Husk å sjekk ut klipp fra månedens kultfilmer og flere til på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay! Oppdateres jevnlig!
Kultklassikeren
BERRY GORDY'S THE LAST DRAGON
USA - 1985
Regi: Michael Schultz
Med: Taimak, Vanity, Christopher Murney, Julius Carry & Faith Prince
”His friends think he's too serious. His family thinks he's crazy. His enemies think he's no challenges. But she knows he's THE LAST DRAGON”
 |
 |
 |
| |
«The Last Dragon» er sluppet usensurert på sone 1-DVD, og kan kjøpes fra www.deepdiscount.com.
Se samtidig:
«Black Belt Jones» (1974)
«Circle of Iron» (1978)
«No Retreat, No Surrender» (1986). |
| |
| |
| |
Vi kunne selvsagt ha startet opp med en klassiker fra rullebladet til helter som Bruce Lee, Sonny Chiba, Jet Li, Chuck Norris, Jackie Chan eller Tony Jaa, men de karene sparer vi til en annen anledning.
Det er imidlertid ingen grunn til å spare på Taimak, tjueåringen som spiller hovedrollen i denne skrullete åttitallsfilmen. Han er ”Bruce” Leroy Green, som i følge sin læremester har kommet til det siste nivået i sin Kung fu-utdannelse. Han kan fange piler med bare hendene, og har overlegne kampferdigheter – men klarer fortsatt ikke å oppnå den mytiske tilstanden ”The Glow”, som fungerer omtrent som ”The Force” i «Star Wars».
Leroy er en entusiastisk Kung Fu-fanboy som kler seg i kinesisk stråhatt, snakker som en kinesisk lykkekake og vanker i New Yorks Chinatown – der han ser på «Enter the Dragon» mens han stapper i seg popkorn med spisespinner.
Denne kinovisningen blir bryskt avbrutt av Sho’nuff (Julius Carry), Harlems shogun. Han introduserer seg på følgende måte:
”Am I the meanest? Sho'nuff! Am I the prettiest? Sho'nuff! Am I the baddest mofo low down around this town? Sho'nuff!”
En fantastisk skikkelse som minner om en blanding av Rick James og Afro Samurai (og senere ble kopiert av Busta Rhymes i musikkvideoen for ”Dangerous”).
Sho’nuff utfordrer Leroy til en kamp for å avgjøre hvem av dem som er ”the baddest”. Leroy er imidlertid veldig zen når det gjelder denne typen pissekonkurranser, så i stedet juler Sho’nuff opp halve publikum for å vise at han mener alvor. Synd ikke hele filmen dreier seg om ham.
I stedet får vi et langt, unødig sidespor om videospillkongen Eddie Arkadian (Christopher Murney), som forsøker å gjøre sin Cyndi Lauper-aktige hønsehjerne av en kjæreste (Faith Prince) til en popstjerne ved å kidnappe VJ-en Laura Charles (Vanity) tre ganger på rad.
Siden Mowtown-sjefen Berry Gordy produserte filmen får vi som en bonus oppleve den forferdelige DeBarge-musikkvideoen til ”Rythm of the Night” i sin helhet. Argh! Vanity synger også den Razzie-nominerte ”7th Heaven”, og vakker som hun er: Vanity var mye bedre som buktalerdukke for Prince.
Leroy virker litt evneveik, for å være ærlig. Helt greit at han prøver å opprettholde en pasifistisk holdning til meningsløse slåsskamper, og bare tyr til Kung fu for å forsvare de svake. Men han ter seg som et enfoldig barn, selv når Vanity forsøker å forføre ham med hjelp av Bruce Lee-filmklipp.
Først etter at Sho’nuff knuser pizzarestauranten til Leroys foreldre og stapper lillebroren hans i en søplekasse, får fyren nok. Så får vi endelig sluttoppgjøret, der Leroy overvinner Sho’nuff ved å oppnå ”The Glow” – en glorete spesialeffekt der hele kroppen hans gløder gult, slår gnister og skyter lyn. Noe ikke engang Chuck Norris klarer uten et par Red Bull innenbords.
«The Last Dragon» er i overkant gjøglete og selvbevisst, i lengste laget og mangler de virkelig imponerende kampscenene, men er et underholdende unikum fra åttitallet. Vanskelig å tenke seg at det kan lages noe liknende nå, men en nyinnspilling er faktisk under planlegging. Angivelig med Samuel Jackson og Riahanna i hovedrollene – hadde vært artig om de fant en rolle til Chris Brown, også. Kunne ha blitt en kul omkamp.
