Vega Scenes 6-årsjubileumsfeiring ble markert blant annet med førpremieren på Kjærlighet – den siste filmen i trilogien Sex, Drømmer, Kjærlighet av Dag Johan Haugerud. 2024 har vært et imponerende år for norsk film, og Haugerud har spilt en betydningsfull rolle i denne suksessen. Han har nå mottatt Nordisk råds filmpris for andre gang, denne gangen for den første filmen i trilogien, og har dermed satt standarden høyt for trilogiens to siste filmer.
Den første filmen i trilogien, Sex, ga noen impulser av det poetiske og magisk-realistiske som man ellers finner hos den franske storfilmskaperen Éric Rohmer, så mye at jeg mellom Sex og Drømmer følte en uimotståelig trang til å gjenoppdage hans filmer. Som en filmdetektiv måtte jeg grave i Haugeruds tidligere intervjuer på grunn av denne hyggelige mistanken om at hans filmatiske virkelighetsoppfatning har vært sterkt påvirket av storfilmmakeren jeg selv falt pladask for allerede som tenåring. Det var en glede å lære at Haugerud selv hadde blitt inspirert av nettopp Rohmer til å bli regissør. Å kunne kjenne igjen denne inspirasjonen uten å ha direkte kjennskap til referansene ga hele opplevelsen en magisk dimensjon.
Ironisk nok opplevde jeg filmens magi på en personlig måte da jeg med min enkeltbillett endte ved siden av en annen alenegjest. Etter visningen delte vi inntrykket om at filmen hadde en nærhet til Rohmers verden, og han nikket straks: The Green Ray (Le Rayon Vert , 1986) – akkurat den filmen jeg hadde i tankene. Det ble et øyeblikk som viste hvordan Haugeruds magisk-realistiske univers kan skape uskyldige møter og levende refleksjoner av filmens drømmeaktige øyeblikk. Jeg vil påstå at Kjærlighet hedrer Rohmers Le Rayon Vert (1986) direkte, med bildekomposisjoner som speiler hans stil. Haugerud lar individets frihet og kjærlighetsvalg utfolde seg i et univers der Oslo spiller en likeverdig rolle.
Kjærlighets tilnærming til virkelighetens poetiske øyeblikk kan også ses i lys av filmteoretikerne André Bazin og Siegfried Kracauer. Haugeruds ladede, men nøkterne scener minner om Bazins idé om «det rene kameraet» som gir rom for virkeligheten. Kracauers fokus på samfunnets «kollektive drømmer» og bylandskapets betydning speiles i Haugeruds Oslo, der gater og bygninger blir refleksjoner av karakterenes indre liv. Som Éric Rohmer videreførte disse ideene med et dypt fokus på mellommenneskelige relasjoner og moralske valg, bærer Haugerud nå dette videre i en norsk kontekst med profesjonell dybde.
Filmen følger urologen Marianne (Andrea Bræin Hovig) og sykepleieren Tor (Tayo Cittadella Jacobsen), to personer som lever på tvers av samfunnets forventninger. Tor, som søker kontakt via datingapper, står i kontrast til Mariannes mer tilbaketrukne natur. Deres dype, daglige samtaler utgjør en emosjonell kjerne i filmen. Gjennom arbeidet deres møter vi også menn med alvorlige helseutfordringer, og filmens underliggende tema blir en utforskning av menns helse, intimitet og sårbarhet. Dette forsterkes ytterligere ved at filmens førpremiere fant sted i november, kjent som Movember – måneden viet til bevisstgjøring rundt menns helse. Filmen gir en ekstra resonans rundt maskulinitet og åpenhet for sårbarhet.
Filmen utfordrer tradisjonelle normer for kjærlighet. Mariannes venninne Heidi (Marte Ingebrigtsen) oppmuntrer henne til et mer tradisjonelt forhold, og de to kvinnene speiler hvordan sosiale forventninger kan påvirke kjærlighetens utforming. Kjærlighet utforsker også platoniske bånd med samme dybde som romantiske, og gir filmen en filosofisk dimensjon som minner om Rohmers skildringer av vennskap og ikke-romantiske forbindelser. Samtalene, både i og utenfor urologens kontor, speiler rollefigurenes kamp med kjærlighetens forventninger og hvordan de finner balanse mellom nærhet og selvstendighet i en kompleks hverdag.
Gjennom Marianne og venninnen får vi et innblikk i hvordan forventninger om kjærlighet kan sette press på mennesker og påvirke deres valg. Marianne er en rollefigur som balanserer mellom sitt eget behov for selvstendighet og venninnens ønske om å se henne i et mer konvensjonelt kjærlighetsforhold. Tor sin kjærlighetshistorie med Bjørn er en egenartet reise som rommer begjær, ærlighet og en dyp, nærmest religiøs dedikasjon – en kjærlighetsskildring som tilfører filmen en ekstra dimensjon av inderlighet. Denne dynamikken mellom vennene speiler den sosiale forventningen om å tilpasse seg romantiske ideer og åpner for en diskusjon om hvorvidt slike forventninger er tilpasset individets autentiske lengsler.
I Kjærlighet utforskes intime bånd mellom rollefigurene uten nødvendigvis å dreie seg om seksuelle preferanser. Urologen Marianne og sykepleieren Tor har et profesjonelt forhold som rommer dype samtaler – samtaler mange par ville misunt. Samtidig har de sine egne romantiske relasjoner utenfor denne platoniske forbindelsen. Disse relasjonene er preget av respekt og ærlighet, og tilfører filmen en filosofisk og moralsk dimensjon. Denne typen platoniske bånd, der kjærlighetens dypere og ikke-romantiske aspekter belyses, minner om Éric Rohmers filmer, som med samme oppriktighet og dybde utforsker snakkesalig vennskap og andre mellommenneskelige relasjoner. Haugerud, som Rohmer, viser hvordan slike forbindelser kan være like meningsfylte og intense som romantiske forhold, og gjør dette med en tilstedeværende varme som gir filmen et universelt preg.
