USA 2018
Regi: Andrew og Jon Erwin
Med: J. Michael Finley, Madeline Carroll, Dennis Quaid, Trace Adkins, Cloris Leachman
Sjanger: Drama
Premiere: 14. september 2018
Du vet når du scroller menyen på Netflix, og kommer over de mest glorete og fargesprakende coverne, med gladkristne amerikanere, kanskje noen hunder og en hest på? Såkalte Lifetime- eller Hallmark-movies. Sånn vibe får jeg av I Can Only Imagine, et klasseeksempel på rett-på-strømming-film, eller i 39-kroners-kurven på Kiwi.
Filmens intensjon er å skildre MercyMes vokalist Bart Millards harde reise mot topp, med en mishandlende far og fraværende mor. Utfordringene er, ikke overraskende, manglende støtteapparat for drømmen om å bli artist, motgang fra plateprodusenter og alvorlige farskomplekser. Millards historie virker ikke unik, men snarere som en hvilken som helst «from rags to riches»-historie. Nykommer og hovedrolleinnhaver J. Michael Finley ser ut som happy clapper-versjonen av Seth Rogen, men skal ha plusspoeng for en genuint god sangstemme. Dennis Quaid gir alt han kan i rollen som den voldelige faren, og etableres som forhatt antagonist i løpet av de første minuttene med replikker som «Dreams don’t pay the bills. Nothing good comes from it». Forutsigbart nok forstår vi allerede her at far-sønn-forholdet kommer til å få en form for gjenfødelse, i filmens overtydelige kristne ånd. Når det legges ved insisterende strykere over dramatiske vendepunkter og følelsesladede scener, tipper overbruket av patos overende. I Can Only Imagine føles svært lite filmisk i sin helhet, men vil nok finne veien hjem hos tilhengere av saker som Heaven Is For Real eller Miracles from Heaven.
Pernille Middelthon
