Kinoaktuelle Skjelvet tar for seg hva som skjer når Oslo blir rammet av et voldsomt jordskjelv, men
katastrofer kommer i mange former – og de verste kommer etter at naturen har rast fra seg. Her er
tre filmer om hva som skjer etter at katastrofene er over, og problemene starter for alvor.
The Green Slime
Japan/USA/Italia 1968
Regi: Kinji Fukasaku.
Med: Robert Horton, Luciana Paluzzi, Richard Jaeckel & Bud Widom.
The Green Slime are coming!!
Menneskehetens eksistens trues av en enorm asteroide, så en ekspedisjon sendes ut i space for å sprenge himmellegemet før det når jordens atmosfære. Men dette er slett ikke Michael Bays Armageddon, som kom tretti år senere. Dette er The Green Slime, der meteoren bare er begynnelsen. Så istedenfor syntetiske masseødeleggelser skapt på data har vi gøyale slimmonstre laget av gummi. Og istedenfor Aerosmiths powerballade «I Don’t Want to Miss a Thing» får vi surf rock-temasangen «Green Slime». Uten forhåndskunnskaper ville jeg ha tippet at dette fjollete sci-fi-eventyret ble laget på femtitallet, ikke samme år som 2001: A Space Odyssey, og elleve år før Alien. Manuset gir inntrykk av å være skrevet av en åtteårig guttunge, og iscenesatt med hjelp av leketøyene hans. Spesialeffektene her er nusselige; med byggesett-romskip som dingler i godt synlige snører, perplekse skuespillere som henger i vaiere mens de skyter laservåpen som sier «Pew! Pew!» og miniatyrbygninger som ser ut til å være konstruert av legoklosser. The Green Slime er den femte delen i en filmserie, men ingen grunn til å se de fire første. Tilbake i 1965 ansatte MGM-studioet italieneren Antonio Margheriti til å regissere fire billige sci-fi-filmer for TV-markedet. Han spilte inn alle fire i løpet av tre måneder (Wild, Wild Planet, The War of the Planets, War Between the Planets og Snow Devils), og MGM-sjefene var så imponerte at de slapp dem ut på kino.
En såpass stor kassasuksess at MGM-studioet ville finansiere enda en film i serien. Resultatet ble The Green Slime; et italiensk prosjekt finansiert med amerikanske penger og laget av et japansk filmteam med vestlige skuespillere. Totei-studioet stilte opp med spesialeffekter og teknisk stab, mens Kinji Fukasaku (Battle Royale) tok over regien. Ti timer før asteroiden Flora treffer jorden rekrutteres den alkoholisertnongalante astronauthelten Jack Rankin (Robert Horton) til et redningsoppdrag for å sprenge den seks millioner tonn tunge steinbiten i filler. Han flyr opp til romstasjonen Gamma 3, der hans gamle venn og nåværende rival Vince Elliott (Richard Jaekel) er kommandant. Jack er vonbroten over at Vince har forlovet seg med hans ekskjæreste Lisa (Bond-baben Luciana Paluzzi); en sexy romstasjonslege som svinser rundt i en minikjole laget av aluminiumsfolie. Gammelt uvennskap må midlertidig begraves mens Jack, Vince og den norskklingende forskeren dr. Hans Halvorsen (Ted Gunther) lander på asteroiden Flora. De oppdager et grønt, glødende slim, som bobler rundt astronautene mens de forbereder bombeladningen – og smugfester seg på buksebenet til dr. Halvorsen.
Karene kommer seg uskadde tilbake til romstasjonen etter at asteroiden er sprengt i fillebiter, og mannskapet feirer redningsaksjonen med champagne og futuristisk swing-dansing. Jack benytter sjansen til å legge an på Lisa, som furteflørter og biter seg krampesensuelt i underleppa mens hun påpeker hvor frekkas han er. I mellomtiden bobler det grønne slimet rundt på romstasjonen og dreper flere av mannskapet med elektriske støt. Det forandrer konsistens fra grønt såpeskum, til gele som har gått ut på dato og oppkastet til noen som har drukket seg full på Absint. Til slutt forvandler det seg til et tentakelmonster, som skriker som en katt i løpetid. Jack skyter udyret med laservåpen, bare for å oppdage at det får sin næring av elektrisitet – og har grønt blod som regenererer nye slimmonstre hver gang det blir skadet. Snart er romstasjonen full av rasende space-snørrklyser, mens Jack og Vince krangler om hvem av dem som egentlig har kommandoen og bør ende opp i trusene på doktor Lisa. Det er litt vanskelig å overse at monstrene er spilt av desorienterte japanere i lattervekkende gummidrakter, som dulter borti møbler og dasker vilt rundt seg med impotente tentakler holdt i pinner. Man kunne lett ha veltet dem overende med et lite dytt. De opphøyer egenhendig The Green Slime til en ellevill crazykomedie. Ikke uten grunn at filmen var temaet i pilotepisoden til Mystery Science Theater 3000, men jeg tipper at publikum lo like godt av da den ble vist på norske kinoer i 1970 under tittelen Trusselen fra det ytre rom. The Green Slime er sluppet på Blu-ray fra Warners Archive Collection i USA. Se samtidig: The Day of the Triffids (1963), Matango: Fungus of Terror (1963) og Crack in the World (1965).
