Virtual Reality

Steven Spielberg er premiereklar med filmatiseringen av VR-eventyret Ready Player One, og vi sjekker ut film om virtuelle virkeligheter!

Kultklassikeren

Begrepet Virtual Reality ble først skapt av Jaron Lanier i 1987, men science-fiction-forfattere som Stanley G. Weinbaum og Laurence Manning skrev om VR-liknende maskiner allerede på 1930-tallet. En av de aller første filmene om temaet ble skapt av den vesttyske villmannen Rainer Werner Fassbinder, i form av en todelt TV-produksjon som ble vist et par ganger i hjemlandet før den forsvant i over 35 år. Først i 2010 ble World on a Wire gjenoppdaget, etter at en nyrestaurert versjon av filmen hadde sin premiere under Berlin-festivalen. Memo til meg selv: hvis du har dårlig tid til deadline er det neppe et sjakktrekk å plukke ut en film som varer i rundt tre og en halv time. Dette er tung tankeføde basert på Daniel F. Galoyes sci-fi-roman Simulacron-3, som ser for seg en nær fremtid der forskere på det statsdrevne «Instituttet for kybernetikk og fremtidsforskning» har skapt en datagenerert by befolket av ni tusen syntetiske mennesker, som ikke aner at de bare består av nuller og ettall.

Denne virtuelle verdenen skal benyttes til å lage prognoser om fremtiden til menneskene ute i virkeligheten, men kan også misbrukes til å forutsi trender i forretningsmarkedet. Prosjektet ledes av professor Henri Vollmer (Adrian Hoven), som ser ut til å stå midt oppe i et nervøst sammenbrudd. Vollmer forteller sikkerhetssjefen Günther Lause (Ivan Desny) at han har oppdaget en hemmelighet som «kan ødelegge vår verden», og dør minutter senere av strømsjokk. Hans kollega Fred Stiller (Klaus Löwitsch) blir forfremmet som ny sjef for prosjektet, og kastes inn i et surrealistisk mareritt. Under en dekadent fest blir han kontaktet av sikkerhetssjefen Lause, som er i ferd med å fortelle Vollmers hemmelighet da han plutselig forsvinner i løse luften. Enda snodigere, ingen av de ansatte på instituttet husker hvem Lause er. Er Stiller er i ferd med å bli sprøyte gal, eller er det naturlige årsaker til at virkelighetsoppfattelsen hans har blitt en smule flytende? Det tar Stiller halvparten av filmen å oppdage det vi allerede mistenker etter de første minuttene (vage spoilers ahoy); at han befinner seg i en virtuell virkelighet inni den virtuelle virkeligheten, og er en digital Pinocchio som drømte at han var en mann. Herfra blir World on a Wire en paranoid mindfuck i Philip K. Dick-modus, mens Stiller rømmer ut i en fiendtlig verden der mange vil ham veldig vondt.

I dag er det lett å kjenne igjen elementer fra mer kjente filmer som kom etterpå, alt fra Blade Runner til The Matrix. Men selv om Fassbinder var først ute lagde han ikke World on a Wire i et vakuum. Han lot seg inspirere av sitt forbilde Douglas Sirk, av Jean-Luc Godards Alphaville og av Stanley Kubrick. Han fylte rollene med sine faste skuespillere, og spilte inn mesteparten i Paris med hjelp av filmfotografen Michael Ballhaus (som før sin død i fjor sto bak kameraet på flere av Martin Scorseses filmer). World on a Wire er en elegant produksjon, med stilig pop-art-design og retrofuturistiske locations, der omtrent hver eneste scene har personer reflektert i glass og speil. Ok, det er ikke akkurat en actionfilm. World on a Wire er dialogdrevet, fri for spektakulære spesialeffekter og kunne med hell ha vært minst en time kortere. Men dette er samtidig en skikkelig fascinerende film, full av smarte ideer. World on a Wire var den eneste sci-fi-filmen regissert av Fassbender, som døde ni år senere med mye kokain og piller i systemet, bare 37 år gammel. I 1999 ble historien nyinnspilt som den mer publikumsvennlige VR-thrilleren The 13th Floor. Criterion har sluppet en nyrestaurert versjon av World on a Wire på Blu-ray, som kan kjøpes fra www.amazon.com. Originaltittelen er: Welt am Draht. Se samtidig: Lawnmower Man (1992), Virtuosity (1995) og eXistenZ (1999).

