Robert Eggers har igjen bevist sin stilistiske trofasthet og dype respekt for historiske mytologier med sin nytolkning av Nosferatu. Vampyren, en av de mest ikoniske figurene i populærkulturen, har aldri mistet sin relevans – en tidløs metafor for både indre og ytre trusler i samfunnet. Med sin sedvanlige presisjon i både visuell og tematisk utforskning bringer Eggers denne legendariske skikkelsen tilbake til lerretet i en storslått og stemningsfull skildring som minner oss om hvorfor denne fortellingen fortsatt fascinerer, forstyrrer og utfordrer.
Med filmer som The Witch (2015), The Lighthouse (2019) og The Northman (2022) har Robert Eggers etablert sin signaturstil, kjennetegnet av detaljearbeid både i dialog, kostymer og scenografi; noe som ikke bare skaper en kompromissløs autentisitet, men også danner en uforglemmelig atmosfære. Eggers utforsker ofte menneskets mørkere sider; fra isolasjon og paranoia til besettelse og overtro og tar disse elementene til nye høyder der gotisk grøss veves sammen med det mytologiske og det menneskelige.
I Nosferatu følger vi Thomas Hutter (Nicholas Hoult, The Great, Mad Max: Fury Road), en eiendomsmegler som reiser til Transilvania for å møte grev Orlok (Bill Skarsgård, The Crow, It, Barbarian). Til tross for advarsler fra sin kone Ellen (Lily-Rose Depp, The King, Voyagers), setter Hutter ut på reisen, uvitende om de mørke kreftene han er i ferd med å slippe løs. Orlok ønsker å kjøpe en bolig i Wisborg, men Hutter oppdager snart grevens sanne, uhyggelige natur.
Ved hjelp av sin tjener Knok klarer Orlok å sikre seg en bolig og reise til Wisborg. Ombord på skipet han ankommer med, sprer han en dødelig pest som raskt forvandler byen til et kaotisk mareritt. Samtidig trekkes Ellen inn i vampyrens farlige innflytelse, fanget mellom frykt og en mystisk dragning mot det ukjente.
Willem Dafoe gir en intens tolkning som Prof. Albin Eberhart von Franz, en mystisk figur som fungerer som en veiviser i mørket og kaster lys over de kreftene som truer byen. Hans rolle har likhetstrekk med hans eksentriske Godwin Baxter fra Poor Things, der han balanserer mellom autoritet og en urovekkende tilstedeværelse. Von Franz fremstår som en ideolog, teoretiker og vitenskapsmann som setter ord på de uforklarlige hendelsene i byen – en innsikt som står i sterk kontrast til sjømenn som Gustav (Ralph Ineson), som ser katastrofen som noe ukontrollerbart og ubegripelig.
Blant andre rollefigurer gir Anne (Emma Corrin, The Crown), Ellens venn, et jordnært perspektiv, mens Gustav (Ralph Ineson, The Witch), lederen av vennefamilien i Wisborg, representerer kollektiv frykt og motstand mot det ukjente. Disse rollefigurene tilfører filmen emosjonell dybde og forsterker dens gotiske og samfunnskritiske tematikk.
Nosferatu bygger videre på grunnlaget lagt av Friedrich Wilhelm Murnaus ekspresjonistiske mesterverk fra 1922 Nosferatu – en skrekkens symfoni som var en uoffisiell adaptasjon av Bram Stoker’s Dracula. Murnaus bruk av skygge, forvrengte perspektiver og teatralske estetikk revolusjonerte filmspråket og gjorde vampyren til en metafor for både fysiske og symbolske trusler. Werner Herzogs psykologisk ladede Nosferatu – Phantom der Nacht (1979) tilføyde en eksistensiell dimensjon, der Nosferatu fremstod som en tragisk skikkelse som speilet menneskets kamp mot ensomhet og ondskapens uunngåelige arv, forsterket av Herzogs bruk av unik klassisk og folkemusikk som den georgiske Tsintskaro.
Musikken og lyddesignet i Eggers sin Nosferatu er avgjørende for filmens gripende atmosfære. Eggers har igjen samarbeidet med komponist Mark Korven, kjent for sitt arbeid på The Witch. Korvens bruk av dissonerende toner og dronende lyder skaper en konstant følelse av uro, mens melodiske innslag gir filmen en tragisk og nesten sakral dimensjon. Subtile hviskinger og naturens ekko, forsterker følelsen av en verden som balanserer mellom det kjente og det uhyggelig fremmede – et perfekt akkompagnement til fortellingens mørke og vakre dualitet.
Robert Eggers hedrer både den tyske ekspresjonismens banebrytende visuelle språk, Stokers litterære grunnlag og sine forgjengere i filmhistorien. Han kombinerer deres styrker med sin egen distinkte signatur, men mangler noe av Herzogs skarpe skildring av vampyren som en ubeseierlig kraft som kontinuerlig må konfronteres. Samtidig kan Eggers sin sterke trofasthet til sitt eget horroruttrykk til tider føles overdrevet, med elementer som nærmer seg det kommersielle. Dette står i kontrast til tradisjonen han ellers hyller, og kan gi en følelse av at filmen vipper mellom kunstnerisk visjon og publikumsvennlig tilpasning.
Men vær advart: Eggers sin lidenskap for detaljer og maleriske scener gjør at filmen strekker seg over to timer, med lange, sakte oppbygginger som krever tålmodighet. Reklameplakatene burde nesten hatt en liten advarsel – «Husk å tisse på forhånd» – for å sikre at du klarer å komme gjennom filmen uten å miste oppmerksomheten i noen av de visuelt hypnotiske sekvensene. Dette er ikke en film du vil ødelegge for deg selv ved å forlate salen midtveis.
Ondskapens natur står sentralt i Eggers sin visjon. Vampyren, som representerer både død og evig liv, blir et speilbilde av menneskehetens mørkeste sider. Samtidig utforsker filmen temaer som isolasjon, makt og besettelse. Orlok blir en skremmende, men også dypt tragisk figur – en påminnelse om hva som skjer når lengsel og begjær går ut av kontroll.
Men Eggers sin Nosferatu er ikke bare en gotisk skrekkfortelling – det er også en subtil politisk kommentar. Historien, som i både Murnaus og Herzogs tidligere versjoner, fungerer som en advarsel mot autoritære krefter og deres evne til å infiltrere og ødelegge samfunn fra innsiden. Det er ingen tilfeldighet hvilken båt Orlok ankommer på, eller hvilket språk som blir snakket der – detaljer som bør få publikum til å stoppe opp og reflektere over dagens politiske klima.
Murnau advarte om totalitære regimer på fremmarsj, Herzog viste at ondskapen aldri helt forsvant etter andre verdenskrig, og Eggers sin Nosferatu leverer nå beskjeden på ny: Har vi lært nok av historien til å kjenne igjen mørkets tegn – eller er vi dømt til å gjenta fortidens feil?
