Blaxploitation

Marvel-studioets afroamerikanske superhelt Black Panther er kinoklar (og gjenoppstår et par måneder senere i Avengers: Infinity War), mens John Boyega tar over hovedrollen i Pacific Rim: Uprising. Så vi sjekker ut blaxploitation!

Kultklassikeren

Rudy Ray Moore var en av de legendariske skikkelsene i blaxploitation-sjangeren, som på 1970-tallet sto bak en håndfull selvfinansierte, hjemmesnekrede villmannsfilmer. Han hadde en bakgrunn som nattklubbunderholder, men mens Moore ventet på det store gjennombruddet jobbet han i en platesjappe. Der fikk han stadig besøk av en hjemløs, tannløs blandingsmisbruker kalt Rico, som fortalte historier på rim i bytte mot penger til sprit og suppe. Mange av historiene hans dreide seg om en sagnomsust hallik ved navn Dolemite, og Moore så potensialet. Han bestakk Rico med vin og sterke røykevarer, før han fikk ham til å fortelle mer om Dolemite inn i en kassettspiller. Deretter spilte Moore sin egen versjon av Dolemite på griseplater som «Eat Out More Often» og «This Pussy Belongs To Me». Såkalte «party records», som var så drøye at de bare kunne selges i brun papirpose under disken.

Kombinasjonen av breiale rim, funk-musikk og grenseoverskridende bruk av kraftgloser gjorde ikke bare Rudy Ray Moore til et undergrunnsfenomen, men dessuten en av de første rapperne. Til slutt tok Moore alt han hadde tjent som komiker, og investerte alt sammen i sin første film: Dolemite (1975). En skranglete, skrullete blaxploitation-rull som ble allment latterliggjort, men samtidig en stor kassasuksess. Fremfor å spare pengene, spyttet Moore inn hele formuen sin i oppfølgeren The Human Tornado. På alle måter en større og bedre film, men fortsatt et sprøyte sprøtt unikum drevet av Rudy Ray Moores overdimensjonerte ego. Han er nok en gang den legendariske machomannen Dolemite. Verdens cooleste hallik, kung-fu-mester, filantrop, nattklubbunderholder, gigolo og menneskelig tornado. Du skjønner at dette kommer til å bli noe helt spesielt allerede under åpningsteksten, der Rudy Ray Moore keitete vifter med armene og hopper ustødig rundt ikledd en kappe med navnet sitt. På dette tidspunktet nærmet Moore seg femti, var ikke så rent lite kvapsete og manglet minst en tann.

Dolemite er i ferd med å donere bort sitt herskapshus i Alabama til hjemløse barn under en fornem fest, der den rasistiske sheriffen Beatty (J.B. Baron) stormer inn sammen med betjentene sine for å terrorisere gjestene. I mellomtiden er Dolemite travelt opptatt med å seksuelt tilfredsstille en hvit kvinne, som gladelig betaler for tjenestene hans. Ja, Dolemite er så rå i senga at han krever penger av damene. Hun viser seg å være kona til sheriff Beatty, som er så rasende at han tvinger en av betjentene sine til å skyte henne i hjel med en pumpehagle. Dolemite klarer å stikke av, ved å hoppe kliss naken ned en høy skråning. Et stunt Rudy Ray Moore er så stolt av at han gjentar det i «instant replay». Dolemite føler det er tryggest å rømme til Los Angeles, der han oppdager at horemammaen og nattklubbeieren Queen Bee (Lady Reed) blir presset ut av mafia-underbossen Cavaletti (Herb Graham). Skurken har kidnappet to av jentene til Queen Bee, som er kneblet i en torturkjeller som kunne kommet rett fra en skoleteateroppsetning av «The Pit and the Pendulum». Null problem for en mann som Dolemite; han banker lett alle skurkene med hjelp av fort film, forfører alle damene så voldsomt at senger leviterer og tak raser sammen – og han kastrerer til slutt skurken med hjelp av skrubbsultne rotter. Dolemite er så supermandig at ikke engang kuler biter på ham!

Den amatørmessige utførelsen er en stor del av sjarmen med The Human Tornado, som inkluderer skurker med påmalt skjegg og surrealistiske replikker om «rat soup eatin’ mutherfuckas». En generasjon med unge menn smughørte på skivene til Rudy Ray Moore og så filmene hans. Flere av dem vokste opp til å bli rappere som Snoop Dog, Dr. Dre, RZA og Eazy-E. Moore ble samplet av mesteparten av dem, så han hadde belegg for å kalle seg «The Godfather of Rap». I 1999 kom en tredje Dolemite-film i form av Shaolin Dolemite. Egentlig opptak fra en taiwansk ninjafilm, med et nytt lydspor dubbet av Moore. En ekte oppfølger kom med The Dolemite Explosion i 2002, der han skyter lyn fra fingrene! Rudy Ray Moore fortsatte komikerkarrieren helt frem til sin død i 2008, og opprådde den siste tiden i rullestol. The Human Tornado er sluppet på Blu-ray fra Vinegar Syndrome. Se også: Ganja & Hess (1973), Detroit 9000 (1973) og The Mack (1973).

