Hitmen

Den danskfødte dataspill-leiemorderen med strekkode i nakken vender tilbake i Hitman: Agent 47, og i oktober kommer Josh Brolin-thrilleren Sicario – en tittel som betyr «leiemorder» på meksikansk. To gode grunner til å sjekke ut to hitmen (og en hitwomen)!

Kultklassikeren

Hvis du ikke kjenner filmene til den franske auteuren Jean-Pierre Melville, kjenner du garantert til filmene som er inspirert av ham. Melvilles ånd hviler over arbeidene til folk som Michael Mann, Walter Hill, Luc Besson, Johnnie To og Takeshi Kitano. Og uten Le Samourai ville vi neppe ha fått saker som The Killer, Drive, Thief, Ghost Dog eller Collateral. Jeg vil ikke påstå at Le Samourai er selve nullpunktet for filmer om iskalde, coole drapsmenn med uklanderlig klesstil og egen æreskodeks – men det var allikevel her hele denne badass-undersjangeren for alvor startet. Melville tilhørte selv den første generasjonen av regissører som var mer inspirert av andre filmer enn den kjedelige virkeligheten, og Le Samourai var hans versjon av amerikanske film noirs som This Gun for Hire (1942). Historien er så minimalistisk at den er på grensen til abstrakt, og det tar ti minutter før noen sier et kløyva ord. Melville er i likhet med hovedpersonen en mann som ikke sier mer enn han må: en visuell historieforteller som unngår å sinke filmen sin med unødvendige overforklaringer. Leiemorderen Jef Costello er en iskald sosiopat, men er dessuten (mye fordi fyren er spilt av Alain Delon) en cool motherfucker. Ikledd trenchcoat og hatt av den typen ingen i Frankrike gikk med på sekstitallet – i alle fall ikke før de så Le Samourai.

Costello bor i en forfallen bygårdsleilighet i Paris med bare en dompap som selskap, og han lever et liv bygget opp av strikte rutiner og jernhard disiplin. Han stjeler metodisk en Citroen-bil med hjelp av et digert nøkkelknippe, bytter ut skiltene hos en kontakt utenfor Paris – trer på seg hvite hansker og dreper målene sine uten å bli oppdaget. Her er et eksempel på replikkvekslingen: «Hvem er du?». «Det spiller ingen rolle». «Hva vil du?». «Drepe deg». Pang. Costellos siste oppdrag går allikevel galt. Etter å ha drept en nattklubbeier blir han observert av jazzpianisten Valerie (Cathy Rosier), og kort tid senere plukkes han opp av politiet. Costello har allerede planlagt et komplisert alibi, som involverer den prostituerte elskerinnen Jane (Nathalie Delon), hennes eldre elsker Wiener og et illegalt pokerlag. Etter avhørene blir han sluppet fri igjen, men arbeidsgiverne får kalde føtter – og gjør et forsøk på å få Costello myrdet. Dårlig ide. Han har dessuten vekket interessen til en politiinspektør (Francois Perier) som føler i ryggmargen at Costello er skyldig, og plasserer ham under overvåkning med hjelp av det som ser ut til å være hver bidige politimann i Paris.

Costello tilbringer mye av tiden med å finte ut motstanderne sine på begge sider av loven; effektiv og følelsesløs. En moderne ronin, som under den iskalde fasaden bærer preg av å være en isolert, melankolsk skikkelse. Le Samourai er omtrent like kald og metodisk som hovedpersonen: et presisjonsverk der hver eneste detalj er nøye gjennomtenkt. Det er fint lite action her, og et minimum av voldsomme scener – men Melville holder et hardt grep på oppmerksomheten vår hele veien, og skapte med dette en av de mest innflytelsesrike filmene i den moderne badass-sjangeren. Fun fact: Melvilles filmstudio brant ned til grunnen under innspillingen, og den eneste som omkom var Jef Costellos fugl. Le Samourai er sluppet på DVD fra Criterion, og kan kjøpes fra www.amazon.com. Også kjent som: Samuraj Killer og The Godson. Se samtidig: Point Blank (1967), The Killer (1989) og Leon (1994).

