På en takterrasse under en overskyet høsthimmel reflekterer Matthias Glasner over sin nyeste film, Sterben, som skildrer livets siste faser med like stor vekt på humor som på tragedie. I samtalen gir han oss et innblikk i sin kreative prosess og hvordan død, familie og kunst flettes sammen i hans arbeid.
Glasner er en tysk regissør og manusforfatter kjent for sine kompromissløse og dypt personlige filmer. Tidligere verk som Den frie viljen (2006) og Nåde (2012) utforsker komplekse menneskelige relasjoner og moralske dilemmaer. Med Sterben fortsetter han å dykke ned i spørsmål om liv, død og familiedynamikk, alltid balansert med en blanding av empati og rå ærlighet. Hans filmer kjennetegnes av en melankolsk, men samtidig humoristisk tone som reflekterer hans nordiske og tyske røtter. Som en viktig stemme i moderne europeisk kino har Glasner fått flere av sine filmer vist på prestisjetunge filmfestivaler verden over.
Sterben følger dirigenten Tom Lunies, med et fokus på hans familieforhold. Hans aldrende far nærmer seg døden, svekket av demens, mens moren kjemper mot kreft og flere andre sykdommer. Samtidig sliter søsteren med destruktive vaner, og Toms ekskjæreste ønsker at han skal bli en farsfigur for barnet hun har fått med en annen mann. Filmen vever sammen disse komplekse familierelasjonene i et gripende og realistisk portrett av livets siste fase.
– Da jeg startet dette prosjektet, var det et eksperiment for meg. Målet var å skrive noe personlig og intimt om en familie. Min egen familie er ikke veldig spesiell eller spektakulær – de er ganske vanlige mennesker. Jeg ønsket å gi disse menneskene en stemme, ettersom de døde, og som kunstner kunne jeg integrere dem i min kunst, gjennom en film.
Dette prosjektet startet i 2018, etter at hans første datter ble født. Glasner skrev 200 sider på bare seks uker, uten noen form for prosjektmidler. Likevel, som han forteller oss, var det en interessant opplevelse for ham uansett. Han var åpen for at det kunne bli film hvis skuespillere ønsket å være med, men var tydelig på én ting: enten skulle det lages akkurat som han hadde skrevet det, eller så fikk det være. Ingen kompromisser.
Med et smil bekrefter jeg at hans idealistiske tilnærming skinner gjennom i filmen, og ber ham utdype hvordan han, gitt de ekstreme utfordringene og krisene verden står overfor i dag, forventer at Sterben vil bli mottatt i verden som ofte oppleves som konformt:
–Mens jeg jobbet med filmen – fra begynnelsen, gjennom redigeringen, preproduksjonen, finansieringen, opptakene – føltes det som om verden bare ble verre og verre. Jeg begynte å tvile på om denne filmen ville være interessant for folk der ute. Kanskje den var for privat? Jeg følte den ikke sa nok om krig, fred, religion, eller de store temaene. Det interessante var at jeg ble virkelig overrasket da Berlinale inviterte filmen til konkurransen. Fra det øyeblikket begynte den på en fascinerende reise.
Filmen har blitt vist på flere internasjonale festivaler og har berørt publikum over hele verden, til tross for de private og intime temaene. Glasner ble overrasket over hvor sterkt publikum fra ulike kulturer kunne relatere til filmens skildringer av familie, død, alderdom og kunstnerliv. Selv i tider med krig og uro har filmen skapt dype følelsesmessige reaksjoner, noe som har gitt Glasner en innsikt i hvordan disse universelle temaene resonnerer på tvers av globale utfordringer. Her ber jeg ham å reflektere over hvordan forskjellige publikum på tvers av kulturer opplever og reagerer på filmen:
–Jeg så den i Kina, i Shanghai, med et kinesisk publikum på 2000 mennesker. De lo på de samme øyeblikkene som folk ville le av i Australia eller Tyskland. Og de ble også berørt på de samme øyeblikkene. Det var helt stille i kinosalen under de tragiske øyeblikkene i filmen. Så ja, selvfølgelig er det kulturelle forskjeller og reaksjoner. For eksempel i Tyrkia, i muslimske land, har de en annen oppfatning av morskap. Men selv i Tyrkia, i Istanbul, da jeg viste filmen, sa mange yngre kvinner at de visste hva det betydde å angre på morsrollen, eller å ikke like å være mor. De sa: «Vi vet det. Vi vet at det ikke er lov å snakke om det, men vi kjenner til det.»
I Sterben, når Tom besøker sin mor, utspiller det seg en sterk samtale der Tom blir minnet på at han verken var et ønsket barn, og at moren aldri klarte å gi ham den kjærligheten han trengte. Flere scener i filmen fanger familiens tragiske tilstand på en realistisk og smertefull måte, til det til slutt blir absurd og humoristisk. Derfor vil jeg spørre Matthias hvordan han tilnærmer seg humoren i filmen. Er det hans intensjon å lette de tragiske øyeblikkene, eller prøver han å skape kontrast for å forsterke smerten?