Bug
USA 1975
Regi: Jeannot Szwarc.
Med: Bradford Dillman, Joanna Miles, Richard Gilliland & Alan Fudge.
The Picture You See With Your Eyes Closed
En ting som ofte skjer etter jordskjelv er at de vekker opp forhistoriske, superintelligente kjempekakerlakker som fiser ild. Bug var den siste filmen til William Castle, B-filmversjonen av Alfred Hitchcock. Han gjorde seg kjent som «kongen av gimmicks», som skapte mye blest rundt filmene sine med fiffige påfunn. Castle hadde opprinnelig planer om å installere små vindusviskere under kinosetene, som startet opp mens kakerlakkene dukker opp på lerretet i Bug – men det prosjektet ble nedstemt av kinoeierne som fryktet at det ville bryte ut panikk blant publikummerne. Så i stedet nøyet Castle seg med å ta ut en livsforsikringspolise på en million dollar for sin kjælekakerlakk Hercules. Litt synd at William Castle endte karrieren med en av sine svakeste filmer, men ingen kan beskylde Bug for å være konvensjonell. California-småbyen Riverside rammes av et jordskjelv, som ødelegger den lokale kirken og åpner opp et stort krater foran gården til familien Tacker. Viser seg at jordskjelvet vekket liv i en samling forhistoriske mutantkakerlakker, som har levd under jorden i millioner av år. De mangler øyne, viser ingen form for frykt, har jernharde skall og spiser aske. De kan dessuten skapte ild med bakbena, og studenten Gerald (Richard Gilliland) er vite til at kakerlakkene tenner på hodet til en forsvarsløs pusekatt. Han tar med seg liket av katten til sin biologilærer James Parmiter (Bradford Dillman), som blir totalt fascinert av disse pyroman-kakerlakkene.
De sniker seg også inn i telefonrør, sånn at en ung pike kan få en kakerlakk inn i øret. Ja, Bug en den typen film der folk som blir angrepet av insektene løper skrikende rundt med armene veivende over hodet helt til de dør, fremfor å bare børste dem bort. Jim oppdager at det atmosfæriske trykket er i ferd med å drepe kakerlakkene, og det burde ha vært slutten på historien. Men Bug skifter gir og blir en helt annen type film etter at Jims kone Carrie (Joanna Miles) møter en kakerlakk på kjøkkenet sitt. Du vet hvordan det er. I det ene øyeblikket feirer du fødselsdagen din mutters alene, mens du leser høyt fra en kokebok. I det neste har en pyroman-bille tent på håret ditt, mens du løper skrikende rundt i full fyr og flammer. Gratulerer med dagen! Fun fact: huset Carrie raserer mens hun brenner opp tilhørte opprinnelig The Brady Bunch-familien! TV-serien hadde akkurat blitt lagt ned, så William Castle fikk lov til å ødelegge studiosettet i filmen. Jim tar ikke tapet av kona særlig bra. Han raserer laboratoriet sitt, gror skjegg over natten, slutter å vaske seg og bestemmer seg for å ale opp en ny rase med superkakerlakker i en ombygget dykkerhjelm. Hvorfor? Vel, fordi.
Disse aggressive rakkerne har sans for rått kjøtt, og prøver å spise Jim mens han sover. De viser seg å ha en kollektiv bevissthet, som lærer seg å kommunisere ved å stave ut bokstaver og ord. På ett tidspunkt stiller de seg opp i formasjon for å skrive «We Live»! På dette tidspunktet er det nærliggende å tro at alt som har skjedd i filmen etter at professorens kone døde bare er psykotiske vrangforestillinger i hodet hans. Isteden velger Bug å gå en litt annen retning. Bug tok i bruk ekte kjempehvesekakerlakker, som jeg personlig har vært i basketak med under et opphold i Madagaskar. Ekle kryp. Den største styrken i filmen er makro-insektfotograferingen av Ken Middleham. Blandingen av spesialeffekter og virkelige kakerlakker fungerer såpass sømløst at det føles desto mer skuffende da alt går av hengslene mot slutten – mens professor Parmiter jages av flygende insekter på størrelse med rotter, som dingler i snører. Manuset er så full av logiske brister at filmen blir fascinerende, som om vi er fanget i underbevisstheten til en person med psykiske problemer. Bug hadde premiere to uker før Spielbergs Jaws, og fikk fint liten oppmerksomhet. Jeannot Szwarc regisserte senere Jaws 2 (1978). Bug er ikke sluppet på Blu-ray, men DVD-utgivelsen er å oppdrive på amazon.com. Se samtidig: The Chain Reaction (1980), Impulse (1984) og Arachnoquake (2012).