Potensiell kultfilm
THE MAN FROM HONG KONG
Australia/Hong Kong – 1975
Manus og regi: Brian Trenchard-Smith
Med: Jimmy Wang Yu, George Lazenby, Hugh Keays-Byrne, Roger Ward & Ros Spiers
“Fast! Fierce! Fantastic! Nothing can stop him!”
 |
 |
| |
«The Man from Hong Kong» er tilgjengelig på DVD i en todisks spesialutgave fra australske Madman Entertainment, sammen med dokumentaren Kung Fu Killers (1974) - som kan kjøpes fra www.amazon.com. Også kjent som «The Dragon Flies».
Se også:
«Jaguar Lives!» (1979)
«Kill or Be Killed» (1980)
«Kill Squad» (1982). |
| |
|
|
Kung fu-filmer fra Australia er ikke akkurat hverdagskost, men her har vi et saftig stykke ”Ozploitation” produsert i samarbeid med Golden Harvest.
I hovedrollen finner vi Jimmy Wang Yu, som håpet på å bli Bruce Lees arvtager. Han er inspektør Fang Sing Leng, Hong Kongs svar på Dirty Harry – en løs kanon som ankommer Sydney for å avhøre en dopsmugler (Sammo Hung) som har blitt arrestert av de australske politimennene Morrie og Bob (spilt av Mad Max-veteranene Hugh Keays-Byrne og Roger Ward).
Denne smugleren ble pågrepet etter en slåsskamp på toppen av det hellige nasjonalmonumentet Ayers Rock, som nå er forbudt å klatre opp på. En livlig åpning med skuddvekslinger, helikopter og en biljakt som ender med en eksplosjon som bare er noen centimeter fra å drepe kamerateamet.
Der har du Ozploitation-sjangeren i et nøtteskall: villmannsfilming uten tanke på sikkerheten!
Et voldsomt avhør setter inspektør Fang på sporet av den dekadente dopbaronen Jack Wilton (George Lazenby). En søkkrik playboyskurk som i fritiden jobber som karatetrener, skyter epler fra hodet på elskerinnene sine med armbrøst – og som er litt av en rasist.
Under Fangs første møte med Walton flirer han: ”I’ve never met a Chinaman who didn’t have a yellow streak”.
Hele filmen er full av denne typen tvilsomme replikker.
Mellom kampene rekker Feng å forføre en australsk journalist (”You’re my first Chinese!”), og får seg til og med en kjæreste som Walton kan drepe.
Resten av filmen er i hovedsak en serie spektakulære actionscener løst bundet sammen av Fengs forsøk på å banke opp mesteparten av befolkningen i Australia.
Alt ender, som det bør, med en intens nærkamp der (spoilers ahoy!) Feng stapper en håndgranat i kjeften på Lazenby, tyller hodet hans inn i maskeringstape, og deretter låser ham inne i et hvelv. Ka-boom!
Dette er heftige saker fullpakket av kampscener, biljakter, ballespark, hanggliding, sex, stunts og discomusikk. Vegg-til-vegg action hele veien! Quentin Tarantino (som gjenskapte deler av biljakten fra «The Man From Hong Kong» i sin «Death Proof») siteres på DVD-coveret med: ”This movie fucking kicks ass!”, og det gjør den unektelig. Til stor del fordi filmen ble laget av folk som ikke helt ante hva de drev med, og som risikerte livene til både skuespillere og stuntmenn for å fange opp de elleville actionscenene.
De spilte inn hele biljaktscenen uten trafikkontroll, sikkerhetstiltak eller tillatelse. Stuntene ble utført på ordentlig, mange av dem utført av den legendariske villmannen Grant Page. I filmens klimaks bestemte regissør Trenchard-Smith seg for at sluttkampen mellom George Lazenby og Johnny Wang Yu ville bli mer spektakulær hvis Lazenby var i flammer – noe som førte til at han fikk seriøse forbrenninger (hele scenen er inkludert i filmen).
Lazenby tok brannskaden med fatning, og slo umiddelbart regissøren rett ned. Kaoset rundt innspillingen er et tema i den glimrende dokumentaren «Not Quite Hollywood: The Wild, Untold Story of Ozploitation!» (2008).
Lazenby hadde året før dratt til Hong Kong for å delta i actionfilmen «Stoner» for Golden Harvest, der han opprinnelig skulle ha hovedrollen sammen med Bruce Lee – som døde to uker før innspillingen startet. Lazenby hevder at han takket ja til «The Man in Hong Kong» fordi han trengte pengene, og fordi han hadde problemer med å få filmroller etter sin korte tid som James Bond.
Jimmy Wang Yu var en etablert stjerne i Hong Kong, som hadde spilt i et førtitall filmer og regissert syv av dem selv. Han var vant til å ha total autoritet og kontroll på settet – og gjorde seg rask uvenner med hele det australske filmteamet. Den allmenne oppfattelsen var at Jimmy var en arrogant drittstøvel, som hadde en stor porsjon forakt mot australiere generelt, og hvite kvinner spesielt.