Potensiell kultklassiker

Selv om to av de tre titlene omtalt på månedens kultside er laget av afroamerikanske filmskapere, var de fleste blaxploitationfilmene skapt av hvite regissører og produsenter. Sånn sett sklir Darktown Strutters bra inn i sjangeren; de aller fleste foran kamera er svarte, mens nesten alle bak kamera var hvite. Den pensjonsklare regissøren William Witney var en gammel ringrev, som hadde jobbet i Hollywood siden tidlig på trettitallet. Ikke det åpenbare valget for det som skulle være en politisk oppviglersk blaxploitation-satire. Vi aner at Darktown Strutters er på ville veier allerede under de første minuttene, mens en gjeng coole «sisters» kaster pai i fjeset på plagsomme militærkadetter, og jager dem rundt i fort film akkompagnert av stumfilmpiano. Komplett med «boiiing»- og «kokko!»-gjøkur-lydeffekter.

Filmens helt er Syreena (Trina Parks), den gjøgletøffe lederen for en jentegjeng som kjører rundt på spesialbyggede trehjulinger, ikledd kostymer Liberace ville ha følt var i meste laget. Etter hvert så får vi et slags plott; Syreenas mor Cinderella (Frances E. Nealy) har forsvunnet, sammen med mange andre afroamerikanere i området. Syreena kler seg ut i en rekke fargerike kostymer, og følger sporene til svinekjøttmogulen Louisville Cross (Normal Bartold). Han viser seg å være er en forrykt rasist i ledtog med Ku Klux Klan, som har på seg sexy blondeundertøy under lakenene. Det er et klart faresignal at Cross bor på en bomullsplantasje midt i Tennessee, men han har dessuten et torturfengsel i kjelleren, sammen med en klonemaskin kalt Annie. Her prøver Cross å masseprodusere lydige «niggers» som vil støtte hans politiske ambisjoner. Eller noe sånt. Sant å si blir det stadig vanskeligere å begripe hva som skjer i Darktown Strutters, og det er bare sløseri med tid å prøve å finne en mening med denne jævla tøysefilmen. Mot slutten leder Syreena nabolagets afroamerikanere i kamp mot KKK og Cross’ klonede hær av grisemenn. Altså; menn i grisekostymer, med hvite kapper.

Før den tid får vi se en mann i kaninkostyme som bærer på en gigantisk gulrot og en varulv. Dette er dessuten en slags soul-musikal, der bl.a. The Dramatics opptrer i et disko-fengsel. Syreena blir konstant trakassert av hjernedøde, rasistiske Keystone Kops-politifolk. Den ene er så feit at han konstant sliter med å komme seg ut av politibilen, som har verdens største sirene på taket. Ha ha. Har du det morsomt ennå? Darktown Strutters er en konfunderende kombinasjon av barnslig falle-på-rumpa-klovneri og upolitisk korrekt gjøgling om abort, voldtekt, lynsjing, politivold og rasisme – med entusiastisk misbruk av ordet «nigger». Ablegøyer som ser ut til å være skapt for å provosere frem den typen latter som fikk Dave Chappelle til å stikke av til Afrika. Ingen distributør i USA ville røre filmen med en tang, men til slutt kjøpte Roger Corman opp rettighetene. Mest av familielojalitet, fordi produsenten Gene Corman er lillebroren hans. Darktown Strutters er fortsatt ikke offisielt sluppet på DVD, men er tilgjengelig i en bootleg i VHS-kvalitet fra franske Films du Paradoxe. Kan kjøpes fra Amazon. Også kjent som: Get Down and Boogie. Se samtidig: Sweet Jesus Preacherman (1973), Space is the Place (1974) og Abar, The First Black Superman (1977).

Ekstrem kultfilm

Det er ingen måte å unngå dette, så vi kan like gjerne starte med å slå fast at dette er en film der hovedpersonen kveler folk med sin gigantiske, slangelange negerpenis. Spoiler. Så allerede der sklir Soul Vengeance fint inn i «vel, dette har jeg i alle fall aldri sett før!»-kategorien. Under åpningsteksten ser vi en håndskåret, afrikansk fruktbarhetsstatue med kjempestor stå, et klart hint om hva som vil skje senere i filmen. Mye, mye senere. Charles Murray (Marlo Monte) står klar til å begå selvmord ved å hoppe fra en boligblokk, mens kjæresten Carmen (Reatha Grey) loses inn av politiet i et forsøk på å redde livet hans. Så er det tid for flashback, tilbake til en lykkeligere tid da Charles var en dopdealer, mens Carmen var en gatepike som solgte seg til grisegubber. Charles skal hente en dopleveranse sammen med partneren N.D. (Jake Carter), men oppdager at de er overvåket av snuten. N.D. klarer å komme seg unna, mens Charles blir pågrepet. På veien prøver rasist-politimannen Freeman (Ben Bigelow) å kastrere ham med en barberkniv i baksetet på svartemarja.

