Kultklassikeren
CAGED HEAT
USA – 1974
Manus & regi: Jonathan Demme
Med: Erica Gavin, Juanita Brown, Cheryl «Rainbaux» Smith & Barbara Steele
«Women's prison U.S.A. – rape, riot and revenge! White hot desires melting cold prison steel!»
Det er laget flere hundre filmer i «Women in Prison»-sjangeren, men fint få av dem er laget av Oscar-vinnere. «Caged Heat» er regidebuten til Jonathan Demme, som senere gikk over til prisbelønte storfil- mer som Oscar-vinneren «Silence of the Lambs» og «Philadelphia».
Hvordan går du fra å filme strippere i dusjen til å regissere pompøse melodramaer med Oprah Winfrey? Vel, du starter med å jobbe for lavbudsjettlegenden Roger Corman, som fostret flere av USA fremste filmskapere: fra Martin Scorsese til Francis Ford Coppola.
Demme startet opp som manusforfatter for Corman, og hadde allerede skrevet kvinnefengselsfilmene «The Hot Box» (1972) og «Black Mama, White Mama» (1973) da han fikk sjansen til å skrive og regissere «Caged Heat».
Som den siste i en lang rekke WIP-filmer produsert av Corman ble dette et temmelig utradisjonelt bidrag til sjangeren. Med et musikkspor av John Cale fra The Velvet Underground, og filmfoto av Tak Fujimoto – en prisbelønt veteran som senere har stått bak kameraet på blant annet «The Sixth Sense».
Russ Meyer-kjenningen Erica Gavin er Jaqueline Wilson, som blir dømt til mellom ti og førti års fengsel for medvirkning til drapet på en politimann. Hun sendes til et kvinnefengsel i California, der alle fangene får lov til å sprade rundt i sine egne klær. Ikke det strengeste fengselet på kloden, rent bortsett fra at jentene som ikke oppfører seg blir kastet kliss nakne på isolat, eller eventuelt lobotomert med drill.
Fengselsdirektøren McQueen (Barbara Steele) virker heller ikke helt god: en seksuelt frustrert skrulledame i rullestol, som drømmer om å være en showgirl. Hun sender de mest brysomme fangene til fengselspsykologen Dr. Randolph (Warren Miller), en piperøykende pervo med en svakhet for elektrotortur og eksperimentell hjernekirurgi. Han liker også å ta nakenbilder av de bevisstløse jentene, mens han kysser dem og gråter.
Jaqueline kastes inn i en celle sammen med sexbomben Lavelle (Cheryl «Rainbeaux» Smith), som lider av erotiske mareritt der hun ofte er toppløs - og blir kjent med fengselets tøffeste dame: Maggie (Juanita Brown). De benytter sjansen til å rømme fra fengselet sammen.
Etter å ha ranet en bank bestemmer Jaqueline seg for å bryte seg tilbake inn i fengselet for å redde venninnen Belle fra doktor Randolphs Black & Decker-drill.
Det er åpenbart at Jonathan Demme ikke tar noe av dette særlig seriøst, og han hever seg over materialet med en rekke friske grep. Den første halvdelen av «Caged Heat» er full av bisarre drømmesekvenser og mye sær humor. Resultatet er en slags feministisk satire, som allikevel ikke går av veien for å benytte seg av de fleste klisjeene i sjangeren - komplett med catfights, flere dusjscener og massevis av pupper.
De sleazy elementene var et krav fra Roger Corman, som ellers lot Demme gjøre akkurat det han ville.
Mange hevder at «Caged Heat» er det beste WIP-sjangeren har å by på, men den er litt for selvbevisst og parodisk til å kunne tas på alvor.
På nittitallet kom to oppfølgere som hadde null med originalen å gjøre: «Caged Heat II: Stripped of Freedom» (1994) og «Caged Heat 3000» (1995).
«Caged Heat» er akkurat sluppet på DVD i en «Roger Corman’s Cult Classics Double Feature» sammen med «Jackson County Jail» (1976), som kan kjøpes fra www.amazon.com
Se også: Caged (1950), 99 Women (1969) og The Big Doll House (1971).
Potensiell kultfilm
FEMALE PRISONER #701: SCORPION
Japan – 1972
Regi: Shunya Ito
Med: Meiko Kaji, Rie Yokoyama, Isao Natsuyagi & Funio Watanabe
«A Woman betrayed and imprisoned»
Nami (Meiko Kaji) var en uskyldsren jomfru da hun forelsket seg hodestups i politimannen Sugimi (Isao Natsuyagi). En narkospaner i Tokyos «Marijuana Squad», som bruker henne i en politiaksjon for å infiltrere Yakuza-organisasjonen Kaizu Enterprises. Som takk for hjelpen ble Nami brutalt gruppevoldtatt og hånet av kjæresten – en korrupt drittsekk som bare utnyttet henne.
