligheten er åpen og ærlig. Rasismen, som filmen så tydelig avbilder, bekjempes kun av kjærlighet; Kjærlighet ovenfor seg selv, og å bryte med det normative for sin egen lykke – Kjærlighet for andre, og å ville bidra til andres lykke – Kjærlighet man er villig til å kjempe for, både mot undertrykkelsen som bor i en selv, og undertrykkelsen som bor i andre, både nære og fjerne. Kjærlighet for hverandre, og den nydelige romansen som kun vil blomstre i kjærlighetens lys.
Gjennom den indre og ytre kampen for kjærlighet, blir vi kjent med en god håndfull rollefigurer som alle er med på å skape et levende bilde av Guangzhou som en levende by i stadig utvikling. Etter å ha sett filmen, henger det igjen en følelse om å være bedre kjent med kampen mot rasisme, og en optimisme om at diskriminering er midlertidig. Black Tea er en feiring av mangfold, og et godt eksempel på at film er en kunstform; den mer enn bare underholdning.
Filmen får 4 av 5 stjerner. Oversettelsen fra fransk og mandarin til den norske tekstingen var på enkelte steder ikke like smooth som det er mulig å anta at den er på originalspråkene. Filmen er fortsatt veldig givende, men blir enkelte steder litt vanskeligere å følge; spesielt når den har såpass mange andre fine aspekter å gi sin oppmerksomhet til.
