Norge 2018
Regi: Camilla Strøm-Henriksen
Med: Maria Bonnevie, Ylva Bjørkaas Thedin, Sverrir Gudnason, Casper Falck-Løvås, Kjersti Botn, Sandal, Nils Vogt, Renate Reinsve
Sjanger: Drama
Premiere: 12. oktober 2018
«Når bare jeg får denne jobben, vil jeg reise meg igjen. Opp av asken som en fugl Føniks.» Omtrent slik lyder det i Føniks, som har hentet sin tittel fra fabeldyret som brenner opp og gjenfødes i stedet for å forvitre. Finnes det noen som snakker sånn? Til barna sine? Her er kunstferdige formuleringer mer regel enn unntak.
Det handler svært mye om den nevnte jobbmuligheten i filmens første del. Den kan bli mentalt syke Astrids vei ut av uføret – kanskje hun endelig kan bli en ordentlig mor for hovedpersonen – tenåringen Jill – og lillebroren hennes. Men utfallet er forutsigbart: som i alle andre filmer der folk legger ut om drømmene og håpene sine, ender det dårlig. (I krigsfilmer er det f. eks. alltid den med flest drømmer og planer som dør først.)
Når tragedien inntreffer, velger Jill å holde den skjult. Hun er i sjokk og fornektelse. Den fraskilte musikerfaren er i byen for å feire fødselsdagen hennes med kake og presanger, Jill holder maska, mens både hun og publikum vet at livene til alle involverte har tatt en forferdelig vending.
Intensjonen med filmen – som med Blindsone fra tidligere i høst – er å adressere psykisk helse, stimulere måten vi snakker om mentale lidelser på, øke åpenheten. Historien låner trekk fra regissør og manusforfatter Camilla Strøm-Henriksens egen barndom.
Som filmfortelling har Føniks dessverre svakheter som hemmer opplevelsen: Fremdriften er sneglende, dialogen kunstig, historien liketil, rettvinklet og skillingsvisetragisk. Best er innsatsen til hovedrolleinnehaver Ylva Bjørkaas Thedin, som har et genuint nærvær og som må ha hatt et fruktbart samarbeid med regissør Camilla Strøm-Henriksen. Det bør de fortsette med, gjerne i en film med flere perspektiver og detaljer og med mer uforutsigbarhet enn denne.
Einar Aarvig