– Min tilnærming til humor i film er at jeg ikke går inn med intensjonen om å lage en morsom scene eller en tragisk scene. Jeg prøver å ta det så tragisk som mulig, fordi det er et vendepunkt hvor tragedien vipper over til humor, som er dypt knyttet til tragedien. På et vis forsvinner skillet mellom de to. For eksempel, i scenen der søsteren kaster opp under brorens konsert, er hun fysisk dårlig og vil ikke gjøre det, mens broren har sin kanskje viktigste konsert noensinne. Hun ødelegger konserten, og det er dypt tragisk. Men ved å presse tragedien lengre og lengre, vipper det til slutt over til absurd komedie. Tragedien og humoren er dermed helt sammenkoblet. Et annet eksempel er moren som sitter i sin egen avføring i begynnelsen av filmen. Naboen kommer inn, men hun vil ikke at de skal komme inn fordi hun ikke kan reise seg. Dette er en mørk situasjon, men humoren oppstår fordi vi føler empati for karakterene. Det er en annen type humor enn satire. Min humor er ikke satirisk; den springer ut fra empatien med karakterenes tragedie.
Det er en spennende scene der Tom ser på Fanny och Alexander, en film som var ment å være Bergmans siste før han pensjonerte seg. Filmen har også selvbiografiske elementer og utforsker en dysfunksjonell familie. Hvordan ser du forholdet mellom Fanny och Alexander og Sterben? Var dette en bevisst henvisning til filmhistoriske dimensjoner, eller hadde du en mer personlig intensjon?
– Sterben er full av personlige referanser til ting jeg liker, som filmer og musikk som har hatt betydning for meg. Jeg samlet disse elementene instinktivt, uten å forsøke å være spesifikt symbolsk. Ingmar Bergman er en regissør jeg alltid har følt en tilknytning til, spesielt på grunn av hans temaer om destruktiv kjærlighet og familierelasjoner, samt hans melankolske, nordiske stil. Jeg så Fanny och Alexander hver julaften før jeg fikk familie, så den referansen var naturlig for meg. Det samme gjelder plakaten av Jim Jarmusch i Toms leilighet – det er den eneste filmplakaten jeg selv har hjemme. Målet var å skape et rom av ideer og refleksjoner som publikum kan tolke på sin egen måte.
Dette er uten tvil et av intervjuets magiske øyeblikk – når de personlige referansene og det mest menneskelige bak store kunstprosjekter trer frem. Å få et innblikk i de små, men betydningsfulle detaljene som binder regissøren til sitt verk, skaper en dypere forståelse for hvordan kunsten reflekterer hans eget liv. Det er i slike øyeblikk man virkelig finner berøringspunktene med regissøren, der de mest personlige inspirasjonene møter det universelle i filmen.
Glasner bemerker hvordan ulike seere har reflektert over forskjellige elementer i Sterben. Noen reflekterer over Bergman, mens andre har pekt på Bill Fay. Hans musikk spiller en stor rolle i filmen, særlig når filmen fokuserer seg om Toms søster Ellen. Han forteller engasjert at han til og med har fått Bill Fay-plater fra journalister som ble begeistret over at jeg inkluderte musikken hans, ettersom nesten ingen kjenner til ham. Slik ser han på Sterben som et tilbud til publikum:
–Hele filmen er et tilbud om refleksjon. Jeg ser på film som en livsopplevelse. I tre timer blir du kjent med virkelige mennesker og deres liv. Det er ikke et stort budskap eller en mengde symbolikk, men en ekte opplevelse. Og kanskje vil du reflektere over den lenge etter, som en bølgeform som kommer tilbake til deg, om tre uker, seks måneder eller ett år.
Mens jeg har jobbert med dette intervjuet, har jeg allerede rukket å se på Sterben tre ganger. Hver gang oppdager jeg nye aspekter! Når samtalen dreide over til musikken, grep jeg sjansen til å spørre Glasner om Lorenz Dangel, komponisten bak filmens sterke lydspor. Jeg var nysgjerrig på hvordan prosessen med å skrive det siste, kraftfulle stykket hadde utviklet seg, og hvordan det ble brakt til live i filmen.
Glasner forklarer at fra starten av prosjektet ønsket han å dele med publikum det magiske øyeblikket når mennesker kommer sammen og skaper kunst. Han tror sterkt på at slike øyeblikk, enten i film eller musikk, forvandler tid og rom til noe større. Allerede i 2018 snakket han med komponisten Lorenz Dangel, som var den første som fikk manuskriptet. «Hvis denne filmen blir laget, trenger jeg musikken din,» sa Glasner. De jobbet sammen i flere år, med ulike tilnærminger – fra avantgarde til neoklassisk – og kastet mange versjoner underveis. Målet var å gjøre musikken troverdig i en moderne avantgardekontekst, men samtidig relaterbar for et bredere publikum. Glasner tenkte ofte på Arvo Pärt, som har en stor åndelig tilnærming til musikk. Han ønsket at komponisten i Sterben skulle uttrykke lykke gjennom musikken, ikke tragedien. Han sammenligner dette med den amerikanske sanger-låtskriveren Elliott Smith, som lagde vakker musikk til tross for sitt dype mørke:
-Elliott Smith var en veldig mørk karakter. Han tok sitt eget liv med 18 knivstikk, men musikken hans er noe av det vakreste jeg vet, sier Glasner og trekker paralleller mellom Smiths musikk og musikken i Sterben, spesielt i scenen med barnekoret.