Et tilbakeblikk i tilbakeblikket avslører at N.D. hadde et forhold til Freemans kone. Like etterpå (eller før) måtte politimannen desarmere en koffert med en atombombe på en flyplass, og ble smittet av radioaktiv stråling. Charles dømmes til tre års fengsel, av den samme dommeren som prøvde å kjøpe sex av Carmen. Etter en impresjonistisk montasjesekvens i svart-hvitt soner Charles straffen i isolat, får et mentalt sammenbrudd og slippes ut igjen. Bare for å oppdage at N.D. har blitt områdets gudfar, som har innledet et forhold til Charles kjæreste Twyla. Charles trøster seg med eksprostituerte Carmen, og straighter seg opp – men så ser han et TV-intervju med politimannen som prøvde å kastrere ham, og blir besatt av tanken på hevn. Han hypnotiserer kona til Freeman med sin magiske negerpenis, gjør henne til sin viljeløse sexslave og dreper politimannen utenfor kameraets rekkevidde. Noen dager senere sniker Charles seg inn i hjemmet til advokaten som fikk ham dømt, og angriper ham med lemmet sitt. Den radioaktive gylf-anakondaen til Charles vokser seg flere meter lang, snegler seg over gulvteppet – og kveler ham! Wow. Jeg vet ikke helt om rundt fem minutter med banebrytende galskap legitimerer å se de resterende 98 minuttene av denne filmen.

Historien er skrekkelig rotete fortalt, og tar seg selv veldig gravalvorlig – noe jeg vil påstå at en film om en kjempelang drapspenis ikke bør gjøre. I rettferdighetens navn hadde Jamaa Fanaka seriøse intensjoner med Soul Vengeance. Målet var å ta et oppgjør med myten om at alle afroamerikanere menn er velutstyrte hingster, som ble skapt av hvite slaveeiere i et forsøk på å skremme kvinnene bort fra å tafse på slavene – men naturligvis endte opp med å ha helt motsatt effekt. På syttitallet ble denne myten underbygget av hele blaxploitationsjangeren, som spilte på penis-relaterte ordspill med titler somShaft (1971), Black Gunn (1972) ogBlack Snake (1973). Fanaka ville dra den myten til sin ytterste og mest absurde konsekvens. Hvorvidt han lykkes med det er åpent for debatt, men det er uansett en slags nøkkel inn i filmen. Mesteparten av filmen ble spilt inn på location i Watts-gettoen, og er krydret med minneverdige kraftgloser som «fuck-ass motherfucker!». Vi får flere sexscener og toppløs go-go-dansing, men det er veldig vanskelig å holde interessen i filmens ufokuserte midtparti. Fanaka lagde Soul Vengeance mens han studerte film på UCLA-universitetet, og gjorde alt selv. Produserte, skrev manus, regisserte, klippet filmen og komponerte deler av musikksporet. Deretter solgte han distribusjonsrettighetene til Crown International Pictures, og ble den første eleven noensinne til å få studentprosjektet sitt opp på kino.

Soul Vengeance var dessuten bare en av tre filmer Fanaka regisserte mens han studerte på UCLA, sammen med ghetto-dramaet Emma Mae (1976) og bokse-fengselsthrilleren Penitentiary (1979). I følge et intervju med nerdtorious.com var Fanaka på vei til å rane en gjeng dopdealere med to kompiser da han fikk øye på et rekrutteringskontor for UCLA, og stakk innom for å se hva det dreide seg om. Han tilbragte mesteparten av 1970-tallet på universitetet, men til tross for suksessen med Penitentiary-trilogien slet han med å få innpass i filmbransjen. På 1990-tallet saksøkte Fanaka The Director’s Guild of America for rasediskriminering, noe som senere resulterte i at han ble den første til å bli bannlyst fra lauget – og den siste frem til Harvey Weinstein ble sparket ut av DGA i fjor. I år 2000 saksøkte Fanaka alle filmselskapene i Hollywood for rasediskriminering, noe som ledet til at han ble svartelistet i hele filmindustrien. Han døde i 2012, men levde lenge nok til å se at flere av filmene hans ble kultfilmer i hip hop-miljøet. Soul Vengeance er sluppet på DVD fra Xenon, og tilgjengelig hos Amazon. Også kjent som: Welcome Home, Brother Charles. Se samtidig: Lialeah (1974), The Black Gestapo (1975) og Hot Summer in the City (1976).

Espen Svenningsen Rambøl