Foto: Motion Blur, SF Studios

Fra motstandsarbeid til formidlingskraft – Samtaler om Gunnar Sønsteby og om filmskaping med John Andreas Andersen

Det siste året har vi sett en bølge av filmer og bøker som vender blikket mot andre verdenskrig – fra Quislings siste dager til Frobenius’ roman Rasende lys om Henry Rinnan og nå Nr. 24 av John Andreas Andersen. Hvert av disse verkene utforsker ulike perspektiver på en tid preget av motstand, frykt og store valg. Likevel er det noe spesielt med Nr. 24.

Filmen har blitt en snakkis og har satt i gang en engasjert diskusjon om krigsfilmer og krigsfortellingers rolle i dagens kultur. Noen sier at de er lei av krigsfortellinger, samtidig som det diskuteres heftig hva som mangler, hva som ikke stemmer overens med fakta, og hva som kunne vært gjort bedre. Men få vil innrømme at denne diskusjonen i seg selv indikerer at vi kanskje ikke har hatt nok krigsfilmer. Fagfolk med relevant bakgrunn blir ofte sittende fast i krav om dokumentarisk nøyaktighet i en fiksjonsfilm om en ekte motstandshelt, mens falske krigsdokumentarer triumferer på internasjonale filmfestivaler under ytringsfrihetens navn. Derfor er det tydelig at vi fortsatt står i en krig – en kamp om hvordan vi husker og formidler historien.

Nr. 24 tar ikke bare for seg motstandsmannen Gunnar Sønstebys egne avgjørelser, men skaper også et rom for refleksjon over hvordan motstand kan sees som en helhetlig innsats, der både moralske valg og samarbeid spiller inn. Dette og mer fikk vi anledning til å prate om sammen med John Andreas Andersen. I premiereuka satte vi oss ned for en samtale om Nr. 24, hans filmverden og hva som driver ham til å utforske disse historiene.

Sjur Vatne Brean i rollen som Gunnar Sønsteby, en sentral skikkelse i Norges motstandshistorie, fanger helten med en imponerende balanse mellom styrke og sårbarhet. Foto: Motion Blur, SF Studios

Allerede i begynnelsen av vår samtale trekker Andersen frem filmens retrospektive relevans. Manuset fikk en ny betydning for ham: Hvilken rolle kan disse historiene spille for dagens ungdom?

Selv om dette handler om en krig som skjedde for lenge siden, føler jeg at spørsmålene er veldig aktuelle. Det var viktig for meg at dette handlet om unge mennesker. Det handler jo om en som Gunnar Sønsteby som da var 22 år da krigen kom.

Han forteller ærlig og åpent at han ønsket at filmen skulle være en spennende opplevelse – ikke en dokumentarfilm eller en National Geographic-produksjon, men en filmopplevelse for kinopublikummet:

Men samtidig håper jeg at folk som går ut av kinoen også har fått med seg noe mer. At de kanskje går hjem og stiller seg noen spørsmål. Hva ville jeg gjort? Hva ville du ha gjort hvis det skjedde med deg? Det er den type spørsmål som jeg håper at folk skal ta med seg, forteller han håpefullt.

Et eksklusivt glimt bak kamera: Regissør John Andreas Andersen og skuespilleren i tett samarbeid, finjusterer scener for å bringe motstandshistorien til live. Foto: Motion Blur / SF Studio

Tidligere har Andersen laget filmer som Skjelvet (2018) og Nordsjøen (2021), som skildrer naturkatastrofer. Nå, i Nr. 24, skildrer han en menneskeskapt katastrofe. Jeg inviterer ham til å beskrive denne overgangen fra naturkatastrofer til menneskeskapte hendelser, og hvordan dette påvirket hans filmspråk og perspektiv:

I forhold til selve filmspråket hadde jeg lyst til å finne en annen inngang til det, fordi det allerede finnes mange filmer om andre verdenskrig. Jeg brukte nåtiden til å sette krigen i kontekst og skape en ny sammenheng. Det som denne filmen kanskje har til felles med de to forrige filmene jeg lagde, er nettopp det å sette mennesker som må ta vanskelige valg i ekstreme situasjoner, og prøve å få publikum til å føle de valgene – å sette dem inn i den følelsen det er å skulle ta slike valg.

Når samtalen dreier seg om de ekstreme valgene, spør jeg Andersen om arbeidsprosessen med manuset og de sterke historiene om Gunnar. Hva gjorde størst inntrykk på ham underveis?