–Dirigenten ber musikerne om å sakke ned musikken, og selv om komponisten først ikke liker det, oppstår et magisk øyeblikk når de tar det saktere. Ingen visste at det ville fungere, men det ble et av de vakreste øyeblikkene i filmen.
Med musikken og døden så nært sammenvevd i filmen, spurte jeg ham om en annen sterk scene – når Tom klemmer sin døende venn og tillater ham å begå selvmord. -Forsøker du å skape etiske dilemmaer for publikum, eller er dette en kunstnerisk tilnærming til empati? Hvordan ser du på dette?- spør jeg utålmodig.
–Da jeg skrev scenen, forventet jeg mye kontrovers, men det skjedde ikke. Folk ser ut til å forstå den, men på to ulike måter. Noen ser det som et tegn på at Tom er kald fordi han lar vennen dø, men for meg er det en handling av empati. Han respekterer vennens ønske om å avslutte livet, fordi han aldri vil føle seg forbundet med denne verdenen, kanskje ikke engang med seg selv. Jeg mener at alle bør ha rett til å velge om de vil leve eller ikke. Vi har ikke rett til å velge å bli født, så vi bør i det minste ha rett til å velge når vi vil forlate denne verden.
–Det er et sitat fra filosofen Emil Cioran som sier: «Uten tanken om selvmord ville jeg sikkert ha tatt livet av meg.» Dette er viktig for meg. Når Tom lar vennen gå, er det ut av empati og kjærlighet, ikke kulde.
Da vi nærmet oss slutten av intervjuet, ønsket jeg å stille et spørsmål om skuespillerne. På den ene siden har vi de komplekse mannlige karakterene, spilt av Lars Eidinger, Hans Uwe Bauer og Robert Gwisdek. På den andre siden har vi også sterke kvinnelige karakterer. Jeg ba ham dele hvordan han jobbet med skuespillerne for å skape karakterer med så mange lag.
– Når jeg skriver karakterer, har jeg ingen klare meninger om dem fra starten. Jeg tenker ikke: «Denne karakteren er slik, og den andre er sånn.» Hver karakter er et mysterium med uendelige muligheter, ofte basert på mennesker jeg kjenner eller deler av meg selv. For eksempel, karakteren Lilith spiller, den berusede søsteren, er faktisk en del av meg, ikke min søster. Det er en annen vei jeg kunne ha valgt i livet. Det samme gjelder for Tom og moren. Jeg prøver ikke å lage karakterer med en typisk læringskurve; jeg liker ikke tanken om at karakterer må lære noe. I mine filmer lærer de ingenting. De starter på et tilfeldig punkt og går videre på en like tilfeldig måte.
–Når jeg jobber med skuespillerne, ser jeg etter de med et bredt register av menneskelighet, som Lars Eidinger og Corinna Harfouch. De har sterke personligheter og klare meninger, men er også åpne for andres perspektiver. Vi spiller ikke bare roller – vi lever karakterene sammen. Jeg gir ikke instruksjoner som «spill det slik»; vi utforsker menneskeligheten i skuespillerne, ikke karakterene. Når jeg filmer, er det skuespillernes menneskelighet som interesserer meg, ikke karakterene. Det er min måte å jobbe på.
Avslutningsvis ser jeg nysgjerrig på ham og spør: Har du noen fremtidige prosjekter på gang som du kan dele med oss her i Filmmagasinet? Det ville vært spennende for våre lesere å få et innblikk i hva vi kan forvente fra deg fremover.
–Jeg har alltid ulike prosjekter i tankene, fordi jeg ofte våkner med en idé og tenker: «Dette er den beste ideen noensinne.'»Men tre måneder senere kan jeg tenke: «Nei, det var ikke så bra likevel.» Akkurat nå har jeg et prosjekt som stadig kommer tilbake til meg, og jo oftere det gjør det, desto mer tror jeg på det. Det kan bli en slags oppfølger til Sterben, men med helt andre karakterer. Mens Sterben fokuserer på hvordan vi forholder oss til oss selv og familien, vil dette nye prosjektet handle om hvordan vi forholder oss til samfunnet og verden rundt oss som voksne.
Filmmagasinet takker Matthias Glasner for en dyp og meningsfull og så ærlig samtale om Sterben og hans kreative prosesser. Vi ser frem til å følge både den nye filmen og hans fremtidige prosjekter med stor interesse. Det har vært en glede å få innblikk i hans arbeid, og vi ser frem til å holde kontakten og diskutere flere av hans filmer i tiden som kommer.