Kuso
USA 2017
Regi: Flying Lotus.
Med: Hannibal Buress, George Clinton, Tim Heidecker & Anders Holm.
I fuckin’ hate this movie
Her er det på sin plass med en advarsel for alle som er følsomme når det gjelder griseri med kroppsvæsker og slimete surrealisme. Under verdenspremieren på Sundance-festivalen i fjor stormet store deler av publikum forferdet ut av pressevisningen, og de som ble sittende frem til den bitre slutten beskrev Kuso som «den mest motbydelige filmen noensinne laget». En overdrivelse og veldig god forhåndsreklame, men dette er drøye greier drevet av en frodig fantasirikdom. Denne dystopiske body horror-komedien likner litt på Funky Forest, William Burroughs’ drømmejournal My Education, og en direktesending fra den første syretrippen til Takashi Miike. Kuso er regidebuten til den elektroniske musikeren Flying Lotus (alias Steven Ellison), som har jobbet med folk som Kendrick Lamar og Snoop Dogg. Han finansierte Kuso selv; skrev manus, produserte, regisserte, komponerte musikken, skapte spesialeffektene og redigerte filmen. Så Kuso er en totalt ufiltrert, personlig visjon. Hundre prosent fri for kompromisser, kommersielle hensyn eller konvensjonelle spilleregler. Flying Lotus var drevet av barndomstraumene av å ha overlevd jordskjelvet i Los Angeles i 1994, hans frykt for hudsykdommer og ønsket om å gjøre et opprør mot de forutsigbare klisjeene i «svart film».
Kuso sirkler rundt en gruppe overlevende etter at California blir rammet av et apokalyptisk jordskjelv, som forårsaker mutasjoner. Deformerte, dypt forstyrrede mennesker fulle av verkebyller, som spiser motbydelig mat, har grisete sex og prøver å finne en mening med tilværelsen. I følge nyhetene svever en UFO over San Fernando Valley, mens rapperen Busdriver leverer poetry slam om endetiden. Det unge paret Kenneth (Oumi Zumi) og Missy (Iesha Rochelle) fordriver tiden med autoerotisk asfyksi og oralsex med den snakkende byllen Royal (David Firth). I en kjeller kryper japanske Angel (Mali Matsuda) rundt mens hun spiser betong så tennene knaser. Hun prøver å finne babyen sin, sånn at hun kan spise den. Guttemannen Charlie (Shane Carpenter) finner en anusliknende skapning i skogen, som han mater med sin egen diare. Den blir behaget. I mellomtiden prøver Manuel (Zack Fox) å kurere sin fobi for pupper i abortklinikken Coathanger Clinic, der han må lokke ut en parasittisk kakerlakk ved navn Mr. Quiggle fra anuset til Dr. Clinton (funk-legenden George Clinton!) med improvisert sang – og spise det hallusinogeniske slimet som kommer ut av antennene til skapningen. På klinikken møter han også B (Bethany «The Buttress» Schmitt), som bor i en skitten leilighet sammen med de interdimensjonale skapningene Mazo (Hannibal Buress) og Kazo (Donnell Rawlings). De fordriver tiden med å røyke pot, ser på snuff-filmer med penismutilering og drar ut et barnefoster fra magen til B som de prøver å røyke.
Ellers: En mann med kroppen full av byller kaster opp slim, mens et insekt spiller en trist melodi på trompeten sin. Nakne pornodamer har sex med alien-monstre og Tim Heidecker har sex med en mutert kjøttklump. Vi får se Terry Gilliam-aktig animasjon, alt akkompagnert av musikk fra Aphex Twin, Thundercat og naturligvis Flying Lotus. Dette er, for å si det veldig mildt, ikke en film for alle. Jeg sov skikkelig rart natten etter at jeg så Kuso, som om underbevisstheten min hadde blitt infisert av et virus. Etter å ha skrevet om ekstreme filmer i såpass mange år føles det allikevel betryggende at det fortsatt lages ting som har evnen til å kødde med hodet mitt. Kuso er analfiksert, umoden og bærer preg av å være en debutfilm. Men omtrent hvert eneste minutt byr på noe som aldri har vært festet på film tidligere. Jeg vet ikke om det kvalifiserer som en advarsel eller anbefaling. Kuso slet med å finne en distributør og endte opp med å bli kjøpt opp av skrekkfilm-strømmetjenesten Shudder.com. Så Kuso er ennå ikke tilgjengelig på Blu-ray, selv om Flying Lotus har planer om en director’s cut. Han er en interessant fyr som gjør ting ingen andre ville ha kommet på, så det skal bli spennende å se hva han finner på videre. FlyLo uttalte nylig at han gjerne regisserer Guardians of the Galaxy 3, og det kunne ha blitt saker! Se samtidig: Squirm (1976), Survive! (1976) og Aftershock (2012).
Espen Svenningsen Rambøl
