USA – 1975.
Manus & regi: Jamaa Fanaka.
Med: Marlo Monte, Reatha Grey, Stan Kamber & Ben Bigelow.
Det er ingen måte å unngå dette, så vi kan like gjerne starte med å slå fast at dette er en film der hovedpersonen kveler folk med sin gigantiske, slangelange negerpenis. Spoiler. Så allerede der sklir Soul Vengeance fint inn i «vel, dette har jeg i alle fall aldri sett før!»-kategorien. Under åpningsteksten ser vi en håndskåret, afrikansk fruktbarhetsstatue med kjempestor stå, et klart hint om hva som vil skje senere i filmen. Mye, mye senere. Charles Murray (Marlo Monte) står klar til å begå selvmord ved å hoppe fra en boligblokk, mens kjæresten Carmen (Reatha Grey) loses inn av politiet i et forsøk på å redde livet hans. Så er det tid for flashback, tilbake til en lykkeligere tid da Charles var en dopdealer, mens Carmen var en gatepike som solgte seg til grisegubber. Charles skal hente en dopleveranse sammen med partneren N.D. (Jake Carter), men oppdager at de er overvåket av snuten. N.D. klarer å komme seg unna, mens Charles blir pågrepet. På veien prøver rasist-politimannen Freeman (Ben Bigelow) å kastrere ham med en barberkniv i baksetet på svartemarja.
Et tilbakeblikk i tilbakeblikket avslører at N.D. hadde et forhold til Freemans kone. Like etterpå (eller før) måtte politimannen desarmere en koffert med en atombombe på en flyplass, og ble smittet av radioaktiv stråling. Charles dømmes til tre års fengsel, av den samme dommeren som prøvde å kjøpe sex av Carmen. Etter en impresjonistisk montasjesekvens i svart-hvitt soner Charles straffen i isolat, får et mentalt sammenbrudd og slippes ut igjen. Bare for å oppdage at N.D. har blitt områdets gudfar, som har innledet et forhold til Charles kjæreste Twyla. Charles trøster seg med eksprostituerte Carmen, og straighter seg opp – men så ser han et TV-intervju med politimannen som prøvde å kastrere ham, og blir besatt av tanken på hevn. Han hypnotiserer kona til Freeman med sin magiske negerpenis, gjør henne til sin viljeløse sexslave og dreper politimannen utenfor kameraets rekkevidde. Noen dager senere sniker Charles seg inn i hjemmet til advokaten som fikk ham dømt, og angriper ham med lemmet sitt. Den radioaktive gylf-anakondaen til Charles vokser seg flere meter lang, snegler seg over gulvteppet – og kveler ham! Wow. Jeg vet ikke helt om rundt fem minutter med banebrytende galskap legitimerer å se de resterende 98 minuttene av denne filmen.
Historien er skrekkelig rotete fortalt, og tar seg selv veldig gravalvorlig – noe jeg vil påstå at en film om en kjempelang drapspenis ikke bør gjøre. I rettferdighetens navn hadde Jamaa Fanaka seriøse intensjoner med Soul Vengeance. Målet var å ta et oppgjør med myten om at alle afroamerikanere menn er velutstyrte hingster, som ble skapt av hvite slaveeiere i et forsøk på å skremme kvinnene bort fra å tafse på slavene – men naturligvis endte opp med å ha helt motsatt effekt. På syttitallet ble denne myten underbygget av hele blaxploitationsjangeren, som spilte på penis-relaterte ordspill med titler som Shaft (1971), Black Gunn (1972) og Black Snake (1973). Fanaka ville dra den myten til sin ytterste og mest absurde konsekvens. Hvorvidt han lykkes med det er åpent for debatt, men det er uansett en slags nøkkel inn i filmen. Mesteparten av filmen ble spilt inn på location i Watts-gettoen, og er krydret med minneverdige kraftgloser som «fuck-ass motherfucker!». Vi får flere sexscener og toppløs go-go-dansing, men det er veldig vanskelig å holde interessen i filmens ufokuserte midtparti. Fanaka lagde Soul Vengeance mens han studerte film på UCLA-universitetet, og gjorde alt selv. Produserte, skrev manus, regisserte, klippet filmen og komponerte deler av musikksporet. Deretter solgte han distribusjonsrettighetene til Crown International Pictures, og ble den første eleven noensinne til å få studentprosjektet sitt opp på kino.
Soul Vengeance var dessuten bare en av tre filmer Fanaka regisserte mens han studerte på UCLA, sammen med ghetto-dramaet Emma Mae (1976) og bokse-fengselsthrilleren Penitentiary (1979). I følge et intervju med nerdtorious.com var Fanaka på vei til å rane en gjeng dopdealere med to kompiser da han fikk øye på et rekrutteringskontor for UCLA, og stakk innom for å se hva det dreide seg om. Han tilbragte mesteparten av 1970-tallet på universitetet, men til tross for suksessen med Penitentiary-trilogien slet han med å få innpass i filmbransjen. På 1990-tallet saksøkte Fanaka The Director’s Guild of America for rasediskriminering, noe som senere resulterte i at han ble den første til å bli bannlyst fra lauget – og den siste frem til Harvey Weinstein ble sparket ut av DGA i fjor. I år 2000 saksøkte Fanaka alle filmselskapene i Hollywood for rasediskriminering, noe som ledet til at han ble svartelistet i hele filmindustrien. Han døde i 2012, men levde lenge nok til å se at flere av filmene hans ble kultfilmer i hip hop-miljøet. Soul Vengeance er sluppet på DVD fra Xenon, og tilgjengelig hos Amazon. Også kjent som: Welcome Home, Brother Charles. Se samtidig: Lialeah (1974), The Black Gestapo (1975) og Hot Summer in the City (1976).
Espen Svenningsen Rambøl