Sandra Bullock samler sammen en gjeng kriminelle damer for å begå et juvelkupp i Ocean’s 8,
og her på kultsiden har vi samlet sammen en bunt filmer om jentegjenger!
Switchblade Sisters
USA 1975
Regi: Jack Hill
Med: Robbie Lee, Joanne Nail, Monica Gayle & Asher Brauner.
So easy to kill. So hard to love
Jack Hill er en av de mest begavede grindhouse-regissørene, i alle fall blant dem som aldri klarte å bryte seg ut fra sjangeren. Han er nok fortsatt best kjent for sine blaxploitation-ruller med Pam Grier; Coffy (1973) og Foxy Brown (1974) – men Switchblade Sisters er en av mine personlige favoritter. En livlig gjengfilm angivelig er inspirert av Shakespeares Othello, om rivalisering, intriger, sjalusi og stump vold som sirkler rundt den tenårige jentegjengen Dagger Debs. Maggie (Joanne Nail) er den nye jenta på skolen, som blir slengt inn på ungdomsanstalt etter et basketak med Dagger Debbs. Den bråkjekke gjenglederen Lace (Robbie Lee) får umiddelbart sansen for tøffingen Maggie, særlig etter at de ender opp i et skikkelig møljeslagsmål med de (obligatorisk sadistisk-lesbiske) vokterne på anstalten. Etter å ha blitt frigitt får Maggie en selvskreven plass i gjengen, og Lace anser henne som en ny bestevenninne – uten å ane at Maggie i all hemmelighet har innledet et forhold til hennes brutale kjæreste Dominic (Asher Brauner). La gå at han nærmest voldtok henne først.
Maggies stadig mer dominerende nærvær i gjengen er en torn i siden til enøyde Patch (Monica Gayle). Hun gjør sitt beste for å presse Maggie ut på sidelinjen, mens Dominics gjeng Silver Daggers ender i full krig med en rivaliserende frikergjeng under ledelse av Crabs (Chase Newhart). Alt leder til et voldsomt bakholdsangrep på en rulleskøytebane, spontanabort, penis-biting, svikefulle overraskelser, springkniv-catfight og militante kommunister med pansret kampbil. Switchblade Sisters er akkurat så fjollete som den høres ut, og minst like underholdende. Et campy spetakkel med minneverdig ujevne skuespillerprestasjoner. Mest morsom er Robbie Lee, som er alt for hamster-nusselig til å overbevise et sekund som tøff gjengleder. Hun høres ut som en hundeleke mens hun spytter ut melodramatiske replikker som «If you go, it’s gonna turn out baaad!» med heliumstemme mellom sammenbitte tenner – noe som muligens forklarer hvorfor Lee endte skuespillerkarrieren som stemmelegger for TV-tegnefilmserien om Smurfene.
Tingen er at Switchblade Sisters dessuten er skikkelig velregissert, og Jack Hill presset maksimalt ut av det beskjedne budsjettet sitt. Hele filmen ble spilt inn på utrolige tolv dager. Hill intervjuet virkelige gjengmedlemmer før innspillingen, men oppdaget fort at det ville være en vanvittig dårlig ide å lage en seriøs gjenfilm full av blondiner i hot pants. Så i stedet satset han på å forvandle filmen til «en ellevill fantasi». Quentin Tarantino har vært en av de fremste tilhengerne av Jack Hill, som introduserte Switchblade Sisters på flere filmfestivaler og relansere den på amerikanske kinoer i 1996 via sitt distribusjonsselskap Rolling Thunder. Han slapp også filmen på DVD tilbake i 2000, sammen med et kommentarspor med en hyper Quentin og Jack Hill. Den utgaven er fortsatt på markedet, men tyske Media Target har dessuten sluppet Switchblade Sisters på Blu-ray i en «limited edition» tilgjengelig hos amazon.de. Se også: The Violent Years (1956), Faster, Pussycat! Kill! Kill! (1965) og She-Devils on Wheels (1968).
Jubilee
England 1978
Manus & regi: Derek Jarman
Med: Jenny Runacre, Nell Campbell, Toyah Willcox & Jordan.
Sex, drugs and punk rock. Add violence and time travel and you have Jubilee
Dette er muligens et bra øyeblikksbilde av London under siste halvdel av syttitallet, men jeg har ikke akkurat blitt noen større fan av «queer cinema»-auteuren Derek Jarman etter å ha sett Jubilee. En totalt retningsløs, teaterskole-pretensiøs parade av løsrevne episoder på jakt etter en historie, som på en eller annen måte har blitt en slags kultklassiker. Enkelte har beskrevet Jubilee som en Clockwork Orange for punk-æraen, men Jarman er ikke akkurat noen Kubrick. Han minner mer om en ung John Waters, bare blottet for humoristisk sans. Filmen har en rolleliste full av folk fra punkmiljøet, et soundtrack komponert av Brian Eno, samt gjestespill fra The Slits, Siouxsie and the Banshees og Adolf Hitler. På 1500-tallet drar jomfrudronningen Elizabeth I (Jenny Runacre) frem i tid med hjelp av sin kongelige alkymist John Dee (Rocky Horror Picture Show-skaperen Richard O’Brien). Han tilkaller den svarte Shakespeare-engelen Ariel (David Brandon), som viser seg å være en pudret tøysegutt i svart trikot. Med hjelp av uttrykksfulle håndbevegelser sender han dronningen til et postapokalyptisk England langt inn i fremtiden, rundt slutten av 1970-tallet.