Han spiste fluer før kyssescenene sine, banket stuntmennene på ordentlig, og gjorde sitt beste for å ta kontrollen fra regidebutanten Brian Trenchard-Smith. Noe som kan forklare hvorfor Jimmy Wang Yu aldri fikk et gjennombrudd i vesten. En annen forklaring kan være at han har en skikkelig dårlig utstråling.
I 1976 ble Yu gjenforent med Lazenby i Golden Harvest-coproduksjonen «A Queens Ransom» – som floppet grundig.
«The Man From Hong Kong» ble imidlertid en brukbar suksess, selv om den er så godt som glemt i dag. Filmen ble totalforbudt i Sverige og Finland, men ble sluppet med en masse sensurklipp på video i Norge.
Potensiell kultfilm 2
THE AMAZING MR. NO LEGS
USA - 1979
Regi: Ricou Browning
Med: Richard Jaeckel, Ted Vollrath, Ron Slinker, Lloyd Bochner & John Agar
”You’ve never seen anyone like Him! Don’t cross him, or he’ll cut you down to size!”
 |
 |
 |
| |
«The Amazing Mr. No Legs» er ikke sluppet på DVD, men bootlegs og gamle VHS-er dukker fra tid til annen opp på eBay. Også kjent som «Mr. No Legs».
Se samtidig:
«Crippled Masters» (1979)
«
The One Armed Executioner» (1983)
«
Kung Fu Flid» (2009). |
| |
|
|
Lyst til å se en kampsportekspert uten ben sparke skurker i ballene? I en actionfilm regissert av mannen som spilte «The Creature From the Black Lagoon»…?
Tenkte meg det. Tittelen alene gjør «The Amazing Mr. No Legs» til en må-se-film i min bok, men det lever ikke opp til potensialet. For Mr. No Legs er dessverre ikke filmens store helt, eller engang hovedpersonen. Han er leiemorderen Lou (Ted Vollrath): en iskald jævel som dreper ofrene sine i en spesialbygget, motorisert rullestol – som har pumpehagler i armlenene og kastestjerner i hjulene! Han er dessuten en karatemester som slår ihjel motstandere med stumpene sine.
Høres helt fabelaktig ut, eller hva? Men vært forberedt på å kjede deg igjennom en langtekkelig krimhistorie før disse scenene dukker opp.
Mesteparten av filmen følger politimannen Chucks (Oscar-nominerte Richard Jaeckel) forsøk på å finne ut hvem som drepte søsteren til hans politipartner Andy (Ron Slinker).
Saken leder ham til D’Angelo, en slesk mafiaboss (spilt av kultsideveteranen Lloyd Bochner) som har bygget opp et kriminelt imperium ved å smugle dop i sigarer.
D’Angelo benytter seg av Mr. No Legs tjenester som leiemorder, men begynner å bli irritert over rullestolbrukerens mangel på respekt og lydighet. Mr. No Legs planlegger nemlig å ta over hele syndikatet ved å sette politiet på D’Angelo og den korrupte politikapteinen (John Agar) han samarbeider med.
Ok, undertegnede oppdaget litt for sent at dette ikke akkurat kvalifiserer som wushu-film. For det meste er «The Amazing Mr. No Legs» en traurig krimfilm, som uten sine bisarre elementer ville vært omtrent like engasjerende som en jevn episode av "Quincy".
Vi får allikevel noen fabelaktige scener som gjør den verdt innsatsen, inklusive en livlig catfight i en bar - som involverer to fulle damer, en flirende dverg i rød fritidsdress som knuser ølflasker i hodet på folk og en aggressiv transvestitt. Sånt er jo lett å sette pris på.
Vi får også en fornøyelig fight som ender med at en sportsbil blir grovt mishandlet av en mann med sverd, og filmen avsluttes med en femten minutter lang biljakt. Jim Kelly fra «Enter the Dragon» dukker dessuten opp i en rask gjesterolle.
Årsaken til at «The Amazing Mr. No Legs» går binn i kultfilmhistorien kommer allikevel en time ut i spilletiden, mens mafiabossen D’Angelo forsøker å kvitte seg med vår benløse antihelt. Noe som leder til en helt utrolig kampscene der No Legs grasiøst slenger seg fra rullestolen mens han sparker en motstander hardt i ballene, i sakte film – og runder av kampen med å banke i hjel to muskelbunter i et svømmebasseng.
Man kan mistenke at regissør Ricou Browning ikke forsto hvilken resurs han hadde i karakteren Mr. No Legs før innspillingen var over, og produsentene foreslo at man bygget hele markedskampanjen rundt ham.
