USA 2017
Regi: John Carroll Lynch
Med: Harry Dean Stanton, David Lynch, Ron Livingston, Ed Begley Jr., Tom Skerritt, Beth Grant
Genre: Drama/Komedie
Premiere: 23. februar
Lucky er regidebuten til John Caroll Lynch, mannen vi først la merke til i Coen-brødrenes Fargo, der han spilte Norm Gunderson, mannen til filmens heltinne Marge (Frances McDormand). Senere har han gjort utmerkede biroller i filmer som Face/Off, Zodiac, Shutter Island og GranTorino.
I Lucky har John Caroll Lynch tatt med seg en av tidenes største birolleskuespillere, nemlig Harry Dean Stanton, og satt ham inn i hovedrollen. Stanton døde som kjent i fjor, 91 år gammel. Det er bemerkelsesverdig og meget gledelig at han fikk avslutte en lang, strålende karriere på denne måten. Stanton var 90 år da filmen ble innspilt, og man merker såklart at mannen bærer på 90 begivenhetsrike år. Men han bærer de ufattelig godt, det er fremdeles en enestående vitalitet og årvåkenhet i spillet. Gode rolleprestasjoner får vi også fra de andre på laget, blant annet selveste David Lynch.
I Lucky er Stanton tilbake i et miljø som kan betraktes som hjemlige trakter for hans karrieres vedkommende. Stantons rollefigur, Lucky, er en gammel, kjederøykende ateist som bruker dagene på stamkafeen og -baren i sin lille, avsidesliggende hjemby. Et veikryss der det Gamle Amerika følger sine hverdagsrutiner og sedvaner og prøver å ignorere at det Morderne Amerika ligger rett rundt svingen. Lucky bedriver morgenyoga, drikker melk (det eneste han oppbevarer i kjøleskapet), og filosoferer om stort og smått i selskap med andre mer eller mindre sære karakterer som befolker småstedet. Filmen er nedpå, tenkende, skravlende og dvelende, men alltid interessant – det ligger en opprivende undertone i stillferdigheten.
Lucky har et nostalgisk skjær og er satt i et miljø og landskap som sender tankene i retning av saker som The Straight Story, True Stories, enkelte av greiene til Jim Jarmusch, og ikke minst til filmen som mange av oss husker Harry Dean Stanton best fra: Paris, Texas.
Filmen tar for seg «den siste, spirituelle reisen» man foretar langt inne i alderdommen; veien mot forløsning og forsoning før livet ebber ut. Ikke en film for folk som jager ytre handling og plot, men for deg som finner gleden i saktegående dramaer som bæres oppe av velskrevne og godt leverte dialoger, en dypere tematikk oppi hverdagsligheten, et nydelig fotoarbeid og et gjennomtenkt soundtrack (samspillet mellom filmens tematikk og Johnny Cash’ «I see the darkness» fremkaller gåseud).
Le LD Nguyen