Hennes høyhet er sjokkert over å oppdage at Buckingham Palace er gjort om til et platestudio, og London er en anarkistisk ruin styrt av ville punkjenter. Tittelen Jubilee er en sarkastisk referanse til feiringen av dronning Elizabeth II første 25 år på tronen, så da er det jo litt gøy at hun i filmen blir drept under et simpelt ran. Gjenglederen Bod (Jenny Runacre, igjen) stikker av med dronningens krone, som hun viser stolt til resten av jentegjengen. De inkluderer den pyromane nihilisten Mad (Toyah Willcox), punk-historikeren Amyl Nitrate (Jordan, som vet hvordan), nymfomane Crabs (Nell Campbell) og deres franske au pair Chaos (linedanseren Hermine Demoriane). Jentene bor sammen med Sphinx (Karl Johnson) og Angel (Ian Charleson, som prøvde å nekte for at han hadde vært med i Jubilee etter at skuespillerkarrien hans tok fart), et bifilt brødrepar som er i et incest-forhold. Denne glade gjengen vanker rundt i London mens de begår hærverk, overfall og mord. De overfaller en servitør, og kliner henne inn med ketsjup. Dreper en av Crabs tilfeldige elskere med rød plast, og dumper liket i Themsen. De kutter hverandre opp med kniv, slakter den transseksuelle glamrockeren Loung Lizard (Wayne County, før hun ble Jayne) og deltar i en sexorgie i Westminster-katedralen. En veldig ung Adam Ant spiller dessuten en punkrocker, som havner i klørne på den kaklende Mefisto-mogulen Borgia Ginz (hysterisk overspilt av den blinde mimeartisten Jack Birkett).
Ellers: moderne dans foran bål og naken mann. Adam Ant synger om plastisk kirurgi. Jordan mimer til en krampe-provokativ Melodi Grand Prix-fremføring av Rule Britannia, med tørrjukking, nazisalutt og hanemarsj. Mye symbolsk babling om britisk historie. Alt i alt pretty vacant. Derek Jarman hadde i 1976 regissert en tidlig musikkvideo med The Sex Pistols, men selv om han likte den anarkistiske energien hadde han liten sans for punkerne. For all sin seksuelle frilynthet var Jarman en konservativ herremann, som følte at punkmiljøet besto av «de samme, gamle småborgerlige kunststudentene som noen måneder tidligere kledde seg ut som David Bowie og Bryan Ferry». Han forutså (treffsikkert) at hele punkbølgen ville brenne fort ut og bli kuppet av kommersielle krefter. Jubilee ble dermed møtt med aggressive reaksjoner i Londons punkmiljø. Vivian Westwood hatet filmen så intenst at hun designet en T-skjorte med tittelen «An open T-shirt to Derek Jarman», som sablet ham spydig. Regissøren døde av AIDS-relatert sykdom i 1994, fire måneder etter å ha sluppet sin siste film Blue. Fordi Jarman hadde blitt blind på grunn av sykdommen besto filmbildet bare av et blått lerret. Dette var dermed den hittil eneste filmen som hadde sin premiere både på kino og radio samtidig. Jubilee ble relansert på kino i England i forbindelse med det kongelige bryllupet i mai, og ble i november i fjor dessuten gjenopplivet i form av et teaterstykke på Royal Exchange Theatre i Manchester. Denne gangen med Toyah Willcox i rollen som dronning Elizabeth. Jubilee slippes på Blu-ray i en «40th Anniversary Edition» fra britiske BFI i juni. Se samtidig: The Black Alley Cats (1972), Fugitive Girls (1975) og Foxes (1980).
S&M Hunter
Japan 1986
Regi: Shuji Kataoka.
Med: Shiro Shimomoto, Hiromi Saotome, Yutaka Ikejima & Auy Kiyokawa.
I see you heart. You heart wants my ropes
Japan har lange tradisjoner med såkalte «sukeban»-filmer, der tøffe jentegjenger sparker rumpe og hamler opp med slimete menn. S&M Hunter er imidlertid ikke en sånn film. Dette er en lystig pervers «pinku»-tøysefilm om en «sjenerøs sadist» som jekker ned frigjorte piker med hjelp av sine overlegne ferdigheter som «verdens fremste repmester». Så ja, han binder damene med tau, og gir dem så sterk nytelse at de ender opp i «ekstasens helvete». S&M Hunter føyer seg fint inn i rekken av politisk korrekte, japanske helteskikkelser som tidligere Kultside-omtalte Reipuman og Hanzo the Razor, og i likhet med dem er han hovedpersonen i en hel filmserie. Den første, S&M Hunter Begins (1985), kartla opprinnelseshistorien om vår helts (Shiro Shimomoto) spede begynnelse som en stakkarslig kontorrotte, før han ble grisebanket og blindet av en slem jentegjeng – og trente seg opp til å bli «tidenes første sadomasochistiske superhelt». Oppfølgeren S&M Hunter viser hvordan han hjelper medmennesker i nød, og avslører filosofien baks hans rep-superkrefter: «Love weakens women. Women are dumb. They aren’t defeated by violence, but by love». Så allerede her føler jeg at det er belegg for å påstå at dette ikke først og fremst er en feministisk film.
