Norge 2018
Regi: Tuva Novotny
Med: Pia Tjelta, Anders Baasmo Christiansen, Per Frisch, Marianne Krogh, Oddgeir Thune, Nora Mathea Øien
Sjanger: Drama
Premiere: 24. august 2018
Svenske Tuva Novotny er skuespiller av internasjonalt format, og har alltid hatt en nær tilknytning til det norske filmmiljøet. Hun har regierfaring fra tv-serier, men Blindsone er hennes debut som spillefilmregissør. Det er litt av en kraftanstrengelse Novotny og teamet hennes har gitt seg i kast med. Blindsone er en one take-affære, det vil si at historien fortelles i sanntid og hele filmen består av kun én tagning. Resultatet er en bemerkelsesverdig film både tematisk og teknisk sett. Store deler av Blindsone er så velkomponert, godt fotografert og velspilt at denne anmelder sitter i stum beundring og kjenner klumpen i magen vokser seg opp i halsen.
Det som skjer foran kamera bæres i det store og hele på Pia Tjeltas sterke skuespillerskuldre. Hun gjør en eksepsjonell jobb i rollen som moren som må gjennomleve en dramatisk kveld og natt når stedatteren tar en fatal avgjørelse. Graden av innlevelse og styrken Tjelta oppviser, både fysisk og mentalt, for å kunne levere denne prestasjonen kan knapt fullroses nok. Nær halvannen time i strekk. Ikke noen få minutter og «cut!» og pause og frukt og vann og gjennomgåing av replikker.
Imidlertid finnes her enkelte partier, særlig i første og siste del av filmen, hvor historiekomposisjonen kunne vært mer effektiv. Det er et sterkt, gripende og aktuelt tema som behandles, og jeg skjønner at intensjonen er å vise hvor «ut av det blå» krisen kan oppfattes for jentungens foreldre og omgivelser, men ved en mer effektiv komposisjon står man mindre i fare for å «miste» publikum før det hele har kommet skikkelig i gang, samtidig som man kan kamuflere unge, uerfarne skuespilleres svakheter i replikklevering og timing på en bedre måte. Merk at dette ikke er kritikk mot Nora Mathea Øien (i rollen som Tea); hun utfører sin one take så stødig som man kan forvente av en skuespiller på hennes alder.
Ordet «blindsone» forbinder man mest med noe så hverdagslig som trafikken, hvor bilister kan glemme at bak- og sidespeilene ikke forteller hele historien om trafikkbildet, noe som kan få fatale konsekvenser. Filmens tittel henspiller på nettopp dette – hvor godt kjenner vi barna våre (eller andre mennesker for den saks skyld); ser vi hele bildet av hvordan de virkelig har det? I en tid og et samfunn der mental helse blir en stadig større utfordring, stiller det lille «kammerdramaet» Blindsone sentrale spørsmål og har et kraftfullt og viktig budskap å komme med. Således er det ikke uriktig å si at den er en av årets viktigste filmer. Blindsone er en liten, stor film som fortjener å bli sett og reflektert over, til tross for at den som filmkunst har sine svakheter.
Le LD Nguyen