Potensiell kultklassiker

Før produksjonen av Brainstorm startet hadde Douglas Trumbull opparbeidet seg et renommé som en av Hollywoods fremste spesialeffektskapere. Han sto blant annet bak flere av de ikoniske øyeblikkene i 2001: A Space Odyssey (1968), Close Encounters of the Third Kind (1977) og Blade Runner (1982). Trumbull hadde høytflygende planer om å revolusjonere hele filmmediet med Brainstorm. Deler av filmen skulle tas opp på Trumbulls nye filmformat Showscan; 70mm spilt inn i seksti bilder i sekundet. Studiosjefene oppdaget at det ville koste altfor mye penger å oppgradere kinosalene for dette systemet, så Trumbull var nødt til å nøye seg med en nødløsning. Han valgte isteden å spille inn Brainstorm i 35mm-format, men sekvensene som utspilte seg i Virtual Reality ble filmet på vanlig 70mm. På kino utvidet lerretet seg i disse VR-sekvensene, mens lydbildet forandret seg til Stereo Surround. Problemet var fortsatt at de fleste kinoer ikke hadde utstyret til å vise Brainstorm på den rette måten, men det viste seg å bli et av de minste problemene. I den grad noen husker Brainstorm i dag er det trolig mest som «Natalie Woods siste film».

En gruppe forskere under ledelse av dr. Lillian Reynolds (Louise Fletcher) og dr. Michael Brace (Christopher Walken) har etter mange års arbeid skapt en maskin som kan spille inn sanseopplevelser rett fra hjernen. Disse opptakene kan senere oppleves i Virtual Reality; komplett med alle følelser, smaker, lukter og sinnstilstander. En oppfinnelse med grenseløse muligheter, men konsernsjefen Alex Terson (Cliff Robertson) har finansiert Brainstorm-prosjektet med penger fra det militær-industrielle komplekset. De er naturligvis mest opptatt av hvordan denne teknologien kan brukes som et våpen, eller i det minste et torturredskap. I mellomtiden har en av de ansatte brukt Brainstorm-headsettet til å spille inn sin sexopplevelse med en kvinnelig kollega, et opptak assistenten Hal (Joe Dorsey) senere benytter til å gi seg selv en virtuell orgasme-overdose. Under arbeidet oppdager Michael Brace at Brainstorm-maskinen også kan spille inn minner, noe han benytter til å vinne tilbake den fraseparerte kona Karen (Natalie Wood). Ting blir skikkelig interessante etter at en person på forskningsteamet dør av et hjerteattakk, og tar opp hele dødsfallet med Brainstorm-headsettet. Brace blir besatt av tanken på å se opptaket; og bli det første mennesket til å se hva som skjer etter døden. Alt ender med studiosanksjonert robot-slapstick, en av filmhistoriens minst troverdige hackerangrep, samt en svipptur både til helvete og himmelen.

Trumbull hadde planer om å ta med skuespillerne til Esalen-instituttet i Nord-California, for å ta et hallusinogen som skulle simulere en nær-døden-opplevelse under påsyn av en lege. Men siden dette rusmiddelet var illegalt satte filmstudioet en stopper for de planene. Sånne stunt blidgjorde neppe produsentene, og Trumbull havnet fort i konflikt med dem. Som regissør var han mer opptatt av spesialeffekter og teknikk enn å instruere skuespillerne, og opptakene sprengte alle tidsskjemaer. Christopher Walken begynte å regissere scenene sine selv, og utviklet et så nært forhold til Natalie Wood at hennes ektemann Robert Wagner ble urolig. Under en pause i opptakene feiret Walken, Wagner og Wood Thanksgiving sammen på ekteparets lystbåt utenfor Catalina Island. En fuktig kveld som angivelig endte med skikkelig amper stemning, og neste morgen ble Natalie Wood funnet død halvannen kilometer fra båten. Druknet, under omstendigheter som til dags dato er et stort spørsmålstegn.

Det gjensto fortsatt tre uker før opptakene av Brainstorm var over, men Natalie Wood hadde fullført så godt som alle scenene sine. MGM-sjefene valgte allikevel å umiddelbart låse filmsettet etter tragedien, og avlyste alle opptak. MGM-studioet var nær konkurs, og studiosjefene så sitt snitt til å få tilbakebetalt Brainstorm-budsjettet av forsikringsselskapet Lloyd’s of London. Douglas Trumbull nektet imidlertid å spille ball. Han fortalte forsikrings-selskapet at opptakene kunne fullføres uten problemer, og endte opp med å få drøyt seks millioner dollar til å gjøre filmen ferdig. Trumbull havnet samtidig på drittlista til MGM-sjefene og ble angivelig svartelistet i Hollywood etterpå. De få klippene som gjensto med Natalie Wood ble filmet med hjelp av hennes lillesøster Lana Wood, men ingen kan allikevel påstå at Brainstorm henger særlig godt sammen. Dette føles ikke som en komplett historie, og ble en spektakulær flopp etter at den fikk sin forsinkede premiere i 1983. Filmen kunne ha blitt noe helt spesielt hvis Trumbull hadde fått frie tøyler og fortrinnsvis skuespillere som overlevde opptakene. En av de få tilfellene der en nyinnspilling faktisk kunne ha blitt spennende. Noe for Chris Nolan, kanskje? Brainstorm er sluppet på Blu-ray i USA, men hoppene mellom 35mm og 70mm gjør at filmen fungerer heller dårlig på hjemmekino. Se samtidig: Welcome to Blood City (1977), Mindwarp (1992) og Black Heaven (2010).

