Andreas Dresens nye film er en tragisk kjærlighetshistorie og en fortelling om å ofre alt for en større sak. I annen rekke er det en historie om Die Rote Kapelle (Det røde orkester på norsk), en motstandsgruppe som hadde kommunistiske grener. Og så, først og fremst, er det historien om Hilde og alt som ledet opp til omveltningene i livet hennes dette dramatiske året.
I 1942 ble kontorarbeideren Hilde Rake (Liv Lisa Fries) med i en motstandsgruppe som senere skulle bli kalt for det Røde orkester. Der møtte hun den unge Hans Coppi (Johannes Hegermann), som hun forelsket seg i og snart giftet seg med. Sommeren 1942, som de tilbrakte sammen, blir navet til filmen. Det er den siste sommeren de to får sammen, og samtidig også den beste sommeren.
Liv Lisa Fries er kanskje mest kjent internasjonalt for den ene hovedrollen i den tyske neo noir-krimserien Babylon Berlin. Der spiller hun også en kontorist, på en politistasjon i Weimarrepublikken: Tysklands første parlamentariske republikk, som kom i kjølvannet etter første verdenskrig i 1918, og endte med at Adolf Hitler ble rikskansler i 1933. Fries rollefigur, Charlotte Ritter, er besluttsom og ressurssterk. Hun undervurderes gjerne av kolleger, særlig de mannlige politietterforskerne, selv om hun ikke står tilbake for noen av dem. Etter seriens suksess, har Fries dukket opp i flere internasjonale produksjoner. Eksempelvis Christian Schwochows politiske thriller Munich – The Edge of War, basert på Robert Harris roman Munich, og Matthew Browns Freud’s Last Session, der hun spilte mindre, men allikevel viktige roller.
Fries’ Hilde er også en ung dame som er besluttsom og ressurssterk. Hun er dedikert i motstandsarbeidet og i kjærligheten til Hans, og trosser blant annet morens advarsel om å forelske seg i ham. Og litt senere trosser hun all verdens hardhet for å ta vare på sønnen. For etter den fine sommeren i 1942, ble en høygravid Hilde arrestert for motstandsaktivitetene og satt i det beryktede kvinnefengselet Barminstrasse.
Og nettopp der kommer Hans Coppi jr. til verden. Et sidespor er at flere innsatte fødte barn i Barminstrasse, deriblant kommunisten Olga Benário Prestes, som fikk datteren Anita Leocádia Benário Prestes. Som Hans fikk Anita være med moren i fengselet til hun var gammel nok til å bli tatt fra henne. Hilde fikk fostre Hans til han var åtte måneder gammel. Hans sr. ble arrestert av Gestapo like etter fødselen, og fikk besøke og treffe Hilde og holde sønnen en eneste gang, og deretter henrettet. Etter at Hilde ble henrettet i august 1943, ble Hans sendt til besteforeldrene.
Fries leverer en solid rolleprestasjon. Hun balanserer den unge kvinnen som har fått livet snudd på hodet og allikevel er bestemt på å ta vare på sønnen, sammen med glimt av en idealistisk ung dame med ungdommelig følelsesregister, i scenene fra livet i frihet. Johannes Hegemann er også god, som en dedikert, sjarmerende og traust ung mann som skal preges av krigen. De to hovedrolleinnhaverne viser godt register, men det er Fries som leverer den sterkeste rollen: Man følger Hilde tett gjennom handlingen, og Fries overbeviser slik at man virkelig føler med henne i opp- og nedturer.
Det er en dyster historie Berlin, sommeren 1942 skildrer. Vi bruker mest tid med Hilde og barnet i fengsel, og historien om arrestasjonen, avhørene og fengslingen er den eneste delen av filmen som fortelles kronologisk. Allikevel er tittelen, som nevnt, selve navet i historien. Sommeren der det unge ekteparet opplevde små, bekymringsløse øyeblikk i en farlig tid, mens de ventet barn. De kunne tillate seg å la problemstillingene i øyeblikket begrense seg til hva barnets navn skulle være.
