USA 2015
Regi: Alfonso Gomez-Rejon
Med: Olivia Cooke, Thomas Mann, RJ Cyler, Nick Offerman, Connie Britton
Sjanger: Drama/Komedie
Premiere: 18. september 2015
Me and Earl and the Dying Girl vant Grand Jury Prize og publikumsprisen under årets Sundance-festival – vel fortjent. Vi har sett tårepersefilmer om jenta med kreft tidligere, for eksempel The Fault in Our Stars og A Walk to Remember. Me and Earl and the Dying Girl lykkes stort der de andre nevnte feiler. Dette er ikke en klissete, sympatisøkende og overveldende film. Den er faktisk ganske naturlig og ikke minst er den utrolig velspilt.
Kort fortalt er filmen en adaptasjon av Jesse Andrews debutroman ved samme navn. Greg (Mann) blir tvunget av moren (Britton) til å begynne å henge med Rachel (Cooke) etter at hun får diagnosen leukemi. Dette går Greg motvillig med på, men sammen med kameraten Earl (Cyler) oppdager de at Rachel ikke er så kjip som de trodde.
Jeg har selv lest boken og må irritere meg smått over «Hollywoodiseringen» av karakterene. I boken er både Greg og Rachel uattraktive og frastøtende, mens i filmen er selvsagt begge med mest skjermtid søte og fine å se på. Det ødelegger selvfølgelig ikke filmen. Me and Earl and the Dying Girl er en hjertevarm fortelling om vennskap og om å gjøre tiltak i livet. At resultatet er en særdeles gledelig opplevelse ligger mye i manuset, skuespillet og regien. Den er full av energi og replikker som lires naturlig av skuespillerne, i tillegg finnes det en riktig mengde sentimentalitet til at den blir grusomt trist og morsom på samme tid. I tillegg må det tilegnes en hel del ære for bruk av fotograf Chung-hoon Chung (Oldboy, Lady Vengeance), som har lekt med alle utsnitt. Til slutt er dette en total glede for filmfans! Hele filmen er nemlig en homage til flertallige gamle klassikere, noe du lett legger merke hvis du gir Me and Earl and the Dying Girl en sjanse. Det er absolutt verdt det!
Pernille Risbråthe Egebjerg
