«Håpet ligger ikke i selve stykket, det ligger i det faktum at vi spiller det. Aper som deg og … meg har samlet seg for å forvandle følelser til vibrerende luft, kalt musikk, slik at andre aper kan reflektere over det. Det er håpet!» – Nærmest skriker den engasjerte komponisten Bernard, spilt av Robert Gwisdek, til orkesteret som øver på hans verk «Sterben». Dette utsagnet speiler filmens fokus på prosessen med å skape mening, selv i en verden preget av forgjengelighet og tap. Det fanger essensen av Sterben, den nyeste filmen fra den tyske regissøren Matthias Glasner, som både en intim, selvbiografisk refleksjon og et universelt portrett av død, familie og kunstnerisk skapelse. En film der selve handlingen, å skape og utforske, blir meningen.
Matthias Glasner er kjent for å utfordre grensene i moderne europeisk film. Han har aldri vært redd for å skildre ubehagelige sannheter om menneskets natur, og hans filmer bærer alltid en rå ærlighet som gir rom for refleksjon og ettertanke. Tidligere filmer har utforsket komplekse temaer som vold, skyld, og tilgivelse, der rollefigurene ofte konfronterer sine egne moralske grenser.
Med Sterben tar Glasner et steg videre inn i det personlige, og filmen kan sees som en forlengelse av hans vedvarende søken etter å forstå menneskets tilstand. Her forener han sin karakteristiske mørke tone med en subtil humor, som balanserer filmens tyngde. Sterben er på mange måter en kulminasjon av de temaene som har preget hans tidligere arbeider, men med en nærhet og sårbarhet som gir filmen en unik plass i hans filmografi. Der hvor Den frie viljen (2006) utforsket de ekstreme konsekvensene av individets frihet, og Nåde (2012) undersøkte de etiske dilemmaene knyttet til skyld og anger, retter Sterben fokus mot det uunngåelige: livets siste fase og hvordan vi forholder oss til den.
Filmen følger dirigenten Tom Lunies, spilt av Lars Eidinger, i hans forsøk på å navigere gjennom en periode i livet der både familien og hans indre verden er i oppløsning. Toms far Gerd (Hans-Uwe Bauer) er svekket av demens og nærmer seg døden, mens hans mor Lissy (Corinna Harfouch) er rammet av kreft. Søsteren Ellen (Lilith Stangenber) sliter med alkoholbruk og andre destruktive uvaner, og Toms ekskjæreste Liv (Anna Bederke) ønsker at han skal bli en farsfigur for barnet hun har fått med en annen mann. Det er et komplekst og realistisk bilde av en familie i oppløsning, der hver rollefigur kjemper med sitt eget sett av utfordringer. Glasner skildrer disse relasjonene med en visuell stil som forsterker følelsen av både nærhet og isolasjon.
En av filmens mest slående kvaliteter er dens evne til å balansere tragedie med humor. Glasner presser tragedien så langt at den til slutt vipper over til noe komisk. Dette er ikke en form for satire, men humor som springer ut fra empati for rollefigurenes situasjon. For eksempel, når Toms søster kaster opp under en konsert han dirigerer, veksler scenen mellom dypt alvor og uventet absurditet, noe som skaper en følelse av livets uberegnelige natur. Som Glasner selv beskriver i et intervju med Filmmagasinet, kan det tragiske, gå så langt at det begynner å endre natur og få absurd natur. I intervjuet utdyper han hvordan hans personlige opplevelser formet filmens tone, og hvordan han nærmet seg temaer som død og familierelasjoner. Filmen blir slik både en personlig bekjennelse og et bredere kunstnerisk uttrykk.
Sterben er strukturert i flere kapitler, der hvert kapittel dykker dypere inn i de ulike familiemedlemmenes liv og deres individuelle kamper. Denne oppdelingen gir filmen en nesten litterær kvalitet, hvor hvert kapittel avdekker nye lag av rollefigurenes kompleksitet. Det skaper en følelse av at vi får være vitne til livets mest intime øyeblikk, der død, sorg og sykdom flettes inn i hverdagen på samme naturlige måte som latter og kjærlighet.
