Regissør Brady Cobert (Vox Lux, The Childhood of a Leader) skaper sammen med norske medforfatter Mona Fastvold (The Sleepwalker, The World to Come) en tre og en halv times reise over kontinentene i 1950-tallets etterkrigstid. Hvor vi blir vitne til en manns kamp for å tilpasse seg en ny verden, mens hans gamle verden ligger i ruiner. The Brutalist har premiere på kino 28. februar.
I The Brutalist møter vi László Tóth, portrettert av Adrien Brody. En jødisk-ungarsk holocaust-overlever som flykter til Amerika fra det krigsherjede Europa. Adskilt fra sin kone Erzsébet i hver sin konsentrasjonsleir finner László ut at hun også overlevde krigen og er i livet i hjemlandet. Med svak helse er det imidlertid umulig for henne å møte László i Amerika.
Da László oppsøker fetteren som har bosatt seg i Pennsylvania og eier en møbelbutikk, kommer han i kontakt med den rike industrimagnaten Harrison Lee Van Buren. Etter at Van Buren oppdager László sin fortid som anerkjent arkitekt i hjemlandet, blir László dratt dypere inn i den mørkere siden av den amerikanske drømmen.
Tross sin lange spilletid rives man fort med inn i filmens handling med en intens start. Brody, tidligere oscarvinner for sin rolle som Władysław Szpilman i Pianisten av Roman Polanski, leverer en intens og følelsesladet prestasjon som krigsflyktning László Tóth. Hvor filmen skildrer det kaotiske og vidstrakte møtet med 50-tallets Amerika sine løfter og løgner, nydelig skutt av fotograf Lol Crawley.
Filmen introduserer tidlig tematikk rundt identitet og fremmedgjøring. Lászlós overgang fra visjonær arkitekt i Budapest, til flyktning i et fremmed land fører han til å oppsøke tilhørighet hos sin fetter Atilla. Hos Atilla får han husly i form av et en seng på et lagerrom, og blir ansatt i møbelbutikken. Han oppdager fort at fetteren har assimilert seg til det nye amerikanske livet, hvor han snakker perfekt amerikansk, skiftet navn og har konvertert til katolisisme for sin nye amerikanske kone.
The Brutalist dykker ned i myten om amerikansk immigrasjon. Der andre filmer tar for seg den vanskelige startfasen til suksess og lykke i håpets land, maler The Brutalist et annet bilde. Hvor vi i åpningsscenen til Ellis Island ser frihetsgudinnen sakte bli snudd på hodet vitner det til en virkelighet som er ganske annerledes en drømmen og illusjonen av hva Amerika kunne tilby.
Tross nye utfordringer har László arbeidsmoral og står stødig i sin identitet og kulturarv. Da hans talent under et renoveringsoppdrag blir oppdaget av den mektige industrimagnaten Harrison Lee Van Buren, blir han hyret av Van Buren til å skape et ambisiøst fellessenter for byen.
For László blir inngangen til det amerikanske samfunnet en bittersøt løgn, hvor fristelser står parat, og han forblir en fremmed for dets innbyggere. Han veksler mellom å bli betraktet som en eksotisk nykommer eller en skabbete flyktning. Han stiller sterkt i kontrast til Guy Pearce i rollen som Van Buren, en hensynsløs og brautende maktmann som tar det han ønsker. Pearce er på kanten av parodisk i rollen til tider, men det oppleves fortsatt passende da rollen representerer de kapitalistiske og elitistiske maktene som styrer landet. Hvor han i likhet med Daniel Day-Lewis sin rollefigur i Paul Thomas Andersons There Will Be Blood kun er motivert av makt og egen vinning.
Van Burens fascinasjon av László utforsker imidlertid noe mer fetisjistisk og urovekkende enn vennskap. Lászlós kreativitet, jødiskhet og annerledeshet blir mer en attraksjon enn en menneskelig relasjon for Van Buren. Van Buren som manifestering av det amerikanske samfunnet speiler tydelig den underliggende rasismen, undertrykte seksualiteten og fremmedfiendtligheten som ulmet under overflaten i det tilsynelatende plettfrie 50-tallets USA.
Gjennom filmen følger vi også László sitt økende heroinmisbruk, en avhengighet som begynte da han fikk heroin som smertebehandling for en brukket nese under reisen til Amerika. Da han endelig blir gjenforent med Erzsébet i andre halvdel av filmen er han tydelig preget av krigens traumer, avhengighet og hva det nye livet har kostet ham.
Tross at Erzsébet sin inngang halvveis i filmen har hun frem til da hatt en tilstedeværelse i form av voiceover i brev til László. Både Adrien Brody og Felicity Jones lærte seg ungarsk og ungarske aksenter til filmen som høres overbevisende ut i hvert fall for det utrente øret. Jones gjør en god jobb i rollen som Erzsébet, hvor hun representerer László samvittighet og link til fortiden.
László kjempende mot budsjett og innvendinger på Van Buren-prosjektet, jobber seg inn i en stadig sviktende psykisk helse med en økende avhengighet. Det massive brutalistiske byggverket vokser sakte opp av bakken i bakteppet av handlingen mens tiårene går forbi. Som en mørk monolitt står det tilslutt, bygget på et fundament av mistillit, tap og knuste drømmer.
I en film som handler om å skape noe vakkert i en stygg verden er det mye estetikk å hente i The Brutalist. Cobert valg om å skyte filmen i 70mm VistaVision med Lol Crawley på foto kler tidsånden ypperlig, med nydlige komposisjoner av Crawley. VistaVision, en wide-screen format som ble foreldet i overgangen fra 50- til 60-tallet, fanger stemningen og assosiasjonene til tidsepoken perfekt. Kostymer, rekvisitter og locations er autentiske og troverdige, og skaper følelsen av å være i en eksisterende pustende verden.
Corbert og Fastvold har uttalt sin fascinasjon med brutalisme og modernisme som utgangspunkt for filmen. Hvor rollefiguren László Tóth trekker inspirasjon fra bevegelsens mange kunstnere som Paul Rudolph, Ludwig Mies van der Rohe, László Moholy-Nagy, Marcel Breuer og Ernő Goldfinger. Ingen tilfeldighet er det heller at László er utdannet ved Bauhaus, en skole hvor mange modernistiske stemmer ble kneblet under framgangen av nazibevegelsens konservative ideologi. Som i etterkrigstiden fikk blomstre opp igjen blant annet av kunstnerne som overlevde krigen.
I The Brutalist føres vi tett på pulsen i en epoke preget av usikkerhet, traumer og nyskapning. Hvor identitet, kapitalisme og makt spiller sentrale roller i tematikken. Satt i dagens kontekst er det dessverre fortsatt mange paralleller å trekke. Den amerikanske drømmen virker fjernere en noen gang, og spørsmålet om man er «rett» type innvandrer til å oppnå den ulmer fortsatt under overflaten. Med The Brutalist har Corbert og Fastvold skapt et levende verk, med gripende prestasjoner og en sterk filmopplevelse.
