Med fokus på en bortgjemt og glemt gruppe, tegner regissør Lena-Christin Kalle krigsportrettet som burde ha kommet for lenge, lenge siden.
Oppgjøret med både fordommer, holdninger, etikk og moral rundt de såkalte «Tyskerjentene» er hovedingrediens i denne dokumentaren som igjen er basert på en årelang research som har pågått mellom 2009 og 2023. Underveis har regissør Kalle mange ganger forsøkt å få innsyn i dokumenter vedrørende disse kvinnene, men uten at Arkivverket og myndigheter har gitt henne tillatelse.
Likevel klarer dokumentaren å føles variert, grundig, mangfoldig og reflektert; både rundt hva begreper som «Tyskerjente» og «Tyskertøs» innebar for de involverte, og hvordan årsakene bak behandlingen av dem er mangefasetterte og ikke nødvendigvis enkle å forklare.
At en del norske unge kvinner valgte å bli sammen med tyske soldater under krigen, kunne nærmest være av like mange varierte årsaker, som antall kvinner og menn involvert. Uansett om årsakene til forholdene med tyske soldater handlet om ung og ren kjærlighet, eller om det var andre underliggende grunner, er fokuset i dokumentaren på hvordan kvinnene ble behandlet etter krigen.
«Tyskerjentene» ble for eksempel skamklippet offentlig på gata, som regel av Ola og Kari Nordmann. Denne «gatejustisen» ble utført av den lokale mobben, som tok det mentale og psykologiske oppgjøret i egne hender da de så at staten ikke hadde juridisk grunnlag for å straffe kvinnene. Andre kvinner ble til og med fratatt statsborgerskapet og fikk aldri muligheten til å vende tilbake til Norge.
Ofrene var ikke bare kvinnene selv. Mange av dem fikk også barn, som fortsatt lever med skammen og etterdønningene av det som skjedde. Regissør Kalle er særlig opptatt av å forstå og lære av det som ble gjort – eller ikke gjort. Samtidig sitter både hun og vi som publikum igjen med en følelse av at lovverk og hemmelighold i stor grad beskytter alle andre enn kvinnene selv, også den dag i dag.
Én av kvinnene som intervjues er en dame som først vil være anonym, men som blir litt mer i tvil underveis. Kanskje hun skal stå frem likevel? Er det ikke på tide å bli ferdig med denne skammen? I tillegg intervjues også et knippe mennesker som er med på å gi dybdeforståelse og flere vinkler inn mot tematikken, noe som beriker dokumentaren veldig.
De Rettsløse er et unikt, grundig og opplysende innblikk i noe vi virkelig ikke har sett og hørt for mye om i vårt oppgjør med krigen. Filmen får til slutt en nydelig forløsende avrunding som både føles riktig, viktig og veldig fin. I fjor høst blusset det opp en debatt rundt hvorfor det er så mye fokus på menn i de mange norske krigsfilmene og produksjonene. Hva med å heller lage en helaftens spillefilm om disse kvinnene som neste prosjekt?
