Denne sommeren er det duket for Marvel-eventyret Ant-Man and The Wasp, mens de minste kan
kose seg med Bien Maja – Honninglekene. Ikke alle som forvandler seg til insekter ender
opp med å bli superhelter eller barnefilmfigurer, naturligvis. Noen går det veldig,
veldig ille med. Som disse insektmenneskene, for eksempel.
The Fly
USA 1986
Regi: David Cronenberg.
Med: Jeff Goldblum, Geena Davis, John Getz & Joy Boushel.
Half man. Half insect. Total terror.
Eller: Pretty fly for a white guy. Lett å forestille seg hvordan denne filmen kunne ha blitt uten David Cronenberg. En nyinnspilling av en gammel Vincent Price-film fra femtitallet, som etter alle normale åttitallsmålestokker burde ha blitt et super-kommersielt sci-fi-eventyr der et gigantisk fluemonster skaper masseødeleggelser mens han jages av militærtanks. Isteden leverte Cronenberg et intimt samlivs- og sykdomsdrama, der mesteparten utspiller seg i en loftsleilighet. The Fly leverer alt man måtte forvente av saftige spesialeffekter og ubehag fra kongen av «body horror», men dette er først og fremst en tragisk kjærlighetshistorie. Cronenberg skrev om manuset, bragte inn sitt faste team med samarbeidspartnere og fikk frie tøyler av produsenten Mel Brooks – som tidligere hadde finansiert David Lynch-dramaet The Elephant Man. Ingen andre enn Cronenberg var særlig begeistret over tanken på at karakterskuespilleren Jeff Goldblum skulle spille hovedrollen, sammen med sin daværende kjæreste Geena Davis. Men det viste seg å være filmens store trumfkort. Han er forskeren Seth Brundle, som i all hemmelighet har skapt en av vår tids største oppfinnelser: «Telepods». Sånn i etterpåklokskap burde nok Brundle ha sagt seg fornøyd med å ha skapt et system som kan teleportere gjenstander mellom to separate maskiner, noe som egenhendig ville ha revolusjonert hverdagen vår. Seth er imidlertid besatt av tanken på å teleportere levende organisk materiale. Med andre ord: mennesker, kaptein Kirk-style.
Et tidlig forsøk med en bavian ender i mye søl, men ting går enda galere etter at Seth faller for journalisten Veronica Quaife (Geena Davis). Seth mistenker at noe er på gang mellom Veronica og den sleske eksen Stathis Borans (John Getz), drikker mer enn han burde – og bestemmer seg for å bruke seg selv som forsøksdyr. Tommelfingerregel: det er som regel en dårlig ide å utføre vitenskapelige eksperimenter på seg selv i fylla. Seth prøver å teleportere seg selv, uten å ane at en liten husflue har flydd inn i teleporteringsmaskinen. Eksperimentet er en suksess, rent bortsett fra at DNA-sekvensen hans blir spleiset med fluen. I oppstarten er Seth overbevist om at teleporteringen har renset kroppen hans. Han har plutselig blitt sterkere, kvikkere, mer seksuelt aggressiv og selvsikker. Han føler seg super, men er langt fra noen superhelt. Han er i ferd med å forvandle seg til «Brundlefly», som i det ene øyeblikket kan denge istykker dørkarmer med bare knyttneven, og kryper rundt på veggene. I det neste har huden hans råtnet, neglene faller av og penisen må bevares i medisinskapet bak baderomspeilet. Herfra går ting skrekkelig galt, før alt blir så mye verre. Det er vanskelig å tenke seg en bedre nyinnspilling; som gjør alt riktig og forbedrer originalen på absolutt alle områder. The Fly ender brutalt og nådeløst, men Cronenberg hadde planer om en mer håpefull slutt. Han spilte inn flere versjoner av en epilog der Veronica drømmer om en baby med sommerfuglvinger, som ble fjernet fra filmen. Til dels fordi stop-motion-effektene ikke fungerte særlig bra, og til dels fordi scenen er ufrivillig komisk.
Reaksjonene under den første testvisningen var intense; en kvinne kastet opp, flere publikummere stormet forferdet ut og en person hevdet rasende at «folk skulle ikke få lov til å lage filmer som dette!». Det store ankepunktet var en sekvens der en forrykt Brundlefly genspleiser en huskatt og en bavian. Resultatet blir et «monkeycat»-misfoster som Brundle denger i hjel med et jernrør, før han gnager bort et flueben som plutselig vokser ut av buken hans. Alt dette ble i meste laget for publikum, som mistet sympatien for Brundle. En skikkelig intens sekvens, men som helhet fungerer nok filmen bedre uten disse Grand Guignol-øyeblikkene. Chris Walas ble tildelt en Oscar for spesialeffektene, noe som bidro til at han i 1989 fikk sjansen til å regidebutere med oppfølgeren The Fly II. Den var alt man fryktet at den første filmen ville bli. David Cronenberg var interessert i å lage en frittstående oppfølger, som dessverre ble skrinlagt fordi «manuset jeg skrev var litt for radikalt for Fox-studioet». I 2008 regisserte allikevel Cronenberg en slags nyinnspilling av The Fly, i form av en toakters opera for Theatre du Chatelet i Paris. The Fly er sluppet på Blu-ray fra Fox Paramount, og inkluderer bortklipte scener, samt en innspillingsdokumentar som er lengre enn selve filmen. Se samtidig: The Fly (1958), Return of the Fly (1959) og The Wasp Woman (1959).
