En spontantur hjem til familien kan både være trivelig og avslappende, spesielt hvis familien står tett og uten skjeletter i skapet. I Juliettes (Izïa Higelin) tilfelle blir turen litt mer anspent og stressende, men også en helbredende reise der familien til syvende og sist er mer åpen og nær hverandre, uten å nødvendigvis å være noe lykkeligere. Regissør Blandine Lenoir blander situasjonskomedie og sårt familiedrama til en nokså underholdende miks av glede, frustrasjon og barndomstraumer.

Den dysfunksjonelle og litt splittetede franske familien får en slags gjenforening etter at yngste datter Juliette drar på spontantur hjem til sin far (Jean-Pierre Darroussin). Hun arbeider med illustrasjoner til barnebøker og ser for seg å fortsette arbeidet i farens og familiens nærvær. Søsteren Marylou (Sophie Guillemin) er en stressende personlighet. Hun er aldri helt i ro, maser, kjefter litt, mobber datteren sin for ticsene hun har i ansiktet (noe som på litt tvilsom måte aldri blir tatt noe mer tak i…?), og for å toppe det hele har hun en affære med mannen fra kostymebutikken i den lille byen. Juliette hjelper også til med farens flytteprosjekt til et litt mindre bosted, og i prosessen med dette blir hun introdusert til farens leieboer, Pollux (Salif Cissé), og de to finner raskt tonen.

Vår Juliette handler i bunn og grunn om åpenhet, ikke bare de dysfunksjonelle familierelasjonene blottlagt på lerrettet. Det er tydelig at Juliettes familie ikke snakker så godt sammen, og heller ikke om ting som kanskje er viktige. Mens Juliette sjonglerer arbeidsstress, søvnløshet, og et spirende forhold, oppdager hun også et glemt minne fra barndommen som kanskje har hatt større konsekvenser for hennes voksne liv enn det hun først forstår.
Men med en søster som knapt rekker å trekke pusten, en distansert og nyspirituell mor (Noémie Lvovsky) og en far som eksisterer et sted midt mellom likegyldighet og godhjertethet er det ikke så lett for Juliette å bearbeide alle tankene og følelsene som den korte familieferien sparker i gang. Dermed er det gjennom stillheten Juliette ofte har med seg selv, og tegningene sine, at Lenoir får skildret vekten av Juliettes opplevelser, både i nåtiden og gjennom oppveksten.

Filmen er dog fortsatt en komedie, som finner humor i virrvarret av kolliderende personligheter. Lenoir lar aldri Juliette selv bli sentrum for humoren og latteren. Søsteren Marylous affære og intense personlighet er utgangspunktet for flere absurde situasjoner, og det samme gjelder Juliettes spirituelle mor og hennes smålig demente bestemor. Lenoir lener seg godt inn i både situasjonshumor og vittig dialog ved hver anledning. Juliette selv blir mer et vitne til “underholdningen”, litt som oss, samtidig som kaoset rundt henne skaper en distanse som muliggjør hennes interne arbeid med egne følelser.

Vår Juliette tar ikke så altfor tungt på det. Det er en film med intensjon om å underholde mer enn å utforske barndomstraumer og familiedynamikker. Filmen lever godt på sine skuespillere og dialog, med et cast som lekent og lett spiller hverandre gode. Likevel leverer filmen aldri over forventningene. Den er hverken hysterisk morsom eller gripende interessant, men en liten fransk godbit som få vil angre på å få med seg. Litt koselig, litt morsom, litt trist, og ganske så fransk.
