Det har allerede gått hele åtte år siden vi stiftet bekjentskap med Vaiana tilbake i 2016, og tilbakekomsten for den modige unge kvinnen oppleves nærmest like frisk og eksotisk som førsteomgangen.
Selv med ny regissørtrio denne gang, klarer Disney å videreføre mye av det som var så tiltrekkende og forfriskende ved førstefilmen. Med lokasjon lagt til varme og eksotiske Stillehavsområder, inspirert av Polynesia-øyer som Tahiti og Hawaii, blir filmen lett noe som oppleves ekstra varmende i disse kalde vintermånedene her i nord.
Handlingen foregår flere tusen år tilbake i tid, og i oppfølgeren har Vaiana også blitt noen år eldre enn sist. Hun har fått seg en ny lillesøster, og eventyrlysten og oppdagelsestrangen sprenger virkelig på, ja såpass at hun føler seg kallet til å legge ut på en halsbrekkende båtreise, ut på det store Stillehavet.
Historien skal nemlig ha det til at en øy er sunket i havet, og hvor Vaianas forfedre kommer med en formaning til henne om at hun må forsøke å redde øya, for videre også å redde henne selv og sin families fremtid. På reisen tar hun med seg et par familiemedlemmer, hanen Hei-hei, en liten lekegris, og møter etter hvert også på vennen i halvguden Maui.
Til forskjell fra andre eksotiske og naturbaserte eventyr fra Disney, som Jungelboken og Løvenes konge, blandes fort overnaturlige og fantasy-elementer inn i handlingen. Undertegnede ser ikke helt den store verdien i dette, annet enn at man slik selvsagt nærmest får ubegrensede muligheter til å skape akkurat de utrolige scenene som man vil.
På den annen side oppleves dette også som en noe rotete, vilter og bråkete reise, noe som gjør at man kanskje heller skulle sett at historien holdt seg mer realistisk og jordnær. Noe av historien er til tider vanskelig å forstå og henge med på, selv for en voksen person, men barn vil kanskje ikke stille like kritiske spørsmål til logikk og realisme, så sånn sett forblir dette ikke noe stort og forstyrrende element.
I hvert fall ikke så lenge både tempo, action, humor og animasjon stort sett føles helt strålende. Når Vaiana tar en “Thor Heyerdahl” og uredd legger ut på denne farefulle båtferden, bryter hun og de andre også tidvis ut i sang. Vaiana 2 er med andre ord også en musikal, hvor den største signalsangen også er den beste, i sann Løvenes konge-aktig grandios stil.
Liker du mer eller mindre klassiske Disney-eventyr, med gjenkjennbar etikk og moral, og hvor hovedpersonen er en sterk og innbitt ung dame, får du med andre ord nokså som forventet, samt av skyhøy animasjonskvalitet. Handlingen er altså til tider riktig så vilter. Armer og bein føles å gå alle veier, og innslag av psykedeliske skapninger og enkeltscener gjør historien noe slitsom, dog uforutsigbar. Vaiana 2 pløyer ikke nye animasjonsveier, sånn filmteknisk eller historiemessig, men det er fremdeles en fryd å se et eventyr lagt til såpass eksotiske og eventyrlige omgivelser, hvor rollefigurene og miljøet varmer oss i den kalde førjulstia.
(Undertegnede har sett den norske dubbede versjonen.)
