For dem som allerede har oppdaget François Ozons unike filmunivers, og for dem som ennå ikke har tatt steget inn i hans verden, er det mye å glede seg til når den franske filmmesteren inntar norske kinoer 31. januar 2025 med Når høsten kommer. Med sin nyeste film skildrer han alderdom, skyld og tilgivelse med eleganse og dybde – uten frykt.
François Ozon er kjent for å utforske mellommenneskelige relasjoner med en sjelden presisjon. Gjennom filmer som 8 kvinner, Sommeren ’85 , Alt gikk bra og I de beste hjem har han etablert seg som en regissør som kan gjøre det intime universelt, og det komplekse tilgjengelig. Hans styrke ligger i å hente det store dramaet ut av de små øyeblikkene, og å gi sine rollefigurer lag på lag med følelser og etiske utfordringer. Dette gjør han også i Når høsten kommer, der han bruker detaljer og emosjonell dybde for å drive historien fremover.
Filmen følger Michelle (Hélène Vincent), en pensjonert kvinne som lever et stille liv i en liten landsby i Burgund. Hennes hverdag, preget av rutiner og ro, får en brå vending når datteren Valérie (Ludivine Sagnier) går bort, og de uløste konfliktene mellom dem fortsetter å hjemsøke henne – både i minnene og gjennom en mer surrealistisk visjon. Samtidig utfordres Michelles verden ytterligere når Vincent Perrin (Pierre Lottin) , en tidligere straffedømt mann og sønn av hennes bestevenninne, vender tilbake til landsbyen, noe som vekker både mistanker og nysgjerrighet.
Når høsten kommer er gjennomsyret av en melankolsk og poetisk estetikk, selv om konfliktene den skildrer til tider kan være destruktive. Ozons filmspråk, preget av visuell eleganse, skarpe replikker og subtil humor, illustrerer tidens gang på en autentisk og troverdig måte. Høsten – en uunngåelig fase i livets syklus, med sitt fallende løv og kjølige lys – speiler ikke bare menneskelig tilværelse, men også de mellommenneskelige sorgene som blir tyngre å bære med alderen. Men dette er ikke en film om desperasjon, men snarere om aksept og tilgivelse. Imidlertid hviler en uro i bakgrunnen – en vedvarende mistanke om den uavklarte sannheten, som gir filmen et konstant dirrende bakteppe.
Hélène Vincent som Michelle formidler en hel verden av følelser gjennom subtile nyanser. Enten det er et blikk, en bevegelse eller en pause i dialogen, bruker hun kroppsspråket sitt til å uttrykke Michelles emosjonelle landskap. Likevel forblir hun delvis utilgjengelig – vi klarer aldri helt å gjennomskue henne, noe som tilfører rollefiguren en mystisk dybde. På den andre siden fungerer datteren Valérie – selv etter sin død – som en katalysator for Michelles selvrefleksjon.
Josiane Balasko, i rollen som Michelles nærmeste venninne Marie-Claude, tilfører filmen både varme og tyngde. Hun er en mer alvorlig og jordnær rollefigur, men hennes refleksjoner og humoristiske kommentarer sprer livsglede i filmen. Hennes tunge skritt og ettertenksomme blikk vitner om en indre sorg – hun bærer på smerten over en sønn som tilsynelatende aldri helt har klart å finne sin plass i samfunnet.
Valéries surrealistiske tilstedeværelse i Michelles virkelighet vil sannsynligvis splitte publikum. Noen vil se det som en spennende narrativ teknikk, mens andre kanskje vil oppfatte det som overtydelig eller lite troverdig. De som kjenner Ozons stil, vil imidlertid raskt gjenkjenne dette som en av hans signaturer – en måte å utforske menneskelig skyld og erindring gjennom en fortellerteknisk lek med virkelighetens grenser.
Når høsten kommer skildrer også pensjonisttilværelsens hverdagsrytme med en sjelden sensitivitet. Økonomiske bekymringer er mer fraværende i Michelles liv enn i Marie-Claudes; for dem er det eksistensielle og mellommenneskelige som dominerer hverdagen. Venninnenes tilværelse kan nesten beskrives som en form for moderne askese – et liv preget av ro, tålmodighet og en aksept av tidens gang, til tross for deres fortid.
Hvordan deres felles historie som sexarbeidere preger dem i alderdommen er delvis utforsket, men filmen kunne med fordel ha viet mer tid til dette temaet. Det hadde vært spesielt interessant om regissøren hadde latt fortiden komme tydeligere frem gjennom dialog – ikke nødvendigvis i eksplisitte konfrontasjoner, men i nyanserte samtaler der det usagte veier like tungt som det uttalte. Slik kunne vi fått et dypere innblikk i hvordan fortiden fortsetter å forme dem, også i en tid hvor de ønsker å legge den bak seg. I stedet får vi kun glimt av misfornøyde barn, særlig Michelles datter, som reagerer sterkt på morens tidligere livsvalg.
En av de få scenene hvor fortiden åpenlyst innhenter Michelle, er når hun danser i lokalbaren drevet av Vincent. Der møter hun blikkene til gamle bekjente – kanskje tidligere kunder – som bringer fortidens spøkelser opp til overflaten. Det er et kort, men ladet øyeblikk, der usagte spenninger dirrer i luften, og hvor grensen mellom fortid og nåtid viskes ut i en taus gjenkjennelse.
Når høsten kommer utfordrer også publikums tanker om samfunnets holdninger til materialisme og mellommenneskelige relasjoner. Valéries manglende evne til å tilgi Michelles fortid som prostituert – samtidig som hun frekt forventer at moren skal gi henne både en leilighet og enebolig – problematiserer hvor selvmotsigende et dømmende menneske kan være. Datteren kritiserer moren for hennes tidligere valg, men ser samtidig ingen betenkeligheter med å kreve økonomiske fordeler fra den samme fortiden hun forakter. Dette er en tematikk som går langt utover det individuelle, og som åpner for refleksjoner rundt moral, dobbeltmoral og verdier i et samfunn dominert av materiell velstand.
François Ozon våger, som alltid, å stille de store spørsmålene om skyld, tilgivelse og menneskelig sårbarhet. Ikke minst blir barnebarnet Lucas, først spilt av Garlan Erlos og senere av Paul Beaurepaire, et sterkt symbol på uskyld og renhet – et samlende punkt i en verden der fortidens valg stadig kaster lange skygger over nåtiden.
Filmen er både vakker og tankevekkende, og François Ozon har nok en gang levert et verk som utfordrer, beveger og provoserer. Selv om ikke alle grepene vil appellere til alle, er dette en film som fortjener å bli sett – og diskutert.