Først reagerte jeg faktisk litt negativt på klippen og komposisjonen. At alt som skjer før arrestasjonen fortelles ukronologisk, og vi hopper mellom ulike tidspunkt i Hildes liv. Jeg begynte å lure på hvorfor Andreas Dresen valgte å gå for den løsningen. Han hadde jo åpenbart en sterk historie å fortelle, som for meg nå fremsto uoversiktlig. Men etter hvert som en legger merke til at fengslingen skjer kronologisk, gikk det opp for meg at det definitivt tjener en funksjon: De harde, grå fengselsomgivelsene brytes opp av glimt fra Hildes tidligere liv. Glimt av forelskelsen med Hans, den nevnte sommeren med bål og bading i gode venners selskap, og håpet paret hadde for framtiden.
Det er alvoret og konsekvenser som skjer her og nå. Glimtene viser oss hva som ledet fram nået, og lar oss samtidig bli bedre kjent med Hilde. I tillegg understrekes styrken i håpet og kjærligheten. Det gir ekstra dimensjon til Hildes evne til å holde hodet kaldt i fengsel: Hun har et barn hun elsker og må ta vare på. Et barn som i seg selv er en manifestasjon av det gode hun hadde. Dette er også et tema som gjentas: Motstandsarbeidere vet at de risikerer livet, men jobber for noe som er større enn seg selv. Hilde finner styrke i å ta vare på barnet, en oppgave som er større enn jeg-et, til det er gammelt nok for å sendes til besteforeldrene.
Filmen fantastisk filmet av Judit Kaufman, som Dresen jobbet med for første gang. Regissøren har sagt at han ønsket å gjøre noe nytt enn han hadde gjort i tidligere filmer, og ønsket et bilde som var kaldt og hardt, men samtidig hadde plass til det poetiske. Kameraet farger får til å lage følelsen man får av å se på gamle bilder: Det er nesten utvasket og selv i de dystreste omgivelsene er det en glød over de varmeste fargene, eksempelvis Hildes ansikt foran den grå veggen i fengselskorridoren. Alt er dessuten filmet på gamlemåten, med et eneste kamera. Det skaper et direkte og konsentrert bilde, samt lange scener uten de sedvanlige klippingene mellom to personer som samtaler, for eksempel.
Dresen har skrevet et manus som unngår flere klassiske stereotyper en gjerne kan finne i filmer som foregår under krigen: Vi ser aldri hakekorset, verken i flagg eller på uniformer, og personalet i fengselet viser gløttvis humane sider. Det er naturligvis ikke noe som skaper sympati for nazistene, det er de som har arrestert og ender opp med å henrette både Hilde og Hans. Men om enn hvor grusomme resultatene av handlingene deres blir, får vi glimt av mennesker i uniformene. Og kanskje derfor blir man enda sintere når det grusomme skjer, fordi de ikke bare er ondskapsfulle pappfigurer som alle er like. Karakterutviklingen er ikke like sterk som hos Hilde og Hans, men det gjelder egentlig de fleste karakterene utenom dem.
Medlemmene av Det røde orkester fremstår også som troverdige mennesker. Unge menn og kvinner som nyter sommersola, tar forfriskende bad, nyter hverandres selskap på fest og har diskusjoner om hvordan de skal operere gruppen. De lever vanlige, individuelle liv på utsiden av saken de brenner for, og bor ikke kun på et eller annet lyssky hovedkvarter der samtlige kjederøyker eller pusser geværløp. Rollefigurene, og måten det er filmet på, gjør at det hele fremstår ekte. Nesten dokumentarisk. Dresen valgte i tillegg å bruke minimalt med musikk, og heller la pust, landskapenes lyder og rennende vann være den egentlige musikken.
Filmens narrativ viste seg å fungere godt da jeg etterhvert forsto hensikten med den. Jeg opplevde allikevel rytmen i starten som noe uengasjerende, nettopp fordi den ikke antydet en grunn til det, og dermed ikke fungerte så godt. Dresen viser at han behersker ulike typer narrativ godt, så jeg tror dette kunne vært løst bedre i filmens første tjue minutter, uten at de hadde trengt å gå bort fra ideen.
Berlin, sommeren 1942 er uansett en vellykket og sterk filmopplevelse som griper tak i seeren, og vekker følelser. En vakker og dyster tragedie som lar de gode tingene gjennombore det vonde, med et sterkt budskap: Kjærligheten er sterkere enn hatet.