Ted Vollrath spilte bare inn denne ene filmen, men var en fascinerende fyr og en ekte tøffing. Han var soldat i Korea-krigen som tenåring, og måtte amputere begge bena etter å ha blitt såret i kamp. Etter dette begynte han å trene kampsport, og ble den første rullestolbrukeren i verden som fikk svart belte i karate.
Vollrath ble senere en ”Grand Master” med svart belte i en rekke kampdisipliner, og grunnla organisasjonen ”Martial Arts for the Handicapable Incorporated”. Synd han ikke fortsatte filmkarrieren, for fyren var virkelig et unikum. Selv hadde jeg gjerne sett en hel filmserie der Vollrath trillet USA rundt mens han drepte skurker, som en handikappet Lone Wolf. «The Amazing Mr No Legs: Wheelchair at the River Styx» hadde vært episk!
Ekstrem kultfilm
RAW FORCE
USA, Filippinene – 1982
Manus: Edward D. Murphy
Med: Cameron Mitchell, Geoffrey Binney, Hope Holiday, Jillian Kesner & John Dresden
” ...Invaders of the Jade Tombs! Its nourishment - human flesh. Its guardian - the undead. Its sanctuary - the island!”
 |
 |
| |
En nedklippet utgave av «Raw Force» var på begynnelsen av 1980-tallet tilgjengelig på video i Norge fra VCL Video, utstyrt med et minneverdig cover som så ut til å være håndtegnet av en av ungene til noen på videoselskapets markedsavdeling.
Filmen er dessverre ikke offisielt utgitt på DVD, men er inkludert i den halvoffisielle samleboksen «The Grindhouse Experience» (sone 1). Vær dog obs på at alle filmene i denne boksen bare er en samling bootlegs i kornete VHS-kvalitet. Den kan kjøpes for litt over hundrelappen hos www.deepdiscount.com. Også kjent som «Kung Fu Cannibals og Shogun Island».
Se i samme slengen:
«The Bod Squad» (1974)
«Challenge of the Tiger» (1985)
«
Riki-Oh: The Story of Ricky» (1991). |
| |
|
|
Her har vi en personlig favoritt som har alt: kung-fu-fighting, actionfylte eventyr, flere nakne pupper enn en Russ Meyer-festival, kannibalmunker med kaklende latter, en indonesisk Adolf Hitler-klone med bombekaster, toppløse thaijenter i bur, blåmalte zombie-samuraier med sverd, bløtekake i fjeset, kung fu på krykker, stripteasedans, øksedrap, folk som blir spist av pirayaer, barslagsmål, drukning i toalettskål, toppløse piker på grillspyd, eksplosjoner, discomusikk, halshugginger og et fantastisk stort antall umotiverte nakenscener. Dette er, som man sier, bad movie nirvana. Ren trashfilmlykke!
I korthet: tre karer fra Burbanks karateklubb: Taylor, Swartz og O’Malley drar på et ”luksuscruise for singles” i en rusten holk styrt av den beduggede sjøulken Dodds (Cameron Mitchell).
Ferden går over Sørkinahavet, og forbi Warrior Island – en øy som er fint lite lystne på turistbesøk. For her består befolkningen av onde kannibalmunker som bruker nakne jenter som grillmat for å vekke til live kung fu-zombier.
Til dette formålet har munkene inngått en avtale med Adolf Hitler-etterlikneren Thomas Speer (Ralph Lombardi), en slavehandler som bytter prostituerte piker med jade. Egentlig en temmelig verdiløs bergart, men pytt i det. En halvtime ut i spilletiden forvandler filmen seg til en slags sexkomedie noen minutter, mens folk får kake i fjeset, skrikende piker mister kjolene sine og Camille Keaton dukker opp i en poengløs gjesterolle som toppløs pike på toalett.
Før filmen forvandler seg helt til «Porkys» blir båten angrepet av Spiers’ muntre pirater. En fargerik samling skurker som ser ut til å ha troppet opp på settet med sin egen garderobe. En av dem er ikledd en krigshjelm med påmalt hakekors og boksershorts med hjerter, en annen har på seg en kledelig sølvvest. De fleste ser ut som ivrige Village People-fans.
Etter filmhistoriens minst overbevisende båtbrann klarer åtte av passasjerene å rømme i en livbåt. Deriblant våre tre karateklubbvenner, en politikvinne i bikini ved navn Cookie (Jillian Kessner) og den sørpe fulle skipperen Cameron Mitchell. Gjett hvor de ender opp? Warrior Island, selvfølgelig – der de må hamle opp med sverdsvingende Kung fu-zombier, kannibalmunker og Speers’ muntre menn.
Alt ender med slutteksten ”To be continued…”, men vi har ennå til gode å se en oppfølger.
Allestedsnærværende Quentin Tarantino har selv vist denne i sin populære Grindhouse Film Festival i Los Angeles, til stor jubel – så dette er en film som er overmoden for å bli gjenoppdaget.