– Det var mange ting som overrasket meg, for det var veldig mye jeg ikke visste om Gunnar. Jeg hadde kanskje bare en gjennomsnittlig kunnskap om Gunnar, sånn som mange på min alder i Norge har. Men etter hvert som jeg fikk vite mange av de situasjonene og ganske ekstreme handlingene som Gunnar var med på og ble utsatt for, ble jeg absolutt overrasket. Vi fikk også litt inside-informasjon fra de som virkelig kjente Gunnar best, som visste hva han faktisk hadde gått igjennom.

Rollen som Gunnar Sønsteby deles mellom Sjur Vatne Brean og Erik Hivju, som spiller Sønsteby i ulike aldre. Jeg spør hvordan de sørget for kontinuitet og dybde i portretteringen av Sønsteby gjennom filmen:

– Det er et vanskelig spørsmål, men dette var noe vi tenkte på fra starten. Først måtte vi velge to personer som jeg følte hadde noe til felles. Både Sjur, som spiller den unge Gunnar, og Erik Hivju, som spiller den eldre Gunnar, har noen fellestrekk både personlighetsmessig og utseendemessig. De ligner ganske fysisk på Gunnar. Selvfølgelig kom mye fra manuset, men vi eksperimenterte mye med hvordan scenene skulle settes sammen: Hvis vi putter den ene scenen først, hva skjer da? Hvis du putter den eldre Gunnar først og så den yngre etterpå, blir det en helt annen scene. Vi prøvde å skape en slags dynamikk mellom disse to tidsplanene, som utfordrer hverandre på sitt vis.

Gunnar Sønsteby til venstre, Sjur Vatne Brean til høyre som Nr. 24 (Foto: SF Studios)

Videre i samtalen kommer vi inn på spørsmål om troverdighet og filmspråk. Selv om Nr. 24 er en fiksjonsfilm, skaper Andersen en følelse av historisk realisme. Jeg spør hvordan han balanserer denne realismen med fiksjonen – hvordan jobber han for å gjøre historien troverdig, uten å miste den dramatiske nerven?

– Det som er annerledes med denne filmen, begynner Andersen, er at mine to tidligere filmer har vært mer rene eventyr, ren fiksjon. Denne gangen har vi laget en film basert på faktiske hendelser og personer. Da gir det jo det beste utgangspunktet hvis man kan starte med virkeligheten – sånn som det virkelig var, og det som virkelig skjedde. Der vi kan gjøre det riktig, gjør vi det riktig.

Andersen forklarer at for å skape en dramatisk film, må det også tas noen kunstneriske friheter:

– Noen steder må vi gjøre endringer for at filmen skal fungere dramatisk. Kanskje må vi slå sammen noen hendelser eller forenkle. Men utgangspunktet har alltid vært å bygge på fakta, i den grad vi kan finne dem. Selv om det ikke alltid er enighet om hva som faktisk skjedde, har vi ønsket å gjøre det så riktig som mulig.

Intenst samarbeid: Skuespilleren som Gunnar Sønsteby og hans motstandsvenner samles rundt bordet, der strategier formes og motet settes på prøve. Foto: Motion Blur, SF Studios

Jeg spør ham om hva han tror Nr. 24 kan si om frihet og demokrati til en ung generasjon som er langt unna andre verdenskrigs virkelighet og minner:

– Da vi startet arbeidet med filmen i 2021, var dette en problemstilling som føltes ganske fjern for ungdom i dagens Europa, reflekterer Andersen. Men så, bare noen måneder senere, invaderte Russland Ukraina på nytt. Plutselig var det ikke så fjernt lenger. Jeg tror mange som ser filmen, både unge og gamle, ser veldig tydelig at dette ikke er en uaktuell problemstilling i dagens Europa.

Andersen forteller også om hvordan Gunnar Sønsteby brukte store deler av sitt liv etter krigen på å reise rundt og snakke om demokrati og frihet:

– Gunnar brukte jo veldig stor del av livet sitt etter krigen på å reise rundt og fortelle om viktigheten av demokrati, frihet og hvorfor er det verdt å kjempe for? Og hva er kostnaden med å kjempe for det?