I et anfall av rabiat raseri forsøkte Nami å knivstikke Sugimi utenfor politihuset, hjerteknust og toppløs. Ikke en smart plan. Nå sitter hun på isolat i en av Japans tøffeste kvinnefengsler som fange nummer 701, kjent under kallenavnet «Skorpionen Matsu».
Bedraget har gjort henne så iskald, hatefull og beinhard at selv ikke de mest psykotiske fangevokterne klarer å knekke henne.
Da vi først møter Matsu er hun i ferd med å flykte fra fengselet, men blir fakket fordi venninnen hun rømmer sammen med har mensen. Vakthundene fanger opp teften av blodet, og Matsu kastes tilbake på isolatet.
Fengselsinspektøren Goda (Fumio Wantanabe) er rasende over rømningsforsøket, særlig fordi det forgikk midt under en æreseremoni for å feire hans 25 år i trofast tjeneste. Goda er ikke en kar som lar seg ydmyke på denne måten: en hard jævel som bare reagerer med irritasjon da en av fangene knivstikker ham rett i øyet!
Han akter å bryte ned Matsu en gang for alle. Hun blir grisebundet, torturert, prylt og plaget – men er så drevet av raseri at hun knapt enser det. Matsu har bare en tanke i hodet: å komme seg ut av fengselet, sånn at hun kan få sin søte hevn.
I mellomtiden får vi en sjenerøs dose dusjscener, catfights, lesbisk kos og utbrudd av brutal vold. Alt kulminerer i et fangeopprør der blod spruter som fontener, mannlige voktere gruppevoldtas av brunstige fanger, og Matsu blir torturert med en lyspære før hun endelig klarer å rømme.
«Female Prisoner #701: Scorpion» er basert på manga-tegneserien av Toru Shinohara, og ble en fenomenal suksess i Japan. Historien er temmelig erketypisk, men regidebutanten Shunya Ito har fylt filmen med flere uvanlige, visuelle grep. Et tilbakeblikk er iscenesatt på en teaterscene, mens et basketak i dusjen forvandles til et surrealistisk kabukiteater.
Som ung, radikal filmskaper har Shinohara lirket inn noen politiske undertoner her, også. Alle autoritetsfigurer er sadistiske møkkamenn og det japanske flagget forbindes stadig med tapt uskyld, forråtnelse og skam.
Matsu er en jernhard kvinne som er omgitt av svinete menn, men nekter å være et offer: en feministisk helt selv Andrea Dworkin kunne ha digget.
Et stilsikkert filmfoto med massiv bruk av fargefiltre bidrar til følelsen av at dette ikke er ment å være en realistisk film – men en Pinky Violence-fantasi som er like mye arthouse som grindhouse. Helt klart den cooleste filmen vi er innom denne måneden!
I følge DVD-coveret er dette «The Film that inspired Kill Bill». En av veldig mange, i så fall. Tarantino er blodfan av denne serien, og brukte Meiko Kajis temasang i «Kill Bill Vol. 2».
Dette ble starten på en hel filmserie, og de tre første er samlet i den britiske DVD-boksen «Female Prisoner Scorpion Trilogy», som foruten «#701: Scorpion» inneholder «Jailhouse 41» og «Beast Stable». Alle er vel verdt å se, og kan kjøpes fra www.play.com. Originaltittelen er: «Joshuu 701-gô: Sasori».
Se også: «Bamboo House of Dolls» (1974), «True Story of a Woman In Jail: Sex Hell» (1975) og «Female Prisoner: Cage» (1983).
Kalkunfilmen
SADOMANIA
Spania/Vest-Tyskland – 1981
Regi: Jesus Franco
Med: Ursula Buchfellner, Ajita Wilson, Robert Foster & Gina Janssen
«El campo del amor de los excesos diabolicos»
Jess Franco var langt fra den første til å lage kvinnefengselfilm, men han etablerte de fleste klisjeene i denne sjangeren med sin «99 Women» (1969). Så hvis det er en regissør som kan forbindes med WIPs er det Franco, og han har regissert drøssevis av denne typen filmer.
Vi har hyllet Francos rikholdige filmografi flere ganger før, så da er det jo mye morsommere å dra frem den verste han har gjort. I dette tilfelle må det bli «Sadomania», som er temmelig drøy selv med takhøyde for denne sjangeren.
Det nygifte paret Michael (Angel Caballero) og Olga (Uta Koepke) sniker seg inn på en forbudt eiendom for å kose litt – uten å ane at de befinner seg på området til Hacienda Blanca: Spanias strengeste fangeleir for syndige kvinner.
