Bradley Cooper og Lady Gaga jodler seg gjennom nok en nyinnspilling av A Star is Born, mens den ustabile datahackeren Rami Malek portretterer Queen-vokalisten Freddy Mercury i Bohemian Rhapsody. På tide å sjekke ut kultfilmer om sangstjerner som blir født.
The Apple
USA/Vest-Tyskland 1980
Regi: Menahem Golan.
Med: Catherine Mary Stewart, George Gilmour, Grace Kennedy & Joss Ackland.
A funky fantasy that’ll rock your world!
Cannon-sjefen Menahem Golan hadde produsert og regissert et tjuetall filmer i hjemlandet Israel da han startet arbeidet på det han følte ville bli hans store mesterverk. En futuristisk-gammeltestamentlig disco-musikal om demonisk korrupsjon i Melodi Grand Prix langt inne fremtiden for nærmere 25 år siden. Historien utspiller seg i dystopiske USA anno 1994, men ble filmet i Berlin i 1979. I blant annet et tidligere gasskammer fra andre verdenskrig. The Apple hadde opprinnelig et budsjett på fire millioner dollar, som blåste opp til ti – angivelig fordi Golan finansierte produksjonen med svarte penger som skulle hvitvaskes. Ikke verst for det som startet som en hebraisk sceneproduksjon, skrevet og komponert av en fyr Menahem Globus kjente fra sin tid som barneteaterregissør i Tel Aviv. Golan hadde imidlertid visjoner om noe stort; han skrev om sangene og manuset selv – og skapte en film som kom rett fra sjelen. Så da var det jo litt trist at The Apple endte opp som et spektakulært skrullete mageplask, og ble en så knusende fiasko at det nesten tok livet av ham.
I 1994 styres USA av den demoniske mogulen Boogalow (Vladek Sheybal), som driver plateselskapet BIM. Han holder folket pasifisert med musikken sin, og dominerer en global MGP-musikkonkurranse med sine glamrock-stjerneskudd Mambi (Grace Kennedy) og Pambi (Alan Love). De overskygges imidlertid av de uskyldsrene artistene Bibi (Catherine Mary Stewart) og Alphie (George Gilmour), så Boogalow frister dem med en faustiansk platekontrakt. Alphie aner at dette er djevelske fantestreker, og blir isteden en hippie fra sekstitallet. Uskyldige Bibi lar seg imidlertid friste, biter av den metaforiske eplet hun får av en kjekkas i gullfarget susp – og dras ned i en mørk underverden fylt av sex, dop, lærhomser med ulvehoder, flipperspill, vampyrer og orker i gummidrakter. Alt ender med at Gud kommer flygende ned i sin hvite Rolls Royce og tar med alle hippiene opp til himmelen. Sangene i The Apple er jevnt over helt fryktelige, men i rettferdighetens navn er jeg ingen stor musikal-entusiast. Det mest positive jeg ellers kan si er at filmen er forfriskende forskrudd, åpenbart påkostet og iscenesatt med en mangel på selvbevissthet som vil få deg til å måpe over de fantastiske feilvurderingene. Det er dessuten litt gøy at Menahem Golans visjon av fremtidens USA minner mistenkelig om en homodiskotekversjon av Panem fra Hunger Games.
Innspillingen var, som man kan tenke seg, et salig kaos. Da manusforfatter og komponist Colby Reicht troppet opp på settet var Golan travelt opptatt med å regissere åpningssekvensen. Den kostet egenhendig en million dollar, og involverte blant annet over et dusin dinosaurer, elefanter og en levende tiger i Edens Hage. Dinosaurdraktene begynte å falle fra hverandre foran kamera, mens skuespillerne som befant seg inni draktene besvimte av varmen. Flere elefanter satt fast snablene sine i kulissene, og tigeren rømte fra settet. Statistene snublet stadig i det ujevne underlaget og etter alt arbeidet endte hele sekvensen med å bli klippet bort fra filmen. Store deler av historien involverte Gud (spilt av den britiske veteranen Joss Ackland), men siden Golan var urolig over at The Apple ville bli tolket som en religiøs film sauset han bort det meste som sirklet rundt kristen mytologi. Noe som ikke akkurat gjorde historien mer sammenhengende, men fortsatt forbløffende verdikonservativ. Golan var etter alt å dømme ikke en særlig enkel mann å jobbe med; han endte angivelig opp i slåsskamp med sin faste filmklipper Dov Hoening, som fikk sparken etter at han påpekte at det kunne være en fordel om opptakene hans ikke var ute av fokus. Menahem Golan lagde i det minste filmen med lidenskap, totalt overbevist om at The Apple ville bli et mesterverk og hans internasjonale gjennombrudd som auteur. Han tok ikke nederlaget særlig bra. Verdenspremieren på filmfestivalen i Montreal endte med et opprør, mens publikum buet og kastet ting på lerretet. Deriblant LP-platene med musikksporet, som ble delt ut ved inngangen.