Regissøren bak Nr. 24 ønsker å gi publikum frihet til å tolke filmen på egen hånd, uten å bli styrt av tydelige symboler eller en belærende tone. Han ser på den som en åpen historie hvor seerne selv kan finne mening, og han har derfor bevisst unngått overtydelige grep som kan virke forklarende eller ledende. Regissøren ønsker at Nr. 24 skal gå dypere enn et pedagogisk format og skildrer Gunnar Sønstebys komplekse personlighet – en person som både kunne være kald og lukket, men også varm og formidlende. Gjennom filmens siste scener ser vi en mer sårbar side av Sønsteby, der han åpner seg, men bare i et nært og privat øyeblikk:

– Det var en del ting han ikke hadde lyst til å snakke om. Det var noen skuffer som var lukket. Det er jo en film om en mann som på en måte holder igjen. Holde fasaden og holde igjen, og egentlig ikke slippe løs noen ting før det aller siste bildet. Når han åpner opp, skjer det også bare mellom to mennesker.

Nr. 24 skildrer krigens brutale virkelighet, der gråsoner viskes ut og alt blir sort-hvitt. Filmen viser hvordan nære venner kan finne seg på motsatte sider av historien, og hvordan avgjørelser som tas under slike omstendigheter kan være uutholdelig tunge å bære.

Jeg spør Andersen om kvinner i motstandsbevegelsen og hvordan deres historier eventuelt påvirket arbeidet med Nr. 24. Han forteller oss at i sin forrige film ønsket han å lage en historie om en kvinnelig action-helt, men at det denne gangen naturlig nok ble en mannlig hovedrolle. Filmen har et tydelig fokus på Gunnar Sønsteby som hovedrolle, men at menneskene rundt ham – både kvinner og menn – spilte viktige roller. Flere av kvinnene rundt Sønsteby fanget spesielt hans interesse under arbeidet med filmen. «Man kunne laget en egen film om Gudrun Collett,» bemerker han, og beskriver hvordan hun brukte sine ressurser til å støtte både motstandskampen og de som slet under krigen.

Som filmjournalist tar jeg her sjansen til å kommentere den pågående debatten i mediene om kvinnerepresentasjon i Nr. 24. Kritikken har ofte vært rettet mot at krigsfilmer, særlig de laget av menn, sjelden gir plass til dyptgående kvinnelige rollefigurer. Historien viser oss gang på gang at når menn forteller en historie, retter de sjelden søkelyset mot kvinners perspektiv og erfaringer – spesielt i krig. Vi lever i en verden der de som tar initiativet får sette premissene, og om vi ønsker filmer som gir kvinnelige motstandskjempere en verdig plass, må flere kvinnelige filmskapere få muligheten til å formidle disse historiene. Historien har lært oss at om vi ønsker bedre representasjon av kvinner, enten i historiske fortellinger eller på andre arenaer, må vi selv ta ansvar for å bygge denne representasjonen, synes jeg.

Gunnar Sønsteby (Sjur Vatne Brean), sammen med motstandskvinnen Reidun Andersen, spilt av Ines Høysæter Asserson. Reidun, som selv etter brutale torturforhør aldri røpet sine medkjempere, står som et sterkt symbol på utholdenhet og lojalitet i motstandskampen. Foto: Motion Blur, SF Studios

Avslutningsvis avslører Andersen at han fortsatt vurderer hva fremtiden vil bringe etter Nr. 24. Etter en intensiv produksjonsperiode ser han frem til å få litt tid til å lande før han tar fatt på nye prosjekter. Blant annet nevnte han et animasjonsprosjekt som har vært under utvikling i flere år. Selv om han ikke kunne avsløre detaljer, er det tydelig at Andersen har flere spennende ideer i tankene.

Med stor entusiasme rundet vi av samtalen. Nr. 24 streker seg utover vanlige krigsfortellinger ved å trekke linjer mellom Gunnar Sønstebys kamp under krigen og hans engasjement som formidler i fredstid. Filmen viser oss hvordan hans arbeid med å dele erfaringer og verdier ble en videreføring av kampen for demokrati og frihet, som fortsatt krever både engasjement og utholdenhet. Selv om enhver film kan utvikles videre, utmerker Nr. 24 seg ved sin unike måte å belyse sammenhengen mellom motstand i krig og formidlingsarbeid i fred. Dette perspektivet gir filmen en dybde som få andre verk fra det siste året kan vise til – en påminnelse om hvordan vi både husker og lærer av historien, forankret i Sønstebys liv og virke. 

Redaktør