Fangevokteren Magda (Ajita Wilson) er på jakt etter friskt lammekjøtt - så Michael slippes fri, mens kona Olga blir dømt til straffarbeid.
Dette er tross alt en Franco-film, så alle fangene er toppløse og blonde, kun ikledd hot- pants. Det samme er vokterne, som er mørkhårede og bevæpnet med lekepistoler.
På dagtid tvinges fangene til å pirke keitete rundt på bakken med spader, mens kveldstid er lesbekostid.
Alt styres av den impotente guvernøren Mendoza (Robert Foster, alias Antonio Mayans), som har en veldig gøyal løsbart og en lesbisk kone ved navn Loba (Gina Janssen). Hun forfører den unge fangen Tara (Den bavariske Playboy-modellen Ursula Buchfellner) med replikken: »You have lovely breasts, firm and ripe. They need to be caressed and loved. I`ll take your pants off for you…».
Ser ut til at Franco har moret seg veldig med å skrive dialogen til «Sadomania», for hele filmen er full av denne typen replikker.
Viser seg at Loba vil ha barn, og bruker fangene som Viagra for å få futt i den impotente ektemannen. Ingenting nytter før Loba lenker stakkars Tara til en stol, og får en schæferhund til å voldta henne! Gud bedre.
Dette fungerer bra for guvernøren, som endelig blir tent nok til å kunne gjennomføre et samleie med kona noen sekunder. La oss håpe at hun blir gravid, og kan bringe et lite barn inn i denne idyllen.
De fangene som mislykkes med å pirre guvernørens libido blir jaktet på av Magda, og deretter spist av en plastkrokodille. Andre må kjempe til døden i toppløse gladiatorkamper, mens resten selges til en homofil slavehandler spilt av Jesus Franco himself.
Franco går Hitchcock en høy gang ved å delta i en homofil sexscene – som blir enda mer bisarr hvis man vet at herremannen som borrer ham i baken spilles av Ajita Wilson ikledd en løsbart. Jepp, den samme skuespilleren som portretterer den kåte fangevokteren Magda.
Ajita Wilson het opprinnelig George Wilson, og opptrådte som dragartist i New York før han fikk en kjønnsskifteoperasjon på midten av 1970-tallet. Han gjenoppsto som Ajita, og satset på en karriere som hardpornostjerne i filmer som «Naked Wild Erections», uten at motspillerne ante at hun hadde vært en han.
Skal vi dømme ut ifra «Sadomania» er det lett å skjønne at folk lot seg lure; hun viser resultatet av kjønnsskifteoperasjonen i en lesbisk sexscene som i alle fall lurte meg. Forvirret, nå.
Jesus Franco har uttalt at han ikke viste hvorvidt Ajita var en mann eller kvinne. Vanskelig å tro, med tanke på dobbeltrollen i «Sadomania».
Franco brukte Ajita igjen i «Macumba Sexual» (1983), og hun deltok i et førtitall filmer før hun døde etter en bilulykke i Roma i 1987, bare 37 år gammel.
En av Francos mest lurvete produksjoner, dette her – som ikke kan ha tatt mer enn en langhelg å spille inn. «Sadomania» er en pervers liten rakker som er såpass inkompetent laget at den er veldig vanskelig å ta alvorlig. Enkelte Franco-fans hevder at dette er en politisk allegori, som tar et oppgjør med fascisttiden under diktatoren Francisco Franco. Dette var riktignok Jesus Francos første film i hjemlandet Spania siden hans navnebror Franco ble styrtet, men noe særlig lengre enn som så tror jeg ikke vi skal tolke «Sadomania».
Etter å ha sett denne skitne filmen får du lyst til å ta deg en lang dusj – fortrinnsvis med en bøling brunstige damer som vil sloss og tafse. Francos livspartner Lina Romay var ikke med foran kamera denne gangen, og nøyde seg med å redigere filmen.
«Sadomania» ble totalforbudt i England så sent som i 1996, men er nå sluppet på DVD i sensurert form. Den amerikanske utgivelsen fra Blue Underground er uklippet, og kan kjøpes hos bl.a. www.playcomoslo.no. Også kjent som «Hellhole Women», «Prisoners of the Flesh» og S«adomania – Hölle der Lust».
Kos deg samtidig med Francos «Barbed Wire Dolls» (1975), «Wanda, the Wicked Warden» (1976) og «Women in Cellblock 9» (1977).