Anmeldelsene var en smule negative; The Philadelphia Weekly skrev at «The Apple er ikke bare den verste disco-musikalen noensinne, den kan meget vel være den verste filmen noensinne laget», mens kritikeren Richard Harland Smith sammenliknet filmen med Adolf Hitlers Mein Kampf. Golan var så knust at han gråtende prøvde å begå selvmord ved å hoppe ut fra balkongen på hotellrommet sitt, men ble reddet i siste liten av forretningspartneren Yoram Globus – som trøstet ham med at «det vil komme flere filmer». Og det gjorde det. Etter The Apple produserte Golan over 180 filmer, og regisserte drøyt tjue. Deres produksjonsselskap The Cannon Group ble som kjent en pålitelig leverandør av trashy åttitallsklassikere. The Apple er sluppet på Blu-ray fra Kino Lorber i USA. Se samtidig: Privilege (1967), Phantom of the Paradise (1974) og This is Spinal Tap (1984).
The Lure
USA 2015
Regi: Agnieszka Smoczynska.
Med: Marta Mazurek, Michalina Olszanska, Kinga Preis & Jakub Gierszal.
Their element is night.
Dette er ikke bare en forholdsvis fersk film, men dessuten en polsk debutantfilm av en kvinnelig regissør. Attpåtil en erotisk, gørrete skrekk-musikal om syngende havfruer som spiser mennesker, og de dukker jo ikke opp så veldig ofte. Så la oss gi The Lure en sjanse. Jeg må ærlig innrømme at historien til tider er skikkelig forundrende, og det skjer en masse ting her jeg ikke forstår bæret av. En del biter faller imidlertid på plass hvis man vet at dette er en moderne gjenfortelling av
H.C. Andersens eventyr om Den lille havfrue, kombinert med Homers skildring av Sirenene som sang så vakkert for å lokke menn til sin død. Regissør Agnieszka Smoczynska har også lirket inn en masse selvbiografiske elementer; hun vokste opp i en leilighet over en nattklubb som foreldrene hennes drev på åttitallet, og var vitne til mye snusk og fyllerør i ung alder – som hun åpenbart prøver å bearbeide her. Smoczynska hevder selv at hun hater musikaler, og at dette er en feministisk fabel om utnytting av innvandrere, inspirert av amerikanske fotografer som Diane Arbus og Nan Goldin. Nå vel.
Nattklubb-bandet «Fiken og dadler» drikker, herjer og synger ved en strand i utkanten av Warszawa, der de får øye på to vakre havfrue-tvillingsøstre som synger sin forførende sirenesang «Vi kommer ikke til å spise deg, kjære». Hmm, litt suspekt. Vet ikke helt om jeg tror på dem. De er Silver (Marta Mazurek) og Golden (Michalina Olszanska), som blir med bandet til en forsoffen nattklubb i Warszawa, der de vekker fascinasjonen til klubbeieren Kierownik (Zygmunt Malanowicz). Havfruene har null problemer med å sprade rundt kliss nakne, men er «glatte som Barbie-dukker» nedentil. De lukter fisk, og bena deres forvandles til åleliknende haler så fort de kommer i kontakt med vann. Havfruene får jobb som sangere på klubben, der de fremfører electropop toppløse mens de plasker rundt i en diger gullfiskbolle foran et entusiastisk publikum. Senere synger de også en punklåt som pisker opp publikum så til de grader at de begynner å pule på dansegulvet. Så en stor suksess. Silver forelsker seg i bassisten Mietek (Jakub Gierszal), men risikerer livet sitt ved å falle for et menneske. Hun kan miste stemmen hvis hun velger å gi slipp på havfruehalen sin, og vil bli forvandlet til skum hvis Mietek sviker henne. Sånn er reglene.
Søsteren Golden er mer drevet av mørke drifter, og sjekker opp nattklubbgjester som hun deretter spiser opp. Historien blir gradvis rarere, mens Golden blir kjent med den tidligere sjøkongen Triton (Marcin Kowalczyk), som har kommet opp på landjorda for å være vokalist i et punkband. Sangene her er temmelig bra, og visuelt er The Lure jevnlig imponerende, til tider overraskende gørrete og full av pikante nakenscener. Manuset er imidlertid en smule mangelfullt, og hopper fra scene til scene uten tydelig logikk. Tidsperspektivet er litt diffust, men skal vi dømme fra dekor, mote og musikk ser filmen ut til å utspille seg tidlig på åttitallet. Jeg vil ikke påstå at The Lure fungerer hundre prosent som historiefortelling, men dette er en unik sjangerblanding som aldri er noe mindre en fascinerende. The Lure er sluppet på Blu-ray av Criterion Collection i USA. Originaltittelen er: Córki dancingu. Se samtidig: Vicious Lips (1987), Hard Core Logo (1996) og Brothers of the Head (2005).
Cool as Ice
USA 1991
Regi: David Kellogg.
Med: Vanilla Ice, Kristin Minter, Michael Gross & Candy Clark.
