Syrewesterns!

Husk å sjekk ut klipp fra månedens kultfilmer og flere til på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay! Oppdateres jevnlig!

Kultklassikeren
EL TOPO
Mexico – 1970
Manus & regi: Alejandro Jodorowsky
Med: Alejandro Jodorowsky, Brontis Jodorowsky, Jose Legarreta & Alfonso Arau

 «Be prepared to live the most wonderful experience of your life!»

«El Topo» er tilgjengelig i samleboksen «The Films of Alejandro Jodorowsky» (sone 1), sammen med bl.a. «Fando Y Lis» (1968) og «The Holy Mountain» (1973). Den kan kjøpes hos www.amazon.com.   Se også: «The Shooting» (1967), «Zachariah» (1971) «Dead Man» (1995).

Så hva er egentlig en Acid Western? Definisjonen for denne undersjangeren ble skapt av filmkritikeren Jonathan Rosenbaum, og summeres på Wikipedia opp på følgende vis:

«kombinerer de metaforiske ambisjonene til westerns som «Shane» og «The Searchers» med overdrivelsene i spagettiwestern-sjangeren og synsvinkelen til seksti- og syttitallets motkultur».

Ja vel, ja. Høres skrekkelig akademisk ut. Hva med: ”en salig blanding av syretripp, religiøse referanser, radikal politikk, ren surrealisme, sær satire, cowboyhatter og frikere”? En flytende definisjon, men det er lett å kjenne igjen en syrewestern når du ser den.

Det beste eksempelet er trolig «El Topo», et sanseutvidende epos av den chilenske kultfiguren Alejandro Jodorowsky – som selv sto for regi, produksjon, manus, filmmusikk og hovedrolle.

Den svartkledde, skjeggete revolvermannen El Topo (Alejandro Jodorowsky) rir gjennom ørkenen med sin nakne, syvårige sønn (spilt av regissørens egen sønn Brontis). De ankommer en liten landsby der alle mennesker og dyr ligger slaktet i innsjøer av blod. El Topo jager bandittene som er ansvarlig for massakren – dreper dem alle, og kastrerer lederen deres mens han bombastisk deklamerer «Jeg er gud!».

Så stikker han av med bandittlederes elskerinne Mara (Mara Lorenzio), dumper sønnen sin hos munker, og drar ut i ørkenen for å utføre mirakler. Han graver opp egg i sanden, og skyter frem vann fra en fallosstein, men Mara er ikke fornøyd med disse triksene. Typisk kvinnfolk!

Mara forlanger at El Topo gjør seg fortjent til hennes kjærlighet ved å drepe ørkenens fire store våpenmestre. Han overvinner disse symbolske vismennene med en god blanding av lureri, skitne triks og ren flaks, men mister på veien sin egen sjel.

Så blir El Topo forrådet av Mara og hennes lesbiske elskerinne – som skyter ham ned på de samme, strategiske stedene som Jesus fikk sine fem sår.

Etter dette starter filmens andre halvdel. Mange år har gått, og El Topo våkner til live igjen i en dyp hule befolket av innavlede misfostre. Han fødes på ny og gjenoppstår som en skallet munk.

Alt ender i massemord. Blant høydepunktene: en banditt slikker damesko. Munker blir utsatt for uønsket kroppskontakt, pardans og pisking på blanke baken med kaktuser. Mye fløytespilling. En full skurk har samleie med en kvinne laget av småstein. Bibelen brukes som lommetørkle, kaniner begår selvmord, kvinner piskes, barn skytes i hodet. Full rulle.

Jodorowsky har beskjedent uttalt at «If you are great, El Topo is a great picture. If you are limited, El Topo is limited». Han har allikevel et poeng. El Topo kan tolkes i alle mulige retninger, og hva du får ut av filmen er i avhengig av hva du har i hodet ditt når du ser den.

Jeg betviler at Jodorowsky selv helt vet hva all denne surrealistiske symbolikken skal bety, annet enn at den er dypsindig og visuelt overstimulerende. Et sammensurium av religiøse allegorier, egorunking, New Age-svada, Sergio Leone, Bunuel og Fellini. Definitivt et unikum i filmhistorien, og et skrullete mesterverk man oppdager noe nytt i hver gang man ser den.

Vi har John Lennon å takke for at «El Topo» kom seg opp av undergrunnen og fant et publikum. Han overtalte The Beatles-manageren Allen Klein til å gi filmen amerikansk distribusjon – og da «El Topo» ble satt opp som nattkino i New York gjorde publikum det til et ritual å se filmen med sanseutvidende stoffer.

Disse kinovisningene startet hele «Midnight Movie»-fenomenet, mens «El Topo» ble sett av fans som David Lynch, Dennis Hopper og Bob Dylan. Marilyn Manson er også en stor fan, som skulle ha hovedrollen i oppfølgeren «The Sons of El Topo» (alternativt «Abelcain»). Jodorowsky har forsøkt å få i gang prosjektet i nærmere tjue år, men 82-åringen sliter fortsatt med å få skrapet sammen budsjettet.

