USA 2018
Regi: Damien Chazelle
Med: Ryan Gosling, Claire Foy, Kyle Chandler
Sjanger: Drama
Premiere: 12. oktober 2018
Etter den energiske og hyperrytmiske Whiplash, var det nærmest en selvfølge at Damien Chazelle skulle lage en musikal. To år senere var La La Land et faktum, og verden ved hans føtter. Litt mer overraskende er det riktignok at hans neste prosjekt skulle handle om Neil Armstrong, og resultatet er ganske langt unna den virtuose regidansen vi har sett fra ham tidligere.
First Man begynner på starten av 60-tallet, og følger Armstrong gjennom romkappløpet. Selv om Neil Armstrongs og NASAs prestasjoner er imponerende, og romfart og månelandingen alltid vil være interessant, klarer ikke filmen helt å lage en god historie ut av det. Minst av alt får den til å gjøre Armstrong til en person vi bryr oss om, og det i seg selv er ganske oppsiktsvekkende med tanke på alt han risikerte og opplevde. Det vies utrolig mye tid til ham som familiemann og far som sliter med å komme over sorgen etter at hans tre år gamle datter dør, men denne delen av filmen hemmer heller framgangen enn å menneskeliggjøre rollefiguren.
Når det er sagt, er filmen flott fotografert. Selv om fargepaletten er det tidsriktige mørkegrønt og lysebrunt, finner Chazelle alltid løsninger for å fylle bildene sine med mer. Sekvensene som foregår i lufta eller i rommet er tidvis ekstremt intense, og scenene fra månen ligner ikke på noe du har sett før. Snakk om detaljarbeid, som virkelig gir følelsen av at akkurat sånn må det ha vært. Bare dette aspektet gjør filmen en kinobillett verdig. Kanskje filmskaperne skulle viet mer tid til romkappløpet og mindre til Armstrong. Og hvis de absolutt følte for å gjøre det sistnevnte, burde de fokusert mer på å gjøre ham til en rollefigur man bryr seg om.
Nicolai Berg Hansson