Den seksuelle masochisten Joe (Bunmei Tobayama) er fortvilet over at hans elsker Jack (Akira Fukuda) har blitt kidnappet av den lumpne jentegjengen The Bombers. Heldigvis er tøffingen S&M Hunter på saken. «Den perfekte sadisten» er ikledd katolsk prestekjortel under en brun fritidsjakke, bowlerhatt, ridestøvler og en øyelapp med påtegnet hodeskalle. Han er utstyrt sitt trofaste rep, samt en disco-temalåt som kunne ha vært komponert av Boney M, hvis M-en sto for Morricone. Hans ferdigheter med repet er så rent ut mesterlige at S&M Hunter kan gi nymfomane nonner orgasme på noen sekunder, og vi får vite at «Even if Hulk Hogan were a girl, she’d be his slave». Jeg mistenker at oversetteren av de engelske undertekstene muligens har tatt seg noen kreative friheter her, men hele filmen er full av sånne tøysete replikker. The Bombers har bundet homofile Jack til en seng, mens de utsetter ham for den typen tvangskonvertering som sikkert ville ha vekket veldig motstridende følelser i badebukseområdet til Mike Pence. Jentegjenglederen Machi (Ayu Kiyokawa) prøver å diskret flørte med Jack: «Remember, you’re a man! Guys need pussy!», før hun setter seg rett på fjeset hans. Like etterpå prøver Jack å rømme, men han blir stoppet av denne jentegjengens nyeste rekrutt Meg (Hiromi Saotome). Hun hater alle menn skikkelig innmari, og blir dermed veldig ilter etter at S&M Hunter frigir Jack og gjenforener ham med kjæresten.
Meg var nemlig jenta som blindet S&M Hunter i forrige film, og nå er hun ute etter å hevne den seksuelle ydmykelsen han utsatte henne for med repet sitt. Meg stiller seg toppløs foran et hakekorsflagg, ikler seg en SS-uniform med hvitt slips, Dracula-kappe og lærcaps – før hun begir seg ut for å utfordre S&M Hunter til duell. Han ankommer i en liten, gul kranbil med dyremaskot hengende i vinduet. Etter en temmelig keitete sluttkamp ender filmen med (spoiler) en av de mest spektakulært snodige stuntene i Pinku-sjangerens historie – mens S&M Hunter henger Meg naken opp i rep fra en heisekran drøyt femti meter i lufta, før han forgriper seg på henne. Så S&M Hunters seksuelle ferdigheter inkluderer åpenbart kranførereksamen. Sånt står det respekt av. Fun fact: Året etter at filmen ble laget gjentok skuespilleren Hiromi Saotome dette stuntet foran Harajuku-togstasjonen i Tokyo, men denne gangen hang hun dessuten opp-ned. Sikkert til stor glede for barn og voksne som ventet på toget. Vel, man sitter igjen med en følelse at denne filmserien ble laget som en slags maktfantasi for middelaldrende, japanske menn, som slet for å tilpasse seg i en tidsalder der deres autoritet ble utfordret. Men S&M Hunter er mer oppviglersk enn som så, og gjør lystig narr av vestlige tabuer rundt kristendom, nazisme, seksuell sadisme og incest.
Filmen holder seg fortsatt innenfor de japanske sensurreglene, så kjønnshår og snusk er strategisk dekket til i beste Austin Powers-stil. Til gjengjeld inneholder S&M Hunter såpass mange drøye elementer at de fleste burde finne noe å bli litt krenket av, inklusive klystersex, søskenkos, skoslikking og jenter som bryter håndbak toppløse mellom kniver for å vinne retten til å seksuelt misbruke en homofil mann. Så ja, kanskje jeg burde ha sett filmen før jeg bestemte meg for å skrive om den. Sorry, Le. Det ser ut til å råde litt forvirring rundt hvor mange filmer som ble laget i serien, mye fordi de er sluppet med forskjellige titler i diverse oversettelser. Så vidt jeg har klart å klure ut ble de to første etterfulgt av S&M Hunter: Office Lady Kidnapping (1985), S&M Hunter Chronicle: The Legend of Yakuza (1986) og S&M Hunter: Wife to be Molested (1987). S&M Hunter ble filmet på 35mm, men DVD-utgivelsen fra Pinku Eiga ser fortsatt ut som rumpe. Den kan kjøpes fra www.diabolikdvd.com. Se: Stray Cat Rock: Sex Hunter (1970), Delinquent Girl Boss: Worthless to Confess (1971) og Terrifying Girls’ High School: Lynch Law Classroom (1973).
Espen Svenningsen Rambøl