Potensiell kultfilm

Ikke så ofte at en regissør slår til med en film som er så snodig at den senker hele karrieren hans, men Seijun Suzuki klarte det fint med Branded to Kill. Som samlebåndsregissør for Nikkatsu-studioet hadde Suzuki kvernet ut nærmere førti lavbudsjettfilmer, som med årene hadde blitt stadig mer særegne. Etter Yakuza-filmer som Youth of the Beast (1963), Tattooed Life (1965) og Tokyo Drifter (1966) begynte studiopresidenten Kyusaku Horu å bli lei av Suzukis spillopper, og ga regissøren streng beskjed om å tone ned den eksentriske stilen sin flere hakk i neste prosjekt. Så da gjorde Suzuki selvsagt det stikk motsatte. Goro Hanada (Jo Shishido) er den tredje beste leiemorderen i Japan, som kommer tilbake til Tokyo sammen med sin ustabile kone Mami. Goro hentes på flyplassen av Kasuga (Hiroshi Minami); en luguber kollega som foreslår at de slår seg sammen og påtar seg et oppdrag for en Yakuza-boss. En ren rutinejobb: de skal frakte en klient til den fremtidige OL-byen Nagano, men blir fanget i et bakholdsangrep. Den udugelige fylliken Kashuga får panikk, og blir drept i en duell med Japans fjerde beste leiemorder. Goro fullfører jobben mens han dreper alle motstanderne sine – en av dem blir påtent, og løper skrikende avgårde i fyr og flamme.

Etter å ha fått motorstopp plukkes Hanada opp av skjønnheten Misako (Annu Mari), en mystisk femme fatale som har en fiksering på døde sommerfugler, hevder at hun hater menn og «drømmer om å dø». Han blir umiddelbart bergtatt, og aksepterer mot sitt bedre vitende et jobbtilbud fra henne. En vrien leiemorder-jobb som går rett til helvete etter at en sommerfugl flakser foran geværsiktet hans. Hanada får en dødsdom. Et kobbel av kollegaer prøver å kverke ham, det samme gjør den tøsete kona Mami. Den største trusselen er allikevel Nr 1, alias «Fantomet». Japans aller fremste leiemorder: en mytisk villmann som utsetter Handa for bøllete psykologiske spill som driver ham totalt fra vettet. I teorien kunne man ha laget en helt konvensjonell thriller ut av denne historien, men Seijun Suzuki var slett ikke interessert i å følge spillereglene. Den første halvtimen er høvelig normal, men så skrus galskapen opp til elleve mens Branded to Kill blir en eneste stor hallusinasjon.

Med Branded to Kill presset Suzuki grensene for hva den japanske sensuren tillot og for hva Nikkatsu-studioet kunne akseptere. Dette var en lavbudsjettproduksjon laget på samlebåndet til et studio som på denne tiden produserte to filmer i uken. Suzuki hadde totalt en drøy måned på seg til å lage filmen: han omskrev hele manuset, fant opp nye scener på sparket og sov angivelig nesten ikke før filmen var i boks. Suzuki redigerte hele filmen på en dag (!), så det er lett å mistenke at flere av de merkeligste scenene var et resultat av frenetisk tidspress og delirisk søvnmangel. Han klarte allikevel å lage en fordømt stilig og totalt original film… som var så eksentrisk at studiopresidenten Kyusaku Horu mistet besinnelsen. Studioet hadde bestilt en kommersiell gangsterfilm, og fikk i stedet en surrealistisk popart-syretripp. Suzuki ble sparket på hodet ut av studioet, noe som ble starten på et tre og et halvt år langt rettsirkus – som endte med at regissøren mottok en symbolsk erstatningssum og offentlig beklagelse. Alt oppstyret gjorde Suzuki til en kulthelt for unge cineaster og et motkultursymbol, men han ble samtidig svartelistet fra den japanske filmbransjen – og det tok ti år før han fikk sjansen til å lage film igjen.

I årenes løp ble Suzuki gjenoppdaget av nye generasjoner verden rundt. Godtfolk som Takashi Miike, Chan-wook Park , Tarantino og John Woo er store fans. Det samme er Jim Jarmusch, som hevder at Branded to Kill er «den merkeligste og mest perverse leiemorder-filmen i filmhistorien». Det er også lett å se at dataspillskaperen Suda51 har latt seg inspirere mye av Suzuki i spill som No More Heroes og Killer is Dead. Branded to Kill ble i sommer sluppet på Blu-ray fra Arrow Video, der nyinnspillingen Trapped in Lust (1972) er inkludert som ekstrastoff. Kan kjøpes fra www.amazon.co.uk. Suzuki lagde en slags oppfølger med Pistol Opera i 2001. Originaltittelen er: Koroshi no rakuin. Se også: Golgo 13 (1977), Grosse Pointe Blank (1997) og A Bittersweet Life (2005).

