Tyskland 1973
Regi: Rainer Werner Fassbinder
Med: Klaus Löwitsch, Barbara Valentin, Mascha Rabben & Karl Heinz Vosgerau
A gloriously paranoid, boundlessly inventive take on the future from German wonderkind Rainer Werner Fassbinder
Begrepet Virtual Reality ble først skapt av Jaron Lanier i 1987, men science-fiction-forfattere som Stanley G. Weinbaum og Laurence Manning skrev om VR-liknende maskiner allerede på 1930-tallet. En av de aller første filmene om temaet ble skapt av den vesttyske villmannen Rainer Werner Fassbinder, i form av en todelt TV-produksjon som ble vist et par ganger i hjemlandet før den forsvant i over 35 år. Først i 2010 ble World on a Wire gjenoppdaget, etter at en nyrestaurert versjon av filmen hadde sin premiere under Berlin-festivalen. Memo til meg selv: hvis du har dårlig tid til deadline er det neppe et sjakktrekk å plukke ut en film som varer i rundt tre og en halv time. Dette er tung tankeføde basert på Daniel F. Galoyes sci-fi-roman Simulacron-3, som ser for seg en nær fremtid der forskere på det statsdrevne «Instituttet for kybernetikk og fremtidsforskning» har skapt en datagenerert by befolket av ni tusen syntetiske mennesker, som ikke aner at de bare består av nuller og ettall.
Denne virtuelle verdenen skal benyttes til å lage prognoser om fremtiden til menneskene ute i virkeligheten, men kan også misbrukes til å forutsi trender i forretningsmarkedet. Prosjektet ledes av professor Henri Vollmer (Adrian Hoven), som ser ut til å stå midt oppe i et nervøst sammenbrudd. Vollmer forteller sikkerhetssjefen Günther Lause (Ivan Desny) at han har oppdaget en hemmelighet som «kan ødelegge vår verden», og dør minutter senere av strømsjokk. Hans kollega Fred Stiller (Klaus Löwitsch) blir forfremmet som ny sjef for prosjektet, og kastes inn i et surrealistisk mareritt. Under en dekadent fest blir han kontaktet av sikkerhetssjefen Lause, som er i ferd med å fortelle Vollmers hemmelighet da han plutselig forsvinner i løse luften. Enda snodigere, ingen av de ansatte på instituttet husker hvem Lause er. Er Stiller er i ferd med å bli sprøyte gal, eller er det naturlige årsaker til at virkelighetsoppfattelsen hans har blitt en smule flytende? Det tar Stiller halvparten av filmen å oppdage det vi allerede mistenker etter de første minuttene (vage spoilers ahoy); at han befinner seg i en virtuell virkelighet inni den virtuelle virkeligheten, og er en digital Pinocchio som drømte at han var en mann. Herfra blir World on a Wire en paranoid mindfuck i Philip K. Dick-modus, mens Stiller rømmer ut i en fiendtlig verden der mange vil ham veldig vondt.
I dag er det lett å kjenne igjen elementer fra mer kjente filmer som kom etterpå, alt fra Blade Runner til The Matrix. Men selv om Fassbinder var først ute lagde han ikke World on a Wire i et vakuum. Han lot seg inspirere av sitt forbilde Douglas Sirk, av Jean-Luc Godards Alphaville og av Stanley Kubrick. Han fylte rollene med sine faste skuespillere, og spilte inn mesteparten i Paris med hjelp av filmfotografen Michael Ballhaus (som før sin død i fjor sto bak kameraet på flere av Martin Scorseses filmer). World on a Wire er en elegant produksjon, med stilig pop-art-design og retrofuturistiske locations, der omtrent hver eneste scene har personer reflektert i glass og speil. Ok, det er ikke akkurat en actionfilm. World on a Wire er dialogdrevet, fri for spektakulære spesialeffekter og kunne med hell ha vært minst en time kortere. Men dette er samtidig en skikkelig fascinerende film, full av smarte ideer. World on a Wire var den eneste sci-fi-filmen regissert av Fassbender, som døde ni år senere med mye kokain og piller i systemet, bare 37 år gammel. I 1999 ble historien nyinnspilt som den mer publikumsvennlige VR-thrilleren The 13th Floor. Criterion har sluppet en nyrestaurert versjon av World on a Wire på Blu-ray, som kan kjøpes fra www.amazon.com. Originaltittelen er: Welt am Draht. Se samtidig: Lawnmower Man (1992), Virtuosity (1995) og eXistenZ (1999).
Espen Svenningsen Rambøl
