Aaron Schimbergs mørke dramakomedie A Different Man stiller en rekke interessante spørsmål om selvbilde, utseende og selvtillit. Det er en film om en mann som symbolsk møter seg selv i døra, pakket inn i skittenrealistiske omgivelser med hint av både body Horror og subtil Woody Allen-aktig nerve.
Edward Lemuel (Sebastian Stan) er skuespiller, nervøs og sliter med sosiale situasjoner. I tillegg har han nervofibromatose, en tilstand med godartede bindevevsvulster. Det er ulike måter dette kan påvirke kroppen, men huden, nervesystemet og skjelettet er det som rammes i størst grad. Når det gjelder Edward har han et veldig deformert ansikt og det påvirker naturligvis hverdagen: Når han sitter på t-banen og det kommer på vokale og bøllete passasjerer, dekker han seg til så godt det lar seg gjøre. Hjemme i bygården gjør han lite ut av seg og forsvinner inn i leiligheten så raskt han kan.
Så får han en ny nabo i den norske og mer direkte teaterforfatteren Ingrid (Renate Reinsve). Han liker selskapet hennes, og hun liker å snakke med ham, men Edward er for blyg til å innrømme det han egentlig føler. En dag dukker det opp en medisinsk mulighet. Eller, medisinsk i gåseøyne … Det et snakk om en eksperimentell, og mulig farlig behandling som kan gi ham tilbake et normalt utseende. For basert på bilder i leiligheten kan vi trekke slutningen at han ikke er født med deformasjonen. Edward velger å sjanse på behandlingen, og det skal vise seg å funke. Han kan gå i gatene uten å tiltrekke negativ oppmerksomhet, blikk og stygge kommentarer. Nå er alt i orden, og alle muligheter ligger åpne. Eller?
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, for filmen overrasket meg fullstendig. Med vilje unngikk jeg trailerne og gikk inn uten forhåndskunnskap om hvor historien ville bevege seg etter det sentrale vendepunktet. De påfølgende vendingene kom uventet og bidro til en stadig skiftende dynamikk.
Likevel er det ingen overraskelse at filmen dykker dypt inn i tematikken rundt selvbilde og de begrensningene utseendet kan pålegge det. Forestillingen om at et tilfredsstillende ytre automatisk fører til et lykkeligere liv, forblir en urealistisk utopi.
Filmen spiller i stor grad på Edwards usikkerhet og på et tidspunkt sammenlignes han med en nevrotisk Woody Allen-karakter. Det skjer naturligvis noe med personligheten hans etter at han er kurert for deformasjonen, men den er ikke nødvendigvis like stødig og solid som man først lures til å tro. Det blir spesielt tydelig da en annen skikkelse med samme diagnose, Oswald (Adam Pearson), dukker opp i handlingen.
Pearson har diagnosen i virkeligheten og debuterte i Jonathan Glazers sci fi-film Under the Skin i 2013, og spilte også den ene hovedrollen i Schombergs forrige film, Chained for Life (2019). Oswald har en helt annen personlighetstype enn Edward, leverer vitser med sin britiske aksent og fremstår langt mer positiv og trygg. Kontrasten mellom ham og den ikke lenger deformerte hovedpersonen kunne knapt vært større. Symbolsk sett funker de to som et speilbilde på hverandre, eller at Oswald er en versjon av seg selv som Edward møter i døra.
Stan, Reinsve og Pearson leverer solide prestasjoner, som tre svært ulike karakterer. Etter Joachim Triers Oscar-nominerte Verdens verste menneske (2021), begynner Renate Reinsve å dukke opp i flere internasjonale produksjoner. I tillegg til A Different Man har hun en av hovedrollene i science fiction-dramaet Another End (Piero Messina, 2024), samt en ledende rolle i miniserien Presumed Innicent (en rettssaksthriller med Jake Gyllenhaal på Apple Tv+). Hun debuterte i Triers Oslo, 31. august i 2011 og Triers karakterer er gjerne mennesker som gjennomgår eksistensielle kriser, eller prøver å finne ut av hvem de er. Reinsve har gestaltet og imponert i flere slike komplekse roller siden debuten, blant annet i to av fjorårets sterkeste norske filmer: Den enslige, unge kvinnen som mister barnet sitt i Thea Hvistendals Håndteringen av udøde (2024), og en mor i konflikt med foreldrene til sønnens klassekamerat, i Halfdan Ullman Tøndels Armand (2024).
A Different Man føles som et kammerspill, og selv om det dukker opp en rekke fargerike bikarakterer (blant annet Michael Shannon som seg selv), er fokuset på Edward, Ingrid og Oswald. Woody Allen er nevnt, og jeg klarte ikke å la være å tenke på hans filmer da jeg så denne. Mens starten av filmen både fremstår realistisk og tidvis låner elementer fra klassisk body horror, sklir den etter hvert inn i den smarte komedien hvor en komplisert romanse er i fokus.
Den italienske komponisten Umberto Smeriglios effektive filmmusikk fortjener å nevnes. Den er ofte subtil, men smeller til på rett tidspunkt. Et særlig slående eksempel er scenen da Edward for første gang går ut med sitt nye (kanskje gamle?) ansikt, akkompagnert av rask, fandenivoldsk jazz som understreker det nye bruset av muligheter.
A Different Man er en interessant, morsom, tankevekkende og tidvis sår film. Den pirker borti noe som opptar de fleste av oss (om ikke alle), nemlig hvordan vi fremstår i andre øyne. Og som gode satire, klarer den å vri tematikken rundt på flere måter: Noen tydelige, andre ikke fullt så åpenbare. Filmen er full av bisarre elementer og flere lag av symbolikk og tematikk, som etterlater rom for tolkning.
Historien foregår i et skittenrealistisk New York med søppelposer på fortauene, og små leiligheter med skavanker. Kameraet beveger seg tidvis som om det var håndtert av en dokumentarfilmskaper, og er dermed med på å bygge under følelsen av realisme. Samtidig er det noe fabelaktig som etterhvert titter inn gjennom små sprekker, og realismen er kanskje ikke like fundamental som først antatt. Uansett er dette en film som fikk meg til å reflektere, og som jeg kommer til å bære med meg en stund.
