Det er få mennesker som har satt et så stort preg på norsk film og filmhistorie som Svend Wam og Petter Vennerød. Det er få som har provosert filmanmeldere, og samfunnet generelt, som det Wam og Vennerød har gjort med sine filmer. Fra Lasse og Geir i 1976 til Sebastian i 1995 skrev og regisserte duoen hele 14 spillefilmer sammen. Duoen tok for seg temaer som homofili, sexkjøp, utenforskap og politikk. Og de var heller ikke redde for å bli ansett som radikale eller ekstreme.
Den siste filmen er regissert av Karianne Førland Vennerød, kona til Petter Vennerød, sammen med Olaug Spissøy Kyvik. Petter Vennerød har fått diagnosen atypisk Parkinson og kjenner et sterkt behov for å lage en siste film før han dør. I Den siste filmen følger vi livet til Vennerød fra han får diagnosen til han til slutt dør. I filmen møter vi blant annet legen hans og andre spesialister som han møter i forbindelse med sin diagnose. Vi kommer så nært på Petter Vennerød og familien hans som det er mulig å komme.
Hvordan er det egentlig å miste hukommelse og språk som regissør? Og hvordan opplever noen det å få parkinsons? Filmen gir et godt innblikk i en sårbar og rar tid for Vennerød og menneskene rundt han, deriblant hans kone. Vi får se hvordan Vennerød opplever sin egen sykdom og hvordan han stadig føler at livet hans er i endring. Selv om dette er et trist tema, så gjøres dette på en verdig og ordentlig måte. Vi kan se at han tydelig blir dårligere og dårligere, men Vennerød sin optimisme og livsglede var likevel sterk til siste slutt. Det er virkelig beundringsverdig.
Den siste filmen inneholder en rekke klipp fra filmene til Wam og Vennerød, samt tv-innslag og nyhetsoppslag. Hele arkivet til Vennerød er godt brukt og dette gir en dybde til dokumentaren som jeg sjelden har sett maken til. Det er rett og slett ekstremt interessant og spennende å se hvordan Vennerød reflekterer rundt filmene sine og han prater også en del om hvordan det var å lage filmene og hvordan samfunnet reagerte på det han lagde. Dette er rett og slett en av de beste dokumentarene jeg har sett på veldig lenge.
En ting er hvor godt filmen er laget, teknisk og estetisk, det andre er filmens tematikk. Dokumentarer er en av de sjangrene som ofte blir undervurdert og kanskje sett litt ned på fordi det ikke er like interessant som en fullblods actionfilm eller en tårevåt romantisk komedie. Denne dokumentaren viser hvorfor dette er feil. Det er vanskelig å få til en skikkelig god dokumentar, men Den siste filmen viser oss hvordan det skal og bør gjøres.
Fra første scene til rulleteksten går ned så er dette en utrolig gjennomført og vakker film. Vennerød sin refleksjon rundt sin egen eksistens er til tider både vakker og trist på samme tid. Det er ikke få ganger gjennom denne dokumentaren jeg fikk tårer i øynene. Den siste filmen er en film om Petter Vennerød som filmskaper, men det er også en film om sykdom, liv, død, filmhistorie og hvordan samfunnet reagerer på filmskapere som går mot strømmen og gjør sin egen greie.
Den siste filmen er et vakkert innblikk i den siste tiden til en av Norges mest spennende filmskapere gjennom tidene. Er det en film man skal se i 2023 så er det denne. Hællemåne, for en film! Og for et liv Petter Vennerød levde.
Madelen Krogh
