Med handling lagt til et av verdens mest lukkede og hemmelighetsfulle miljøer, bergtar dette pave-dramaet fra start til slutt. Det er en sjeldenhet å se religion debattert og problematisert så engasjerende som i Conclave.
Regissør Edward Berger står bak den fire ganger Oscar-vinnende All Quiet on the Western Front fra 2022. Med Conclave spås han igjen å bli prisnominert til den gjeve amerikanske prisen, og blant andre flere Golden Globe-nominasjoner er allerede i boks.
Conclave, basert på boken med samme navn av britiske Robert Harris, tar for seg dramatiske hendelser innad i Vatikanet etter at paven uventet dør. Kardinal Lawrence er mannen som får i oppgave å gjennomføre konklaven – den lukkede og hemmelige prosessen med å velge ny pave. Den katolske kirkens mektige ledere strømmer til fra hele verden, men under prosessen innenfor Vatikanets forseglede vegger oppstår uventede og overraskende hendelser og vendinger.
Er det ondsinnede rykter og konspirasjoner som rullerer innad i miljøet? Har noen en agenda med å kapre pave-embetet på uærlig vis? Eller… står Vatikanet overfor helt nye utfordringer de aldri før har måttet ta stilling til?
Det er jo ikke første gang det katolske miljøet og de religiøst høytsvevende rekkene rystes av interne overraskelser, for å si det mildt. Hva som konkret skjer i Conclave skal ikke røpes her, men la oss bare slå fast at det både er overraskende og aldri så lite “friskt” det som etter hvert avdekkes.
Regissør Berger har iscenesatt historie, rollefigurer, sted og lokasjoner med en meget stilfull hånd, hvor farger, bildekomposisjoner, balanse og utsnitt speiler mye av perfeksjonen og ordenen bak de katolske veggene. Her får vi imidlertid lite til ingen bilder fra selve Roma eller Vatikanet. Derimot filmes alt innendørs, eventuelt innenfor lukkede uteområder bestående av høye murer, vegger og bygninger, noe som er med på å skape denne dels klaustrofobiske og lukkede stemningen. Det hjelper heller ikke på den fortettede stemningen at vinduer, porter og dører tildekkes og låses – alt frem til at konklaven har klart å finne en ny pave i blant de fremmøtte kardinalene. Vi kjenner alle til den symbolske røyken som stiger opp av pipen i Vatikanet når en ny pave er valgt, men vil kardinalene i det hele tatt komme til enighet?
I de sentrale rollene står vektige navn som Ralph Fiennes som kardinal Lawrence, Stanley Tucci er kardinal Bellini, John Lithgow kardinal Tremblay, og Isabella Rossellini er søster Agnes. Alle står de sentralt i det som oppleves som en voksen thriller med et godt plott, samt med en intern dramatikk blant rollefigurer som både er fascinerende, menneskelige og hemmelighetsfulle.
Etter hvert avdekkes tematikk som både er fengslende engasjerende, men også gjenstand for smart og intellektuelt viktige tanker, i vår tid. Conclave har blitt kritisert for å være woke, men etter mitt syn er handlingen mer ment som en brannfakkel og katalysator for debatt rundt livssyn og modernitet, nåtid og fremtid, samt evinnelige og tilbakevendende problematikk som har, og alltid vil, hjemsøke religiøse kulturer og miljøer som dette.
Conclave anbefales på det sterkeste for dem som ønsker en litt annerledes spenningsfilm. Måten Berger tar oss med inn i dette lukkede og hemmelighetsfulle miljøet på, bergtar oss umiddelbart. Her blir det drama i de høytsvevende kardinal-rekkene med et innblikk som, sant eller oppdiktet, formidles med stor presisjon og overbevisning. Og selvsagt har katolikker og Vatikanet blitt provosert og har forsøkt å stoppe denne filmen, noe annet var ikke ventet, men desto viktigere føles det at noen kaster inn tematiske brannfakler i et såpass lukket miljø. Conclave føles nemlig veldig riktig som film, og til riktig tid.
