Akkurat da verden kanskje trenger det som mest, kommer en heidundrende fargesprakende godfilm svevende inn fra vest. Trump har vunnet valget, og fremtidsutsiktene er for mange mørke, men det amerikanske håpet lever jammen meg videre. Tro det eller ei.
At en av årets største blockbustere skal redde dette nær fortapte landet, er muligens litt vel langt å gå, men sannheten er at Wicked treffer både tid, temperatur, kultur og til og med politikk, når det altså trengs som mest.
Ikke minst er filmen svært så underholdende. Regissør Jon M. Chu, kjent for også en annen musikal i In the Heights (2021) og romcomen Crazy Rich Asians (2018) svinger trollmannstaven sin over sine undersåtter og føles å treffe på nærmest alt. Og det sier ikke så rent lite, all den tid alt i fra historie og manus, rollefigurutvikling og fremstilling, scenografi og audiovisuelt univers, samt skuespill, oppleves som knallsterkt.
Handlingen spinner altså rundt forhistorien til den onde heksa fra vest, og nei, jeg snakker ikke om Trump, ei heller om Harris, men Elphaba den grønne, en dame med magiske krefter ingen vet hvor kommer fra. Sammen med sin rullestolavhengige søster, sendes hun til den prestisjetunge trolldomskolen Shiz Universitet. Her møter hun blant annet på den rake motsetningen i Glinda, en hvit, blond, bortskjemt og i overkant selvopptatt ung dame hvis største mål i livet synes å være å hevde seg selv.
Elphaba, som altså er født grønn og har ukjent far, er både utstøtt og misforstått. Litt etter litt blir likevel hun og Glinda venner, i en slags felles forståelse rundt det å oppnå ulike ting i livet. Elphaba blir så invitert eksklusivt til selveste Trollmannen i Oz, og på reisen blir også Glinda med. Det de finner i den storslåtte Smaragdbyen, skal imidlertid overraske dem begge og sender dem ut på to helt forskjellige nye veier i livet.
Wicked er basert på en av amerikansk (pop)kulturs aller største juveler, eller skal vi si smaragder. Trollmannen fra Oz fra 1939 er en amerikansk filmklassiker i alle ordets meninger og forstander, og blir nærmest sett på som nasjonalhelligdom. I 2003 kom musikalen Wicked som var basert på en bok fra 1995, atter igjen basert på L. Frank Baums roman fra 1900 og 1939-filmen. Når det gjelder teaterstykket og musikalen Wicked, er undertegnede helt grønn der (fnis, fnis), men jeg kan love deg at man over hodet ikke trenger å ha noe forhold til musikalen for å sette pris på Wicked i filmversjon.
Dette er blant annet fordi historien rommer så mye, og er så velfortalt underveis. Ved første øyekast er Glinda den gode, og vi kjenner alle Elphaba som den onde fra originalfilmen. Men i Wicked viser det seg at det egentlig er, eller opprinnelig var, stikk motsatt. Her er det Glinda som er en ung dame med skikkelig sassy attitude, noe filmen fremstiller med herlig humor og tidvis passende satire. Rollen som Glinda gestaltes av superstjerne, skuespiller og sanger Ariana Grande til et svært overbevisende resultat. Hennes timing, troverdighet og uskyldsrene smått bitchete fremtoning sitter som et skudd. Cynthia Erivo er om mulig enda bedre som den mer komplekse og herjede Elphaba, en rollefigur man egentlig ikke visste man ville ha mer av, før man ser Erivo i denne rollen.
Både Grande og Erivo har ikke minst også gudebenådede stemmer, og gestalter det vokale og sangene med bravur. Og apropos sangene… selv om Wicked også er en musikal, er den ikke en sånn irriterende en, hvor sangene avbryter nærmest hver eneste scene, og på veien ikke tilfører stort annet enn irritasjon. Nei, sangene er nydelig som speilende, kommenterende eller akkompagnerende manus og handling, og forsterker dette, mer enn å avbryte. De er kanskje for lite slående, mange av dem, men når den mest kjente i Defying Gravity smeller løs på slutten, vil nok hårene reise seg hos veldig mange.
Her er det også mye ubesvart som man lurer veldig på, og som man ikke nødvendigvis får svar på i denne filmen. Dette er nemlig bare del én av en todelt historie. Neste film kommer om akkurat et år til. Jon M. Chu og Co klarer å både koble originalfilmen og sørge for videre liv, til et univers som er et av amerikansk popkulturs største smaragder, noe som forøvrig er kulturforvaltning og formidling på sitt beste. Med en maksimalistisk visuell stil og uttrykk i scenografi, kulisser, CGI og tablåer, oser landet Oz av detaljer som også gjør den til en umiddelbart “vil se om igjen”-film, et annet kvalitetstrekk for en type film som dette.
Wicked kommer i en tid der “ondskap” synes å lure rundt flere svinger, enten det gjelder krig eller politiske valg, og hvor menn anses som farlige eller kanskje blir misforstått. Men som dette eventyret innleder med; er vi født onde, eller blir ondskap presset på oss? Interessant er det derfor at også rollefiguren Elphaba heller ikke blir forstått, men i stedet blir fryst ut og mobbet, samt ansett som farlig. Koblingene til tiden vi lever i er med andre ord påfallende fascinerende rundt Wicked, samtidig som den kommer fra landet som i disse dager symboliserer så mye av dette.
Enhver fortelling, oppdiktet eller virkelig, gjør ofte godt av å ha en god skurk, og i denne historien er skurken ikke nødvendigvis den man skulle tro. Og dæven, så barnslig gledende undertegnede er til å se fortsettelsen! Wicked oser rett og slett av en svært smittende selvtillit, har en skyhøy kvalitet all over, samt et energioverskudd som gjør den til høstens soleklare underholdningsbombe!