Kult-kalkunen

Si hva du vil om lavbudsjett-produksjonen Arcade, filmen var i alle fall forholdvis tidlig ute. Det er lett å forestille seg at produsent Charles Band solgte inn dette prosjektet som A Nightmare on Tron Street, der Freddy Krueger er byttet ut med en bedriten Acid Trance-screensaver. Arcade ble skrevet av David S. Goyer, senere kjent som manusforfatteren bak Christopher Nolans Batman-trilogi og Dawn of Justice. Med et større budsjett og en mer kompetent regissør kunne Arcade ha blitt en helt brukbar, teknofobisk tøysefilm, men isteden ble den laget av Albert Pyun. Mannen bak sparebluss-versjonen av Captain America (1990) og Brain Smasher: A Love Story (1993).
Tenåringen Alex Manning (Megan Ward) sliter med traumene etter at mamma blåste ut hjernen sin med en revolver, uten at vi noensinne finner ut hvorfor. Hun tilbringer mesteparten at tiden sammen med den klysete kjæresten Greg (Bryan Dattilo), samt kompisene Nick (Peter Billingsley), Laurie (A.J. Langer) og Stilts (Seth Green). Alle er ivrige gamere, og finner ut at et nytt Virtual-Reality-spill skal snikvises i den lokale spillehallen Dante’s Inferno – som har flammer på veggene, og gode greier.

Her får gjengen muligheten til å teste ut Arcade; et hypermoderne VR-kabinett med undertittelen «Reality Will Never be the Same». Den sleske spillselskap-sjefen Difford (John de Lancie) hevder at Arcade vil gi dem alle bakoversveis i trusene: «It’ll blow a hole in your shorts!». Allikevel litt merkelig at Greg forsvinner inn i Arcade, mens alle er distrahert av presanger. Difford deler ut gratis Virtual Reality-spillkonsoller med Arcade til alle fremmøtte, så lenge de går med på å jobbe gratis som beta-testere. Alex er bekymret over at kjæresten Greg er borte vekk, og blir enda mer bekymret etter at hun oppdager at Arcade-spillet store fiende… vel, Arcade er et flytende robot-hode som skryter av å ha spist opp sjelene til vennene hennes. Arcade er dessuten en frekkas, som insisterer på å kalle Alex «bitch!». Ikke ok, Arcade. Alex slår seg sammen med Nick og begir seg inn i VR-helvetet for å redde vennene; der de må gå igjennom sju nivåer som sannelig ikke minner mye om noe vi i dag ville beskrive som et dataspill. De står på skateboard forbi en vegg full av mekaniske pigger mens de jages av et dødninghode. Ender opp i en digital ørken der Alex ser ansiktet til moren sin i en sølepytt, og må løse teite gåter for å få bli med båten over den dataanimerte Styx-elven. På veien oppdager de at (spoilers ahoy!) Arcade-spillets internminne ble utvidet med hjelp av hjernecellene til en liten guttunge som ble drept av moren sin.

Det er lett å mistenke at Albert Pyun rev ut en masse sider fra manuset for å få filmen ferdig i tide. Arcade ble spilt inn i 1990, men like før premieren truet Disney-konsernet med søksmål. De oppdaget at Arcade plagierte Lightcycle-farkostene fra Tron, så produsenten Full Moon ble presset til å avlyse premieren mens de digitale spesialeffektene ble byttet ut. Noe som muligens forklarer hvorfor de er så latterlig slurvete. Arcade skulle opprinnelig slippes rett på VHS i 1991, men etter flere utsettelser kom den først på markedet våren 1994. For å spare litt tid og penger ble filmen dessuten redigert ned, og på veien forsvant to av de totalt sju spill-nivåene Alex må kjempe seg gjennom. Noe som blant annet fører til at fjeset hennes plutselig blir mørbanket og blodig totalt uten grunn. Scenen der hun fikk juling inneholdt åpenbart spesialeffekter som ikke lot seg fullføre i tide, så alt ble bare klippet bort. Originalversjonen av filmen (med de gamle dataeffektene intakt) ble allikevel sluppet på VHS i Argentina, Tyskland og Italia. Arcade er tilgjengelig på DVD fra britiske 88 Films, og kan kjøpes fra www.88-films.myshopify.com. Se også: Timemaster (1995), Evolver (1995) og Cyber Vengeance (1997).

Espen Svenningsen Rambøl