Invasion of the Bee Girls
USA – 1973
Regi: Denis Sanders.
Med: William Smith, Anitra Ford, Victoria Vetri & Cliff Osmond.
Ordinary housewives turn into ravishing creatures. They’ll love the very life out of your body!
Eller: To Bee or not to Bee. Flere menn blir funnet døde i California-småbyen Peckham, omkommet av det rettspatologen hevder er «seksuell utmattelse». En av dem var vitenskapsmann på det statsfinansierte forskningsinstituttet Brandt Research, som ble funnet død på et skittent motellrom mens kona ventet på ham hjemme. Utenriksdepartementets spesialagent Neil Agar (William Smith) sendes for å etterforske saken, noe han først gjør ved å sjekke opp elskerinnen til det første offeret. Bibliotekaren Julie Zorn (Victoria Vetri) kan fortelle at denne dovne småbyen skjuler mye snusk: «There are a lot of sex games going on here. Wife swapping, and a lot of related nonsense». Dette er jo tross alt syttitallet. Stadig flere menn blir funnet knullet ihjel, alle tilsynelatende sjekket opp av sexbomber ikledd miniskjørt og digre Jackie Onassis-solbriller. Neil Agar slår seg sammen med sheriffen Jim Peters (Cliff Osmond) og sexforskeren Henry Murger (Wright King) – som frykter at byen er rammet av et seksuelt overførbart virus. Under et bymøte foreslår Murger en seksuell unntakstilstand i Peckham, der alle avholder seg fra sengehygge frem til saken er løst.
Det slår ikke særlig bra an blant den mannlige lokalbefolkningen, som nesten utelukkende består av primitive tølpere som bare er et par halvlitere fra å begå gruppevoldtekt. Snart blir byen plassert under militær karantene, mens menn bolles i hjel av lumske flørtepiker med jevne mellomrom. Alt ser ut til å sirkle rundt den gåtefulle entomologen Dr. Susan Harris (Anitra Ford), som utfører eksperimenter på bier. At hun har svarte pupiller under solbrillene er neppe et godt tegn. Viser seg at Dr. Harris har forvandlet en betydelig del av byens kvinnelige befolkning til overkåte, bi-nysgjerrige bie-piker, under en vitenskapelig avansert prosess som består av å gni inn puppene deres med grøt og deretter dytte damene inn i et kammer full av bier. Akkurat hvorfor er et spørsmål Invasion of the Bee Girls ikke gidder å ta seg bryet med å svare på, men filmen håper at vi blir for distrahert av alle nakenscenene til å bry oss. Det er en humoristisk undertone her, som understreker at dette skulle være en sosial satire – som spilte på den mannlige frykten om at syttitallsfeminismen ville forvandle konene deres til mannshatende lesber som aktet å kastere dem. En omvendt variant av Ira Levin-romanen The Stepford Wives, som ble publisert året før Invasion of the Bee Girls kom. Det er imidlertid ikke stort mer enn antydninger av sånne smarte ideer i den ferdige filmen.
Manuset ble skrevet av debutanten Nicholas Meyer, som senere regisserte Time After Time (1979) og Star Trek II: The Wrath of Khan (1982). Hans mål var å snu sjangerkonvensjonene på hodet, og lage en feministisk sci-fi-film der de eneste ofrene var menn. Meyer så for seg at Invasion (som filmen opprinnelig het) kunne bli en like stor hitt på trendy arthouse-kinoer som på drive-ins. Han leverte fornøyd inn manuset til produsentene, og dro på en lengre juleferie. Da Meyer kom tilbake til California på nyåret oppdaget han at manuset hadde blitt skrevet helt om av kjæresten til en av produsentene, og døpt om til Invasion of the Bee Girls. Meyer prøvde fortvilet å få navet sitt fjernet fra prosjektet, men ble overtalt av agenten sin om at selv en film som dette kunne være bra for karrieren. Han har ingenting å skamme seg over. Selv om Invasion of the Bee Girls til tider er imponerende ulogisk og ikke utnytter dette konseptet maksimalt, er dette fortsatt en underholdende raring med flere minneverdige scener. En ekte B(ee)-film, om du vil. Invasion of the Bee Girls er sluppet på Blu-ray fra Shout! Factory. Også kjent som: Alien Predators og Graveyard Tramps. Se samtidig: Meet the Applegates (1990), Mimic (1997) og Infestation (2009).
