Det er godt over femti år siden det britiske hardrockbandet Led Zeppelin ble dannet. Etter trommeslager John Bonhams død la de inn årene i 1980, noe som selv er førtifem år siden. Det er skrevet og laget mye om gruppa i tiden som er gått, og en dokumentar om starten av karrieren kan nesten virke litt rart på dette tidspunktet. Men det blir selvfølgelig noe spesielt når det er bandet selv som forteller historien, og når regissøren har en klar visjon.
Irsk-britiske Bernard MacMahon er et av hodene bak media-franchisen American Epic: Filmer, album og bøker som dokumenterer roots- og folkemusikk i USA på 20-tallet, samt innflytelsen det hadde på samfunnet i Amerika og resten av verden. Becoming Led Zeppelin er hans første film utenfor det prosjektet.
Led Zeppelin er et av de mest banebrytende engelske rockebandene, som kom på tampen av 60-tallet: Med et tungt, gitardrevet sound var de en forløper til senere hardrock og heavy metal. De formet dessuten en type rock som beveget seg vekk fra korte singler, og heller baserte seg på et mer gjennomarbeidet albumformat.
Bandet besto av Robert Plant (vokal), Jimmy Page (gitarer), John Paul Jones (bass og keyboards) og John Bonham (trommer). Da Bonham gikk bort i 1980 etter en tragisk overdose, valgte bandet å legge opp: For dem var Zeppelin ikke det samme uten Bonham. Derfor er det kledelig at det kun er de fire medlemmene som kommer til orde i dokumentaren.
MacMahon lar ingen allvitende forteller komme inn for å geleide seeren gjennom fortellingene medlemmene ikke rører ved. Ei heller folk fra bandets apparat, eller andre som opplevde Zeppelin på nært holdt i løpet av den første tiden. Det er Plant, Page og Jones som forteller historien. Og Bonham. Trommeslageren var notorisk mediesky og likte ikke å gi intervjuer, men til bruk her har man pusset opp et opptak fra 1972, som glir fint inn med de ferske intervjuene MacMahon har gjort med de tre andre. Det oppleves sømløst, og man får virkelig følelsen av at samtlige medlemmer forteller historien til Led Zeppelin.
Vi dropper barndomsminner og hopper rett inn i et grått, deprimerende etterkrigstids-England. De fire unge guttene hørte på en mer fargerik musikk fra USA og kjente en rotløs dragning dit: Der var det gøy, skarpt og friskt. Mens medlemmene snakker får vi se velkomponerte collager av musikkvideoer, TV-opptredener og nyhetssaker som akkompagnerer det vi blir fortalt. Klippingen er rask, uten å bli utålmodig og holder seeren engasjert og interessert. Vi ser amerikanske rock and roll-pionerer som Little Richard, Johnny Burnette, Elvis Presley og britiske Lonnie Donegan.
Donegan var en av de nye britiske musikerne som spilte i skiffle-tradisjonen, og nærmet seg den rocken unge briter bare hadde hørt fra USA. I England var musikerne og sangerne trygge og dermed også kjedelige, de appellerte ikke til den nye generasjonen som vokste opp. Donegan tok dermed et syvmilssteg og var en viktig inspirasjon for alle briter som hadde lurte på om det gikk an å lage slik musikk i England.
Becoming Led Zeppelin er lagt opp som en spillefilm om bandet, der vi mates med alt som inspirerte dem og forstår fullt ut hvor musikken kommer fra, da debutskiva slippes og Zeppelin blir verdens største rockeband etter den andre. Og Plant, Page, Jones og Bonham er hovedpersonene som alle bidrar til at det går den veien det gikk. Vi opplever dem på scenen og i studio, og et effektivt fortellergrep er å bruke låter som er med på å fortelle historien parallelt med intervjuene og bildene: Før de går i gang med å spille inn det selvtitulerte debutalbumet, får vi eksempelvis en gjev liveversjon av sangen Your Time is Gonna Come.
Interessant er det også å se hvor ulike de fire var. Og er. Robert Plant er historiefortelleren, og han evner å skildre med nostalgisk og ærlig varme. Jimmy Page er Zeppelins portvokter og sitter på alt av detaljer og datoer. Det blir tydelig at han også var den åpenbarte lederen i starten, både kreativt og forretningsmessig: Det er han som forteller Atlantic at de er et albumband, og at plateselskapet kan se langt etter å få singler fra dem, samme øyeblikket som han signerer platekontrakten. John Paul Jones er den entusiastiske musikeren, den som kan mest musikk og virker minst eksentrisk. John Bonham snakker med en rolig og mild stemme (og virker å være fasinert over suksessen bandet hans ble), i kontrast til bildet som hardtslående og alkoholisert trommeslager.
Becoming Led Zeppelin føles intim, men også spektakulær og omfattende. På en måte er det litt som å sitte i et lite rom og høre de fire rockerne fortelle. Samtidig er det visuelle språket raskt, og måten den unngår å dvele for mye på ting som ikke har med musikken å gjøre, sørger for at det føles ut som om en har sett mye mer. At i tillegg til Led Zeppelins historie, får vi også en subtil minidokumentar om en tidsepoke, de nye politiske og kreative kreftene og alt som skjedde rundt i samfunnet. Jeg kan derfor tenke meg at dette vil funke bra for et yngre og mer TikTok-vant publikum, selv om klippinga overhode ikke minner om TikTok. At en ung, nyfrelst LedZep-fan vil ønske å se dette om igjen ganske snart, er jeg dog ikke i tvil om!
Personlig kunne jeg tenkt meg å se litt mer om veien videre etter 1969, om enn bare som en epilog, men jeg forstår samtidig godt hvorfor regissøren satte strek der han gjør. Det anbefales å se denne på stort lerret og med god – gooooood – lyd!
