USA 2018
Regi: Björn L Runge
Med: Glenn Close, Jonathan Pryce, Christian Slater, Max Irons, Annie Starke, Harry Lloyd
Sjanger: Drama
Premiere: 23. november 2018
Helt siden The Wife ble vist på filmfestivalen i Toronto i september 2017, har det gått gjetord om prestasjonen til Glenn Close. Dama ble Oscar-nominert på første forsøk, for The World According to Garp (1982), og har siden vært blant verdens beste skuespillere. Det fins liksom ingenting hun ikke klarer, både dramatisk hysteri og lavmælt varme flommer ut av henne så lett som ingenting. Spennet fra roller som Cruella DeVil til Albert Nobbs kunne knapt vært større, men hun er strålende som begge to. Close er virkelig god også i The Wife, men hun er så fryktelig alene. Rundt henne virrer et sett rollefigurer som alle er så karikerte og overspilte at det nesten kjennes farseaktig. Med unntak av Annie Clarke, som til alt overmål er Closes datter, er det ingen som ser ut til å ta filmen helt på alvor. Det kjennes absurd med tanke på både tema og handling. Den stilltiende konen som har satt sitt eget liv på vent og praktisk talt levd i skyggen av sin mann er knapt en uvanlig figur, men er gjort så mye bedre før. For det er ikke bare de andre karakterene som er problematiske her. Handlingen er i store trekk smertelig forutsigbar. Et par frampek fremstår som neonlysende piler snarere enn subtile hint, og skaper en oppgitt følelse av selvfølgelighet snarere enn anerkjennende nikk når hendelsesforløpet spilles ut. Samtidig krydres handlingen med en del overraskelser som ikke bare kjennes umotiverte, men også malplasserte. Det fins i det hele tatt ingen andre grunner til å se denne filmen enn de glimt av storhet Glenn Close viser fram, og selv det holder ikke til en helhjertet anbefaling.
Mads Kvalvaag Halvorsen