Regissøren har dessuten en enestående sans for humor som han fletter inn i samtalene, noe som gir filmen en varm og samtidig skarp tilstedeværelse. Hans kvinnelige karakterer er både smarte og modige, og gir svar mange kvinner kunne hatt nytte av å løfte frem i det virkelige liv. Uten frykt viser Haugerud det kyniske ved menneskelige relasjoner, samtidig som han ivaretar sine kvinnelige skikkelser på en måte som understreker deres søken etter rettferdighet og integritet.
Han integrerer Oslos bylandskap som et poetisk bakteppe for historien. Akkurat som Éric Rohmer i sine skildringer av franske byer, lar Haugerud Oslos gater og steder gi filmens scener en unik atmosfære, der byen fungerer som en stille observatør til karakterenes hverdagsliv. Oslos landskap speiler rollefigurenes følelser og indre liv og tilfører filmen en nærmest lyrisk kvalitet. Haugerud viser hvordan omgivelser og miljøer kan skape en særegen stemning og forsterke rollefigurenes opplevelser – som en medfølende rollefigur, der hver gate og hvert bygg bringer sin egen historie inn i fortellingen. Denne rollen ivaretas av geologen i filmen, som Marianne blir kjent med gjennom venninnen sin. Han forklarer nøye byens landskap og forteller henne at han «kan høre steinene synge».
Haugerud skildrer kjærlighet som både vakker og kompleks, ofte preget av kompromisser og små, men viktige øyeblikk av innsikt. Denne tilnærmingen gir filmen en dybde som skiller den fra mer konvensjonelle romantiske skildringer og trekker linjer til Rohmers utforskning av menneskelig psyke og mellommenneskelige bånd. Både Marianne i Kjærlighet og Delphine i Le Rayon Vert av Éric Rohmer er karakterer som bærer en stille uro og en følelse av fremmedgjøring i møte med samfunnets forventninger til kjærlighet og tilknytning. Delphine, som strever med å finne en mening og et ekte kjærlighetsforhold i en verden som føles overfladisk, har en parallell i Marianne, som også distanserer seg fra konvensjonelle relasjoner og velger en rolig, selvstendig livsstil.
Begge rollefigurene befinner seg i en eksistensiell søken etter mening, der de vegrer seg mot å inngå kompromisser for å passe inn i romantiske normer. I en slags metasamtale utfordrer både Marianne og Delphine publikum til å reflektere over hva det vil si å søke kjærlighet som en autentisk opplevelse, snarere enn et sosialt ritual. Haugerud, som Rohmer, lar rollefigurens indre tvil og søken spille ut i filmens stille øyeblikk og pauser, slik at deres introspektive reise blir til en universell refleksjon over individets lengsel etter mening og tilknytning i en ofte konform verden.
Haugerud skaper et miljø fylt av varme og forståelse, der rollefigurene naturlig støtter og respekterer hverandres valg. Gjennom sin unike evne til å rekonstruere virkeligheten, gir han et glimt av hvordan relasjoner kan være preget av velvilje og empati. Filmene hans, og spesielt Kjærlighet, stråler av medmenneskelighet og viser et bilde av verden som inspirerer publikum til refleksjon. Haugeruds univers antyder potensialet for en mer omsorgsfull tilværelse og peker mot en retning der gjensidig respekt og forståelse kan bidra til en mer empatisk verden – uten å bli belærende.
Musikken i Haugeruds filmer spiller en unik rolle som et komplementerende element uten å dominere eller stjele oppmerksomheten. Hans musikksmak preger filmene på sitt beste, og han viser en imponerende vilje til å inkludere både nyetablerte komponister og velkjente navn, og gir dem rom til å utforske sine talenter i hans prosjekter. Det mest fascinerende ved Haugeruds bruk av musikk er hvordan den ofte trer inn i overgangene mellom handlingsscener og skaper en følelse av pust. Disse stilbildesekvensene, akkompagnert av musikken, gir filmen et organisk tempo som lar publikum fordøye det som nettopp har skjedd. Haugeruds filmer har et gjennomført «pust», hvor musikken gir rom for refleksjon og ettertanke, uten å overvelde. Denne musikken tilfører dybde til filmens emosjonelle landskap og forsterker den allerede rike atmosfæren. Det er derfor, etter en Haugerud-film, at man ofte går ut av kinosalen med en følelse av balanse og frigjøring.
Hver scene er presist komponert i denne filmen for å skape harmoni mellom samtaler og omgivelser. Kjærlighet er en film som inviterer til refleksjon over individets søken etter mening og fellesskap, i et univers der byens sjel og menneskenes liv flettes sammen i en stille, men kraftfull harmoni.
Hver scene i Kjærlighet er presist komponert for å skape en harmonisk balanse mellom samtaler og omgivelser, noe som gjør filmen til en poetisk refleksjon over individets søken etter mening og fellesskap. I Haugeruds univers flettes byens sjel og menneskenes liv sammen i en stille, men kraftfull harmoni, der skjønnhet, godhet og sannhet danner en slags platonisk treenighet. Gjennom sine varme skildringer viser Kjærlighet hvordan det hverdagslige kan bli en kilde til dypere innsikt, og inviterer oss til å reflektere over de verdiene som binder oss sammen.