The Human Centipede (First Sequence)
Nederland – 2009
Manus & regi: Tom Six.
Med: Dieter Laser, Ashley C. Williams, Ashlynn Yennie & Akihiro Kitamura.
100% medically accurate
Eller: eat shit and die. Skolopenderen er en artig krabat. Et lite leddyr som kan bli opptil 27 centimeter lange, og her i Norge finnes det 24 arter av den. Ingen av dem minner noe særlig om arten vi møter i prisvinneren (!) The Human Centipede (First Sequence), som er et godt eksempel på hvordan mye hype kan opphøye en beskjeden lavbudsjettfilm til mytisk status. At du kommer opp med en idé som aldri har vært brukt på film tidligere er ikke ensbetydende med at det nødvendigvis er en god idé. Men det skal den hollandske auteuren Tom Six ha; ingen før ham har laget film basert på fantasien om hvordan man i teorien kan konstruere en «hundre prosent medisinsk korrekt» (ha ha!) menneskelig skolopender ved å tråkle sammen tre personer munn til rumpehull. The Human Centipede fikk såpass mye medieoppmerksomhet for snart ti år siden at de fleste kan forestille seg hvordan filmen er, selv om de aldri i verden akter å se den. Selv har jeg klart å unngå The Human Centipede frem til nå, og ble faktisk litt underveldet. Utgangspunktet er forfriskende motbydelig, men selve filmen er langt fra så uutholdelig eller grenseoverskridende som jeg fryktet/håpet på.
De amerikanske partyjentene Lindsay (Ashley C. Williams) og Jenny (Ashlynn Yennie) er på rundreise i Europa, og kjører seg vill i en tysk skog på vei til en nattklubb. Leiebilen punkterer, området mangler mobildekning og eneste forbipasserende er en tysk grisegubbe som slenger slibrigheter til jentene. Så i stedet flykter de inn i skogen, og havner foran huset til Dr. Josef Heiter (Dieter Laser). Tysklands fremste ekspert på å adskille siamesiske tvillinger, som pusler med et nytt prosjekt i kjellerlaboratoriet sitt. Dr Heiter doper jentene med rohypnol, og de våkner opp fastspent til sykehussenger ved siden av den japanske turisten Katsuro (Akihiro Kitamura). Over halve spilletiden har passert før Dr. Heiter oppfyller sin store drøm om å skape en menneskelig skolopender, og syr sammen de tre fangene munn til rumpe. Stakkars Lindsay trekker det korteste strået etter et mislykket fluktforsøk, og ender opp i midtplasseringen. Heiter svinser ekstatisk rundt i ridestøvler og pilotsolbriller som en lærhomonazist, mens han improviserer frem rasistiske fornærmelser mot Katsuro – som er plassert fremst i denne analfikserte kongarekken. Naturligvis bare et spørsmål om tid før Katsuro må gjøre bommelom i munnen på Lindsay. Det er lett å ha sympati for ydmykelsene disse skuespillerne utsettes for, men Tom Six dekker fjesene deres med såpass mye bandasje at det blir temmelig åpenbart at de aldri er i fysisk kontakt med hverandre.
Jeg antar at man kan se på dette som en morbid komedie, men ellers er det fint lite som rører seg under overflaten. Ikke noe poeng, lav underholdningsverdi og fint få gode ideer hinsides konseptet alt er bygget rundt. Det var allikevel nok til å gjøre The Human Centipede til et popkulturelt referansepunkt, på omtrent samme måte som 2 Girls 1 Cup – og en kilde til parodier på alt fra South Park til Deadpool 2. Uten Dieter Laser ville neppe filmen fungert i det hele tatt; han leverer en skikkelig forskrudd rolletolkning som lander et sted mellom Klaus Kinski på sitt mest maniske og Udo Kier på crystal meth. Laser angrep rollen som Dr. Heiter med metodeskuespiller-dedikasjon, og var «in character» under hele innspillingen. Han klarte dessuten å sparke motspilleren Akihiro Kitamura i fjeset under opptakene av en scene, noe som ledet til dårlig stemning. I 2011 kom The Human Centipede II (Full Sequence), som ifølge Tom Six ville få den første filmen til «å se ut som My Little Pony». Sanne ord; dette er en ren hatforbrytelse mot publikum, som på sitt vis lever opp til forventingene. I 2015 ble trilogien fullført med The Human Centipede III (Final Sequence), en «provokativ komedie» av den typen Uwe Boll kunne ha laget. Alle tre «sekvenser» er samlet på Blu-ray fra Shout! Factory i The Human Centipede: The Complete Sequence. Tom Six hevder at hans neste film, The Onania Club, blir «one of the most vile, inhumane movie experiences of all time». Oki-doki. Se også: The Nest (1988), Mansquito (2005) og Bite (2015).
Espen Svenningsen Rambøl
