Echo
Island 2019
Regi: Rúnar Rúnarsson
Med: Bassi Björn, Mariá Haraldsdóttir, Ragnar Jónsson, Jens Kristjan, Nadía Sif Líndal
Genre: Drama
Premiere: 6. desember
Med tanke på hvor lite landet egentlig er, er det nesten besynderlig hvor mye islandsk film som finner veien over Norskehavet. Rúnar Rúnarssons forrige film flimret over kinolerretene i 2016, og nå er han jommen tilbake. Echo er en antologifilm på snaue halvannen time, satt sammen av hele 56 små scener. Historiene er alle satt til sagaøya, i måneden før jul. Sånn sett er timingen perfekt, og det er vel neppe tilfeldig at nettopp dette er månedens film på landets cinematek i desember. Selv om langt fra alle scenene er direkte knyttet til høytiden, er det nok juletrær og snøføyk til at julestemningen kommer snikende.
PSamtidig er ikke dette en julefilm av den gode gamle varianten. Echo blir ganske sikkert ikke noen gjenganger på norske TV-er slik Love Actually og Hjemme alene etter hvert har blitt. Det prøver den heller ikke å bli, for her er det langt mellom klisjeer og overdreven gladstemning. I stedet skildrer Rúnarsson et realistisk og ærlig samfunn, der både bikinifitness og bilvask har fått plass. Ved å plassere kameraet i kun én posisjon, lar han oss observere og ta inn scenene, uten å bruke verken klipp eller bevegelse til å styre oss.
De mange historiene gjør det nærmest umulig at alle skal ha like stor innvirkning eller styrke. Noen av dem blir for enkle til at de virkelig gir deg noe, eller de forsvinner fra minnet så snart det neste bildet tar sin plass. Heldigvis gjelder det et fåtall av historiene, og de sterkeste her er virkelige gode. Måten utsnittet ikke bare begrenser, men også forsterker noen av historiene vitner om et gjennomtenkt konsept som utnyttes godt. Echo gir deg både én og to ting å tenke på i julestria, men så kan jo ikke alt være fryd og gammen selv i desember. Det har vi ikke godt av.
Mads Kvalvaag Halvorsen