USA – 1975
Manus & regi: William Witney.
Med: Trina Parks, Edna Richardson, Bettye Sweet & Roger E. Mosley.
Selv om to av de tre titlene omtalt på månedens kultside er laget av afroamerikanske filmskapere, var de fleste blaxploitationfilmene skapt av hvite regissører og produsenter. Sånn sett sklir Darktown Strutters bra inn i sjangeren; de aller fleste foran kamera er svarte, mens nesten alle bak kamera var hvite. Den pensjonsklare regissøren William Witney var en gammel ringrev, som hadde jobbet i Hollywood siden tidlig på trettitallet. Ikke det åpenbare valget for det som skulle være en politisk oppviglersk blaxploitation-satire. Vi aner at Darktown Strutters er på ville veier allerede under de første minuttene, mens en gjeng coole «sisters» kaster pai i fjeset på plagsomme militærkadetter, og jager dem rundt i fort film akkompagnert av stumfilmpiano. Komplett med «boiiing»- og «kokko!»-gjøkur-lydeffekter.
Filmens helt er Syreena (Trina Parks), den gjøgletøffe lederen for en jentegjeng som kjører rundt på spesialbyggede trehjulinger, ikledd kostymer Liberace ville ha følt var i meste laget. Etter hvert så får vi et slags plott; Syreenas mor Cinderella (Frances E. Nealy) har forsvunnet, sammen med mange andre afroamerikanere i området. Syreena kler seg ut i en rekke fargerike kostymer, og følger sporene til svinekjøttmogulen Louisville Cross (Normal Bartold). Han viser seg å være er en forrykt rasist i ledtog med Ku Klux Klan, som har på seg sexy blondeundertøy under lakenene. Det er et klart faresignal at Cross bor på en bomullsplantasje midt i Tennessee, men han har dessuten et torturfengsel i kjelleren, sammen med en klonemaskin kalt Annie. Her prøver Cross å masseprodusere lydige «niggers» som vil støtte hans politiske ambisjoner. Eller noe sånt. Sant å si blir det stadig vanskeligere å begripe hva som skjer i Darktown Strutters, og det er bare sløseri med tid å prøve å finne en mening med denne jævla tøysefilmen. Mot slutten leder Syreena nabolagets afroamerikanere i kamp mot KKK og Cross’ klonede hær av grisemenn. Altså; menn i grisekostymer, med hvite kapper.
Før den tid får vi se en mann i kaninkostyme som bærer på en gigantisk gulrot og en varulv. Dette er dessuten en slags soul-musikal, der bl.a. The Dramatics opptrer i et disko-fengsel. Syreena blir konstant trakassert av hjernedøde, rasistiske Keystone Kops-politifolk. Den ene er så feit at han konstant sliter med å komme seg ut av politibilen, som har verdens største sirene på taket. Ha ha. Har du det morsomt ennå? Darktown Strutters er en konfunderende kombinasjon av barnslig falle-på-rumpa-klovneri og upolitisk korrekt gjøgling om abort, voldtekt, lynsjing, politivold og rasisme – med entusiastisk misbruk av ordet «nigger». Ablegøyer som ser ut til å være skapt for å provosere frem den typen latter som fikk Dave Chappelle til å stikke av til Afrika. Ingen distributør i USA ville røre filmen med en tang, men til slutt kjøpte Roger Corman opp rettighetene. Mest av familielojalitet, fordi produsenten Gene Corman er lillebroren hans. Darktown Strutters er fortsatt ikke offisielt sluppet på DVD, men er tilgjengelig i en bootleg i VHS-kvalitet fra franske Films du Paradoxe. Kan kjøpes fra Amazon. Også kjent som: Get Down and Boogie. Se samtidig: Sweet Jesus Preacherman (1973), Space is the Place (1974) og Abar, The First Black Superman (1977).
Espen Svenningsen Rambøl