Den noe snodige skrekk-suksessen Smile er tilbake med en oppfølger, og også denne gang fortsetter glisepandemien med å både smitte, plage og torturere sine uskyldige ofre.
Undertegnede har alltid syntes at det er noe creepy og unaturlig over folk som smiler og gliser for mye. Da Smile kom tilbake i 2022, klarte den å både slå kinorekorder og bli godt lagt merke til grunnet en særs vellykket promoteringskampanje. Glisende mennesker ble observert på forskjellige steder i det amerikanske samfunnet, men uten at man først forsto hvorfor. Innsalget av Smile var derfor både fascinerende og et godt eksempel på god og kreativ markedsføring. Men… hva med selve filmen?
Regissør Parker Finn, som både står for regi og manus på begge filmene, har noe særegent og interessant over seg som regissør. Han prioriterer åpenbart lyd, stil og form, foran innhold, for begge Smile-filmene er syltynne skrekksupper som koker svært mild skrekk på suppen. For la oss være ærlige… det som imponerte mest med Smile, var ikke selve filmen, men altså promoteringen.
Handlingen denne gang spinner rundt popstjernen Skye Riley som skal gjøre comeback et år etter en grusom bilulykke hvor kjæresten døde og hun selv ble hardt skadd. Hennes fortid var også preget av rus og stoffmisbruk, noe hun nå forsøker å ta avstand fra. Livet i rampelyset krever mildt sagt enormt av henne, og når comebackturneen nærmer seg med stormskritt, er Skye nødt til å være 100% tilstede. Det er derfor ganske så lite passende at hun plutselig begynner å se, og høre, skremmende ting, uten å kunne forklare hvorfor.
Alle som har sett førstefilmen vet at dette handler om en usynlig og skremmende kraft som tar bolig i et menneske, for så å gjøre dette helt gal i hodet. Eneste måten å bli kvitt jækelskapen på, er visstnok å overføre det til en annen person, men da før det rekker å ta livet av deg!
Handlingen kan minne veldig om suksessen It Follows fra 2014. En slags sykdom eller ondskap tar bolig i mennesker og driver dem til vanvidd, samtidig som de på veien gjerne føler for å både drepe, skade og drive kvalm til den store gullmedaljen. Men til forskjell fra den langt mer subtile og smarte It Follows, kjører regissør Finn på med visuelle skrekkscener av bilulykker, skuddskader og andre kroppsmaltrakteringer, mens selve skrekken ellers stort sett reduserer seg til øredøvende jumpscares.
Innimellom disse skrekkscenene, bruker filmen dessuten svært lang tid, enten på lange og kjedelige hverdagsscener, ofte resulterende i lite og ingenting rundt hovedrollefiguren Skye Riley. For Smile 2 oppleves lenge mer som et karakterportrett av en popstjerne, hennes liv og hverdag, med utfordringer, stress, mas og kjas. At hun i tillegg også er uheldig å bli smittet av “glisesyken”, føles nesten (i hvert fall i filmens første utdragende halvdel), nærmest som sekundert i fokus.
Det kanskje mest skuffende er dog at det er forsvinnende lite skummelt det som skjer her. Et par jump scares er unntaket, samt noen riktig så kreative og smått fascinerende enkeltscener. Men stort sett oppleves denne glisingen sjeldent mer enn bare kleint og uskummelt. Heldigvis er det noen steder hvor humoren treffer blink, og som redder noe av underholdningen underveis. Hadde vi bare fått mer av slik lite selvhøytidelig humor.
Som del av rehabiliteringen for Riley, og for å døyve suget etter alkohol og narkotika, har hun fått råd om å drikke vann. MASSE vann. Underveis i filmen drar Riley derfor frem fancy-vannet VOSS (norsk luksuskildevann) og drikker av flaska minst 15 ganger igjennom filmen. Det er så påfallende og kleint at man vrir seg i kinosetet underveis. Er det virkelig mulig å drive med slik (betalt?) produktplassering fremdeles, og i et slikt omfang?
Til slutt begynner man nesten å lure på om det kan være noe rart i dette Vossa-vannet, for Skye Riley blir altså bare verre og verre, og synene mer og mer intense. Parallelt kjenner man at man egentlig bryr seg mindre og mindre om både hennes skjebne, samt hele denne glise-pandemien. Til filmens fordel kan man trekke frem pene og solide visuelle scener og effekter, et litt kreativt og særegent lydbilde, samt regissør Finns tidvis oppfinnsomme regi her og der. Skuespillet til Naomi Scott (Aladdin, 2019) er også veldig bra og stødig, i en rolle hvor hun er med i nærmest hver eneste scene. Hun er også sanger i virkeligheten.
Men akkurat slik M. Night Shyamalans siste film Trap også gjorde, føles også Smile 2 mest opptatt av å promotere en (ekte) popstjerne og hennes liv, en film som egentlig skremmer mer i sin skildring av det intense og slitsomme popstjerne-livet, mer enn som skrekkfilm forøvrig. Historien om Riley er mest en mindfuck-lek som etter hvert går over i å bli en liten body horror-opplevelse, ikke så rent ulik fantastiske The Substance. Sistnevnte er dog milevis bedre og mer interessant. Det skal ikke forundres om vi også får en Smile 3, men da håper man at stil, form og annet ikke kommer like mye i veien for selve skrekken og spenningen. For regissør Parker Finn har absolutt noe i seg, men hans glise-filmer er ironisk nok best på alt annet enn på det å skremme.
