Regissør Ridley Scott er tilbake til gamle trakter med en oppfølger til en av hans mest populære filmer, Gladiator. Gladiator II, denne gangen skrevet av David Scarpa, følger i overraskende stor grad den samme narrative strukturen og tematikken som Scotts originale film. Så for alle som har klare minner om Russel Crowes “Maximus”, vil det ikke være noen store overraskelser her. Det er heller ikke noe stort behov for å ha sett den originale filmen i forkant av denne, både fordi en rask gjenfortelling blir gitt i filmens animerte åpning, og fordi alt av nødvendig informasjon er vevd inn som en sentral del av fortellingen til Paul Mescals “Hanno”. Her er det bare å hoppe inn.
Fortellingen følger Hanno, som etter et nederlag mot en romersk armé ledet av general Acacius (Pedro Pascal) i Nord-Afrika blir tatt til fange og solgt til gladiatorsponsoren Macrinus (Denzel Washington) i Roma. I kampen mistet han både kone og kamerater og står nå alene som gladiator under lekene til ære for Acacius seier. Som ung gutt var han vitne til Maximus død i arenaen, og nå, 16 år senere, bærer også Hanno et håp om de samme drømmene om et fritt Roma styrt av senatet og ikke keisere. Han må bare klare å overleve og komme seg ut av fangenskap.
Vi blir vitne til Hannos kamper gjennom ulike gladiatorleker, både på land og i vann, mens han raskt vinner publikummet hjerter; et publikum som allerede er oppgitt over de regjerende keiserbrødrene Geta (Joseph Quinn) og Caracallas (Fred Hechinger) brutale styremåte. Mens målet hele tiden er å få tak i Acacius hode, er Hanno uvitende til opprøret som brygger bak kulissene, et opprør som både involverer hans militære nemesis, hans eier Macrinus og den politiske eliten i Roma.
Scott sliter dessverre med å gi denne oppfølgeren noen skikkelig slagkraft. Såpass mye av handling og tematikk likner originalen at det nærmest oppleves som et forsøk nummer to, heller enn en fullverdig forlengelse av den originale fortellingen. Gladiator II hverken utbedrer eller utfyller sin forgjenger på noen måte annet enn å tilby mer blodig action i gladiatorarenaen, og mer romersk estetikk uten noe historisk fotfeste. Det skal likevel sies at flere av actionsekvensene her er relativt underholdende, men langt i fra nok til å veie opp for det som ellers føles som en tom og uinspirert fortelling.
Rollefigurutvikling og handlingsforløp er det krevende å ikke stille seg likegyldig til, der det som eksisterer av overraskelser aldri får noe ordentlig «punch», og personer og hendelser som presenteres som meningsfullt og emosjonelt veiende, aldri egentlig blir det. Det er ikke noen gnist i kjerner av denne filmen, ingenting som virkelig imponerer eller setter pulsen i gallopp. Filmen overlever på sine kampsekvenser og vold mens den søvnig formidler om demokratiske drømmer og en bedre fremtid. Russel Crowes “Maximus” spurte så pent for over 20 år siden om vi ikke var underholdt. Ikke denne gangen dessverre.
Det er både overraskende og trist og se hvor lite futt det er i Gladiator II. Scott tråkker dypt i sine egne fotspor i håpet om at det skal bli like bra denne gangen, men selv om nye ansikter kanskje gir en litt frisk opplevelse av fiktive romerske basketak, er det simpelthen ikke nok. Det er ingen tegn på noe lidenskap og engasjement for å videreutvikle den populære gladiatorfortellingen. Kanskje er det bedre å fortsette å sette Villeneuve til å lage oppfølgere til Scott-klassikere…