Manuskriptet er også konstruert på en fascinerende måte, der de samme situasjonene ofte vises fra ulike perspektiver og gjennom forskjellige rollefigurers øyne. Dette gir en flerdimensjonal forståelse av deres relasjoner og konflikter, og det forsterker følelsen av å være til stede i et mangfoldig og levende familiedrama.
Ved siden av det disfunksjonelle har vennskap og kjærlighet stor plass i Glaasners nyeste verk. Bernard, spilt av Robert Gwisdek, som er en komponist og Toms venn, sliter med depresjon og nærmer seg sitt eget livs ende. I en av filmens mest kontroversielle scener lar Tom sin venn begå selvmord. Tom respekterer vennens ønske om å forlate denne verdenen, og filmen utfordrer publikum til å tenke gjennom sin egen holdning til slike komplekse spørsmål. Tom setter vennens rett til å bestemme over sitt eget liv høyere enn samfunnets ansvar for å beskytte sine medlemmer. Denne holdningen kan oppfattes som politisk ladet, særlig når Tom forsvarer sin avgjørelse overfor ekskjæresten Liv.
Liv forsøker å rasjonalisere vennens ønske som et resultat av midlertidig ensomhet i julen og misnøye over uroppføringen av stykket han skrev. Etter samtalen, når hun går tilbake til sitt gråtende barn, ser vi på veggen i gangen en Greenpeace-plakat med teksten Planet Earth First. Scenens tvetydighet kan tolkes som en kritikk av begge synspunktene – det individualistiske perspektivet kan virke kaldt og kynisk, mens det kollektive kan fremstå som naivt og overbeskyttende.
Den visuelle kontrasten mellom Toms aksept av vennens valg og Livs symbolske tilknytning til en verden hun ønsker å redde og beskytte, skaper en dypere politisk og filosofisk spenning i filmen. Denne spenningen kan speile en bredere samfunnsdebatt: Bør vi verdsette individets rett til å bestemme over eget liv, eller har vi et ansvar for å forhindre at mennesker i krise tar drastiske valg? Selv føler jeg en tilknytning til Livs perspektiv, men i intervjuet understreker Glasner at han er mer opptatt av Toms tøffe, individualistiske tilnærming.
En av de mest rørende aspektene ved Sterben er musikken! Lorenz Dangel står bak filmens lydspor, som på mange måter er filmens sjel. I flere scener ser vi hvordan musikken fungerer som en form for forløsning for rollefigurene. Glasner har jobbet tett med Dangel siden filmens tidlige stadier, og det er tydelig hvordan musikken er med på å forsterke følelsene i hver scene. Komposisjonen som orkesteret spiller i filmens slutt, er et kraftfullt uttrykk for håp, selv i de mørkeste stundene. Flere musikere spiller en betydelig rolle i lydlandskapet til Sterben. Blant dem er Bill Fay, en britisk sanger-låtskriver kjent for sine melankolske og tidløse komposisjoner, som Glasner har inkludert i filmen. Glasner evner å bruke musikk for å fremheve filmens temaer, noe som gir Sterben et særegent lydspor som forsterker dens emosjonelle dybde.
De som har Ingmar Bergmans Fanny och Alexander hjertet nær, vil legge merke til den gjennomgående referansen til denne klassikeren i Sterben. For Glasner er dette mer enn bare en hyllest til Bergman – det er en personlig referanse, ettersom han har et nært forhold til filmen fra sin egen oppvekst. Dette skaper en subtil, men betydningsfull kobling mellom Sterben og filmhistorien.
Visuelt sett er Sterben imponerende i sin minimalistiske tilnærming. Glasners regi er subtil, og han lar skuespillerne bære filmen gjennom sine nyanserte prestasjoner. Lars Eidinger, i rollen som Tom, leverer en enestående prestasjon, der hans indre kamp mellom ansvar, sorg og håpløshet er påtakelig.
Det er vanskelig å se Sterben uten å bli dypt berørt. Glasner har klart å lage en film som både er en hyllest til livet og en dyp refleksjon over døden. Den inviterer oss til å reflektere over våre egne liv, relasjoner og hvordan vi forholder oss til det uunngåelige. Sterben er en film som vil sitte igjen hos deg lenge, med sine dyptgående temaer og følelsesmessige dybde.
