Frankrike/USA 2018
Regi: Alexandre Espigares
Med: (Norske stemmer) Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Stig Henrik Hoff, Lise Karlsnes, Ivar Nørve
Sjanger: Barnefilm
Premiere: 22. juni 2018
White Fang, eller Hvittann som han heter på norsk, er en liten valp som lever i det fri med moren sin. Sammen utforsker de Alaskas vakre vinterskoger, og møter utfordringer i villmarken. Sånn det skal være i skogen – fritt og litt farlig. Hvittanns styrke leder ham dog til en ulovlig hundekampsarena, hvor han raskt blir en av de ledende hundene i feltet. Etter dårlig behandling og brutale kamper på løpende bånd, kollapser Hvittann. Mens skadene leges, stifter vår helt nye bekjentskaper som endelig behandler ham med respekt og varme.
Animasjonen i Ulvehunden er noe utradisjonell. Filmen stammer ikke fra noen av de store studioene, og ligner dem heller ikke. Stilen er original, fargesterk og tidvis eksepsjonelt vakker. Her må naturlandskapene og nærbildene av hundene (som ofte kan minne om oljemalerier) spesielt trekkes frem. Når det gjelder alle de menneskelige rollefigurene, både de gode og de slemme, er animasjonen tvert om ganske stygg, og ligner ti år gamle dataspill. Samtidig kan det ligge et godt poeng bak dette: her er dyrene heltene, de med personlighet, mens menneskene er livløse, kantete gjester (eller inntrengere) i deres liv. Regissør Espigares har gjort et modig valg med å ikke stemmelegge dyrene, og faktisk kan det gå mange minutter hvor man kun må observere dyrenes ferd og tolke selv. Ikke at det gjør meg noe, men det kan tenkes at dette blir smått utfordrende for de minste, eller kanskje kjedelig. Hvittann tar oss med på en reise hvor vi får oppleve menneskets oppførsel mot dyr på både sitt beste og verste, derfor vil det ikke alltid bli pent, men det er definitivt rørende.
Pernille Risbråthe Middelthon