Ekstrem kultfilm

Ah, 1992. Bush senior kaster opp i fanget på den japanske statsministeren og Maastricht-avtalen undertegnes. Det lages 178 filmer i Hongkong dette året, et rekordantall presset opp av filmbransjens uro over Kinas overtakelse fem år frem i tid. Den desidert villeste av disse filmene er Naked Killer; et forsøk på å cashe inn på suksessen rundt Basic Instinct med en erotisk Kategori III-thriller. Men for all del. La oss flire litt av at regissørens mellomnavn er Fok Yiu før vi fortsetter, så er det overstått. Hi hi. Basic Instinct kunne lokke med et lite glimt av Sharon Stones aller helligste, men det er ingenting i forhold til hva Naked Killer serverer. Her får vi ultravold med treningsredskaper, filmhistoriens kleineste onani-scene, dåsespark, ballespark, en eksploderende hatt og spising av avkuttet penis. Hongkong-versjonen av Michael Douglas er politiinspektøren Tinam (Simon Yam), som er så cool at han går med solbriller innendørs. Tinam bærer imidlertid på tunge tragedier; for to måneder siden skjøt han ved et uhell sin egen bror. En hendelse som har traumatisert Tinam så til de grader at han nå spyr så fort han ser en pistol – og har attpåtil gjort denne virile kjekkasen impotent.

Han føler allikevel at noe rykker litt i badebukseområdet så fort han får øye på Kitty (Chingmy Yau). En sexy villpike som under et frisørbesøk stumper en sigarett rett i øyet på en slesk drittsekk som mishandler sin gravide kjæreste – og deretter stikker ham flere ganger i tissen med en skarp frisørsaks. Tinam blir umiddelbart betatt, selv om Kitty samtidig er hovedmistenkt i en serie drap han etterforsker. Fem menn er funnet myrdet de siste ukene, ille tilredt med mye penistrauma. Tinam mistenker at morderen er en kvinne, men det forhindrer ikke at han går på en date med Kitty. Samme kveld blir faren hennes drept av den kriminelle elskeren til hennes nye stemor, og Kitty forvandler seg til en drapsmaskin. Hun angriper kontoret der denne fysaken jobber, og meier ned flere dusin menn med automatvåpen før hun blir tatt til fange. Kitty blir sparket mellom bena gjentatte ganger og nesten gruppevoldtatt (dobbelt au!), men hun klarer i det minste å avlive farens drapsmann med en spiss blyant. Deretter reddes Kitty av en middelaldrende kvinne som kaller seg Sister Cindy (Wai Yiu). Sannelig flaks at Cindy viser seg å være Hongkongs fremste leiemorder, som tilbyr seg å trene opp Kitty i kunsten av å drepe for penger. Opplæringen innebærer mye lesbisk flørting, nakkemassasje og grov mishandling av siklende seksualforbrytere Cindy har lenket fast i kjelleren sin.

Kitty viser seg å være et naturtalent, som får en ny identitet som flyvertinne og velbetalte oppdrag som leiemorder. Politiinspektøren Tinam klarer imidlertid ikke å glemme henne, og prøver desperat å bli gjenforent med den eneste kvinnen som klarer å få liv i den traumatiserte penisen hans.

Naked Killer er full av gloriøs galskap; gørrete drap, grising med melk, forferdelig mye penistrauma og en klam undertone som tilsier at lesbiske kvinner er mannhatende seriemordere som finner stor glede i å kastrere menn. Historien er fryktelig rotete og dialogen overraskende krass («I’ll squeeze your tits till they burst!»), men filmen er samtidig temmelig stilig iscenesatt, med fargerike kostymer og flere frenetiske actionscener. Kameramannen Peter Pau vant forresten ni år senere en Oscar for filmfotoet i Crouching Tiger, Hidden Dragon! Tittel til tross er det fint få nakenscener her, siden sånt var forbundet med stor skam for skuespillere i Hongkong. Det eksisterer flere forskjellige versjoner av filmen: inklusive en sterkt sensurert utgave for det asiatiske hjemmemarkedet, som mangler over tolv minutter og har stygge ord som «penis» bleepet ut. En tilsvarende forkortet versjon laget for bl.a. Malaysia inneholder ekstra scener der Kitty plutselig er en politikvinne på hemmelig undercover-oppdrag. Den mest komplette versjonen av filmen er britiske Hong Kong Legends spesialutgave, som kan kjøpes fra www.amazon.co.uk. Originaltittelen er: Chik loh go yeung. I 2002 kom en slags fortsettelse med Naked Weapon, og en tredje film ble sluppet ti år senere som Naked Soldier. Se: Too Hot to Handle (1977), The Evil That Men Do (1984) og Kill List (2011).

Espen Svenningsen Rambøl