USA 1993
Regi: Albert Pyun.
Med: Megan Ward, Peter Billingsby, John de Lancie & Seth Green.
One step beyond virtual reality… let the game begin!
Si hva du vil om lavbudsjett-produksjonen Arcade, filmen var i alle fall forholdvis tidlig ute. Det er lett å forestille seg at produsent Charles Band solgte inn dette prosjektet som A Nightmare on Tron Street, der Freddy Krueger er byttet ut med en bedriten Acid Trance-screensaver. Arcade ble skrevet av David S. Goyer, senere kjent som manusforfatteren bak Christopher Nolans Batman-trilogi og Dawn of Justice. Med et større budsjett og en mer kompetent regissør kunne Arcade ha blitt en helt brukbar, teknofobisk tøysefilm, men isteden ble den laget av Albert Pyun. Mannen bak sparebluss-versjonen av Captain America (1990) og Brain Smasher: A Love Story (1993).
Tenåringen Alex Manning (Megan Ward) sliter med traumene etter at mamma blåste ut hjernen sin med en revolver, uten at vi noensinne finner ut hvorfor. Hun tilbringer mesteparten at tiden sammen med den klysete kjæresten Greg (Bryan Dattilo), samt kompisene Nick (Peter Billingsley), Laurie (A.J. Langer) og Stilts (Seth Green). Alle er ivrige gamere, og finner ut at et nytt Virtual-Reality-spill skal snikvises i den lokale spillehallen Dante’s Inferno – som har flammer på veggene, og gode greier.
Her får gjengen muligheten til å teste ut Arcade; et hypermoderne VR-kabinett med undertittelen «Reality Will Never be the Same». Den sleske spillselskap-sjefen Difford (John de Lancie) hevder at Arcade vil gi dem alle bakoversveis i trusene: «It’ll blow a hole in your shorts!». Allikevel litt merkelig at Greg forsvinner inn i Arcade, mens alle er distrahert av presanger. Difford deler ut gratis Virtual Reality-spillkonsoller med Arcade til alle fremmøtte, så lenge de går med på å jobbe gratis som beta-testere. Alex er bekymret over at kjæresten Greg er borte vekk, og blir enda mer bekymret etter at hun oppdager at Arcade-spillet store fiende… vel, Arcade er et flytende robot-hode som skryter av å ha spist opp sjelene til vennene hennes. Arcade er dessuten en frekkas, som insisterer på å kalle Alex «bitch!». Ikke ok, Arcade. Alex slår seg sammen med Nick og begir seg inn i VR-helvetet for å redde vennene; der de må gå igjennom sju nivåer som sannelig ikke minner mye om noe vi i dag ville beskrive som et dataspill. De står på skateboard forbi en vegg full av mekaniske pigger mens de jages av et dødninghode. Ender opp i en digital ørken der Alex ser ansiktet til moren sin i en sølepytt, og må løse teite gåter for å få bli med båten over den dataanimerte Styx-elven. På veien oppdager de at (spoilers ahoy!) Arcade-spillets internminne ble utvidet med hjelp av hjernecellene til en liten guttunge som ble drept av moren sin.
Det er lett å mistenke at Albert Pyun rev ut en masse sider fra manuset for å få filmen ferdig i tide. Arcade ble spilt inn i 1990, men like før premieren truet Disney-konsernet med søksmål. De oppdaget at Arcade plagierte Lightcycle-farkostene fra Tron, så produsenten Full Moon ble presset til å avlyse premieren mens de digitale spesialeffektene ble byttet ut. Noe som muligens forklarer hvorfor de er så latterlig slurvete. Arcade skulle opprinnelig slippes rett på VHS i 1991, men etter flere utsettelser kom den først på markedet våren 1994. For å spare litt tid og penger ble filmen dessuten redigert ned, og på veien forsvant to av de totalt sju spill-nivåene Alex må kjempe seg gjennom. Noe som blant annet fører til at fjeset hennes plutselig blir mørbanket og blodig totalt uten grunn. Scenen der hun fikk juling inneholdt åpenbart spesialeffekter som ikke lot seg fullføre i tide, så alt ble bare klippet bort. Originalversjonen av filmen (med de gamle dataeffektene intakt) ble allikevel sluppet på VHS i Argentina, Tyskland og Italia. Arcade er tilgjengelig på DVD fra britiske 88 Films, og kan kjøpes fra www.88-films.myshopify.com. Se også: Timemaster (1995), Evolver (1995) og Cyber Vengeance (1997).
Espen Svenningsen Rambøl