Ekstrem kultfilm
VIRGINS FROM HELL
Indonesia – 1987
Regi: Ackyl Anwari
Med: Enny Beatrice, Yenny Farida, Leily Sagita & Nina Anwar
«They have known every pleasure but the touch of a man’s hand!»
Ok, det er ingenting som tyder på at disse jentene er jomfruer (tvert imot), eller at de kommer rett fra Helvete – men tittelen summerer allikevel opp toneleiet filmen legger seg på.
«Virgins From Hell» starter med at en kvinnelig motorsykkelgjeng raner en illegal spillebule, noe som fører til mye møljeslåssing, skikkelig herjing og en mann som blir skutt i tissen på kloss hold i med en hagle. Alt utført av lubne kvinner kledd som indonesiske gatehorer, med hotpants i rød lakk og matchende go-go-støvler.
Det ser ut til at det fremste kravet til disse jentenes skuespillerferdigheter var at de kunne kjøre motorsyklene sine selv.
De begår dette ranet for å kunne kjøpe våpen til «det store slaget». Søstrene Sheila (Yenny Farida) og Dina (Nina Anwar) er ute etter å ta en grusom hevn på mannen som drepte foreldrene deres, og deretter bygget om barndomshjemmet deres til et pappmasjefort med laboratorium i kjelleren. Denne mannen er Mister Tiger (Dicky Zulkarnaen): en superskurk som ser ut til å ha spasert rett fra settet til en Zorro- film, i en garderobe som for det meste går i fiolett.
Han planlegger å ta over afrodisimarkedet med sitt nye kåthetsdop: som forvandler enhver kvinne til spastiske, sexsultne discodansere. Dette sexdopet skal eksporteres til frilynte Danmark og Sverige, men ikke Norge.
Motorsykkeljentenes snedige plan for å knuse Mr. Tigers kriminelle imperium består i å kjøre inn på eiendommen hans, og virre rundt til de enten blir skutt ned av Tigers hær av kvapsete vakter eller tatt til fange. Noen glemte tydeligvis å kjøpe inn våpnene til dette «store slaget», og la igjen slagplanen hjemme.
Jentene kastes inn i Mr. Tigers underjordiske fengselshule, der de blir brukt som prøvekaniner for sexdopet, og som slavearbeid for å sanke kokosnøtter. Mr. Tiger utsetter motorsykkeljentene for sine diabolske torturinstrumenter, som inkluderer en barnehuske med piggtråd og en sekk med en halvdød røyskatt.
Han henger også en av jentene på grillspyd over glødende plastkull, og bruker pisk som forspill. Slem mann.
Mr. Tiger bor i en ungkarsleilighet dekorert med tigertegninger, og her ser det ut til at set-designeren har snudd arbeidstegningene opp-ned. Veggene er dekket av rosa gulvtepper, mens gulvet er dekket av tapet.
Ellers er de fleste WIP-elementene på plass: catfights med mye lugging, en lesbisk fangevokter som slikker pikene når de sover, sexpress fra overvektige vakter og bryting med gummikrokodille.
Siden den indonesiske filmsensuren hadde strengt forbud mot nakenhet, beholder jentene klærne på selv når det er helt upassende – som for eksempel når de bader og har sex.
Til gjengjeld har de ingen restriksjoner når det gjelder gladvold og galskap. Vi får et fargerikt utvalg av scener som ikke dukker opp i mange WIP-filmer: en slange stappes inn i et åpent sår for å suge ut en pistolkule.
Det blir sexpress til tonene av en panfløyte-coverversjon av The Moody Blues’ «Night in White Satin». Resten av musikksporet består av utvalgte snutter stjålet fra soundtracket til bl.a. David Lynchs «Dune».
«Virgins From Hell» er bedårende inkompetent, med sine skoleteaterkulisser, tegnefilmdubbing og keitete actionscener. Vi får massevis av eksplosjoner, motorsykkelstunts, knivkasting, skuddvekslinger, slåssing og full rulle. Alt er iscenesatt på et budsjett som er fornøyelig utilstrekkelig.
Mindre fornøyelig er innslagene av dyremishandling, som dukker opp i flere av filmene til det indonesiske exploitation-selskapet Rapi Films – som blant annet sto bak «Savage Terror» (1980), «Snake Queen» (1982) og «Escape From Hellhole» (1983).
«Virgins From Hell» er sluppet på DVD fra Mondo Macabro, i en spesialutgave som byr på en bonusdisk med over 70 minutter av indonesiske filmtrailere. Fun! Den kan kjøpes fra www.deepdiscount.com. Originaltittelen er: «Perawan disarang sindikat».
Se samtidig: «Women's Penitentiary VII» (1980), «Women’s Prison Massacre» (1983) og «K3 – Prison in Hell» (2009).