When a girl has a heart of stone, there’s only one way to melt it. Just add Ice.
Nei, den setningen er ikke vitenskapelig forsvarlig. Stein lar seg så vidt jeg vet ikke smelte av is, yo. Er du under tretti er sjansene store for at du gikk glipp av høytiden til Vanilla Ice. I så tilfelle: gratulerer! Uansett alder er det absolutt ingen grunn til å se Cool as Ice av andre årsaker enn å gjøre narr av Vanilla Ice, og han gir oss sannelig mye å flire hånlig av her. Det er alltid en kilde til ufrivillig humor å se folk som strutter av ufortjent selvtillit, og Vanilla Ice opphøyer dette til en kunstart. Hans blanding av ungdommelig arroganse, påtatt kjekkaseri og uspiselig tro på sin egen karisma opphøyer Cool As Ice til en forskrudd crazykomedie – som man kunne ha nyinnspilt som en parodi uten å forandre noen verdens ting. Vanilla Ice er selve personifiseringen av «Top That!»-scenen fra Teen Witch; et white trash-tenåringsidol for wiggers som ble selve ursymbolet på talentløse, hvite artister som tar svart popkultur som gissel – og deretter blir markedsført som et sjelløst salgsprodukt til barn som ikke vet bedre. Vi kunne viet mye tid til å gjøgle Vanillas dyslektiske «rhymes», men fyrens ferdigheter som rapper er på nivå med Kendrick Lamar i forhold til skuespillerprestasjonen hans i Cool As Ice. I følge flere kilder var filmen planlagt som en hip hop-versjon av The Wild One (1953), med Vanilla Ice i Marlon Brandos gamle glansrolle som motorsykkeltøffing.
Kanskje, men dette er samtidig en uoffisiell nyinnspilling av det romantiske åttitallsdramet Reckless (1984), der man har tatt samme manus og «iced it up». Vanilla er rapperen Johnny, som i filmens første minutter fremfør sin ikke-hitt «Cool as Ice (Everybody Get Loose)» sammen med supermodellen Naomi Campbell, i en musikkvideomontasje som bringer tankene hen til C+C Music Factorys høytid. Johnny er på vei til neste konsert da motorsykkelen til en av possemedlemmene hans bryter sammen i Midtvesten. Mens den blir reparert av landsbytullingen Roscoe (Sydney Lassick) benytter Johnny tiden til å trakassere overklassepiken Kathy (Kristin Minter), irritere hennes jappeklysete kjæreste Nick (John Newton) og redde den irriterende lillebroren hennes fra slemme kidnappere. Alt iscenesatt med entusiasmen til den typen romantiske samlebåndsfilmer Elvis Presley spilte inn på sitt mest pillenarkomane, i regi av musikkvideomakeren David Kellogg. Dette var en av de første jobbene til filmfotografen Janusz Kaminski, som to år senere vant en Oscar for Schindler’s List! Gwyneth «Goop» Paltrow ble forresten først tilbudt den kvinnelige hovedrollen, men fikk strengt forbud av faren Bruce Paltrow om å delta i filmen – siden han var overbevist om at den kom til å ødelegge karrieren hennes før den begynte. Smart pappa. Cool As Ice traff ikke akkurat tidsånden. Innen filmen nådde amerikanske kinoer var Vanilla Ice allment ansett som en dårlig vits, hadde rukket å bli så fenomenalt upopulær at Cool As Ice knapt ble sett av noen. Han ble senere kåret til årets «Worst New Star» under Razzie-utdelingen.
Å oppnå selvinnsikt kan være en traumatisk opplevelse, og Vanilla Ice ble så knust av all hetsen at han i 1994 prøvde å begå selvmord. Han døyvet smertene med kokain, ecstasy og heroin, og etter at de siste pengene tok slutt endte han opp med å få seg jobb som håndverker. Jeg må motvillig innrømme at jeg begynte å like ham litt etter å ha sett Cool As Ice. Han er så fordømt toskete at det blir sjarmerende, og fikk meg til å le høyere enn jeg har gjort av de fleste komediene jeg har sett i år. Det hjelper ikke akkurat at han er utstyrt med replikker som «I’m gonna go across the street and schling a schlong» og «drop that zero and get with the hero!». I dag er Vanilla Ice over femti år, og ser ut til å ha opparbeidet seg en betydelig dose selvironi på eldre dager. Han har parodiert seg selv i flere TV-serier og Adam Sandler-komedier, og ble en slags internettmeme med replikken «word to you mother, brotherfucker!» fra That’s My Boy. Han har også klamret seg til sin postironiske kjendisstatus med reality-serie-freakshows som This Surreal Life, Vanilla Ice Goes Amish og Celebrity Bull Riding Challenge.Cool As Ice er ikke sluppet på Blu-ray, men er tilgjengelig i HD på ymse streamingtjenester. Se samtidig: Wild Guitar (1962), Bummer (1973) og Down on Us (1984).
Espen Svenningsen Rambøl
