Skuespiller Anna Kendrick gjør en finfin hovedrolle og debut som regissør når hun her tar for seg saken om den virkelige seriemorderen Rodney Alcala.
Historien om Alcala er et kroneksempel på at virkeligheten ofte topper fiksjonen med god margin. Rodney Alcala var seriemorderen som ble dømt for å ha drept 7 kvinner, men ble antatt å kunne stå bak så mange som 130 drap. Som toppen av den utrolige historien, deltok Alcala også på tv-sjekkerprogrammet The Dating Game i 1978. Ikke lenge etter ble han tatt.
Anna Kendrick er nok for de fleste mest kjent som komiker og skuespiller fra titler som A Simple Favor (2018) og Pitch Perfect-filmene. (2012-2017). Når hun nå altså debuterer som regissør, tar hun tak i en grell historie som ikke bare omhandler seriedrap, men også en tid, sted og kultur som får gjennomgå med henne både foran og bak kamera.
Kendrick spiller selv Sheryl, kvinnen som deltok i tv-showet i 1978. På den andre siden av veggen sitter tre ungkarer – den ene av dem er mindre intelligent, den andre hårsår og lettkrenket, den tredje er en seriemorder! Samtidig hopper vi både frem og tilbake i tid, hvor vi følger Alcala og hans tilnærming til noen av kvinnene han drepte. Alcala jobbet som amatørfotograf, og innyndet seg ofte på kvinner igjennom påskudd av å ville fotografere dem. Legg også til hans karakteristiske og sjarmerende vesen, ja så var kvinnene fort fanget i hans nett.
Så blir også denne Sheryl i date-showet. De to andre mennene svarer dårlig og klassisk stereotypisk på hennes spørsmål rundt kjærlighet, dating og synet på kvinner. Alcala er derimot smartere, og svarer langt mer reflektert og intelligent. Han matcher slik Sheryls intellekt og forhåpninger på et plan som gjør at hun ender opp med å velge nettopp ham til slutt.
På samme måte klarte Alcala å sjarmere sine ofre, og ga slik ansikt til det faktum at seriemordere ofte er vel så intelligente som noen andre. Skuespiller Daniel Zovatto er god og sjarmerende i rollen, selv om originalen dessverre må sies å ha et langt mer karakteristisk utseende. Alcala så selv nemlig ut som selve definisjonen på en karismatisk og slu religiøs leder, med sitt smil, sjarm og lange bølgete hår.
Men det er ikke bare Alcala Kendrick velger å bruke tid og bilder på i sin film. Det er noe markant feministisk og skarpt over manus, blikk og vinkling her, som gjør filmen til en bitende kritikk mot blant annet datidens mannsdominerende kultur, både innen underholdningsbransjen, innad i politiet, og blant menn generelt. Her er det menn som bestemmer i nærmest alle ledd, og Sheryl må gang på gang bite i seg frustrasjonen over dette.
I en fantastisk scene fra date-programmet tar Sheryl seg friheten til å droppe spørsmålene hun har fått fra produksjonen, og lager heller sine egne og smartere spørsmål til herrene på den andre siden av veggen. Her setter hun dem på plass, én etter én, i en scene som man gjerne skulle ønske var ekte og sann, men som nok dessverre mest er en ønsket fantasi. Scenen er like fullt velskrevet og gjort, og viser Kendricks evne til å gjøre satire og kritikk mot tid og sted, igjennom slike grep.
Woman of the Hour er ikke sensasjonalistisk eller har hovedfokus på kun Alcala. Den skildrer vel så mye, og godt, tidsånden i USA på 70-tallet. Måten kvinner må klare seg på egen hånd, samtidig som de må gjøre som menn sier. Igjennom små men fine enkeltscener påviser Kendrick svakhetene med kulturen og mentaliteten på denne tiden, mens handlingene Alcala utførte på samme vis blir en slags speiling av disse baksidene ved tid og samfunn. Hvordan kan en seriemorder stoppes, om man alltid favoriserer menn fremfor kvinner? Om tvilen alltid skal komme mannen til gode, og ikke kvinnene som prøver å varsle fra?!
En annen rød tråd igjennom fortellingen er at vi alle ønsker å bli sett. Sheryl prøver å bli sett igjennom dette dating-showet, med en drøm om å bli skuespiller. Alcala trenger å bli sett for å bli likt av kvinner, samt for å pleie sitt åpenbare narsissistiske ego, med en selvtillit som kun sosiopater og psykopater oftest har. Men god selvtillit kan komme i mange former, fasonger og personligheter. Ikke alle viser seg å være idioter, for noen er smarte nok til å skjule sitt sanne ‘jeg’.
Kendricks måte å fortelle denne historien på, viser dermed smart og klokt hvor ekstremt vanskelig det kan være å plukke seriemorderen frem blant en rekke av kandidater. Dette er skremmende nok å tenke på i seg selv. Samtidig blir det også en hyllest til ofrene, at disse på ingen som helst måte “burde skjønt og sett dette komme”. For det kan være tilnærmet umulig.
Til slutt blir Woman of the Hour også en kritikk og stikk til noe som, dessverre, ofte går igjen – nemlig at kvinner ikke alltid blir sett og hørt, noe som konkret førte til ytterligere ofre for Alcala. Anna Kendricks regidebut er både god, solid og forholdsvis enkel i stil og form, men bruker dette grelle virkelige materialet på en respektfull og imponerende måte som speiler tid, sted og en evig gående sang om kvinner som ikke blir sett, hørt eller tatt på alvor. Filmen har med andre ord ambisjoner godt utover det å bare fortelle om Alcalas handlinger, noe som gir den et kvalitetspreg og flere takknemlige lag over seg. Vi lever i en tid hvor seriemordere og deres historier alt for ofte gjøres som billig underholdning. Woman of the Hour yter slike produksjoner en intellektuell, reflektert og smart motstand.