Potensiell kultfilm
GREASER’S PALACE
USA – 1972
Regi: Robert Downey Sr.
Med: Allan Arbus, Toni Basil, Albert Henderson, Luana Anders & Herve Villechaize

«He's got the boogie on his fingers & the hubba-hubba in his soul!»

«Greaser’s Palace» har lenge vært vanskelig å få tak i, men ble i november sluppet på DVD (sone 1) fra Scorpion Entertainment, og kan kjøpes fra www.deepdiscount.com.   Se også: «Life and Times of Judge Roy Bean» (1972) «Dust Devil» (1992) «Blueberry» (2004).

Robert Downey Sr. etablerte seg som en av de fremste regissørene i New Yorks undergrunnsmiljø på sekstitallet. Etter å ha hatt en liten hitt med syrlige satiren «Putney Swope» (1969), fikk han et betydelig større budsjett av en Broadway-produsent. Resultatet ble denne bisarre, syrete westernfilmen om Kristus’ tilbakekomst.

Coen-brødrene plasserte nylig «Greaser’s Palace» på tredjeplass på listen over deres favoritt-westernfilmer, men det er mulig at de bare køddet.

I korthet: Jesus lander med fallskjerm i den ville vesten, utkledd i en kjekk zoot suit. Han kaller seg Jesse (Allan Arbus), og har planer om å dra til Jerusalem for å starte en karriere som sanger/danser/skuespiller.

Jesse ender opp i en westernby styrt av Seeweedhead Greaser (Albert Henderson), en grinete psykopat med forstoppelse som særlig lar raseriet sitt gå utover den veike sønnen Lamy Homo (Michael Sullivan). Stakkars Lamy Homo blir skutt, stukket ned, kastet ned i en brønn og torturert i hjel med mariachi-musikk, men hver bidige gang vekkes han til live igjen av Jesse.

Han utfører mirakler på løpende bånd: går på vannet, gir de blinde synet tilbake og får de lamme til å… vel, krype («I can crawl again!»). Jesse forsøker å glede folket med sang og dans, men får fint liten respons før han begynner å blø fra håndflatene.

«Greaser’s Palace» følger i grove trekk historien fra den nye testamentet, men innimellom klipper filmen til en stakkars nybyggerkvinne (spilt av regissørens kone Elsie Downey) som stadig blir skutt mens hun kryper klynkende rundt.

Jesse møter en bifil dverg (Herve Villechaize, Tattoo fra «Fantasy Island»), og hans kone Spitunia: en gammel gubbe med grått skjegg og rosa kjole, som i følge dvergen «har en veldig fin klitoris». Akkurat det husker jeg heller ikke fra Bibelen, men det er jo en stund siden jeg har skummet igjennom denne populære eventyrboken.

Sånn ellers: en kåt cowboy onanerer med en indianerhøvding av tre. Den hellige ånd dukker opp i form av en mann med et laken over hodet. En indianer selvpisker seg med en kvinnestøvel. Popartisten Toni Basil («Hey, Mickey!») danser toppløs. En transvestitt-nonne forsøker å kline med Jesus, men blir grisebanket av en fransk munk.

Det er ingen historie her, bare en serie skrullete “skits”. Noen av dem er så merkelige at de er litt morsomme, men de fleste er bare merkelige.

For å være ærlig er filmen i perioder temmelig slitsom. Ganske riktig, Robert Downey Sr. er pappen til Robert Downey Jr. (han dukker opp i en gjesterolle) – og «Greaser’s Palace» antyder at sansen for sanseutvidende stoffer ligger til familien. Det er vanskelig å tro at senior (som selv har slitt med rusproblemer) kunne ha laget denne filmen uten kjemisk hjelp, og jeg tviler på at den er ment å ses i sober tilstand. 

Kultkalkunen
MORGAN KANE: DØDEN ER EN ENSOM JEGER
USA – 2001
Manus & regi: Frank Iversen
Med: Frank Iversen, Knut Husebø, Mads Ousdal, Frank Krog & Line Verndal

«Jør hønt?»

«Morgan Kane: Døden er en ensom jeger» ble sluppet på VHS av Egmont i 2001, men er ikke relansert på DVD. Bruktbutikker og QXL.no er trolig beste alternativ, men deler av filmen kan også ses på YouTube. Også kjent som: «Death is a Lonely Hunter».   Se samtidig: «Brand of Shame »(1968) «Don’t Touch the White Woman!» (1974) «Big Money Rustlas» (2010).

Greit, dette er slett ingen revisjonistisk syrewestern, men når kommer vi ellers til å få muligheten til å ta for oss denne snodige, norske rett-på-video-produksjonen?

Oppigjennom årene har det vært gjort flere forsøk på å filmatisere Kjell Halbings romanserie om hardhausen Morgan Kane, men den eneste versjonen forfatteren fikk sjansen til å oppleve før sin død i 2004 var denne stusselige rett-på-VHS-produksjonen. Filmet på video med norske skuespillere som snakker gebrokken engelsk i westerngata på Tusenfryd, og Tombstone City på Lillehammer

Til tross for Morgan Kanes betydelig popularitet er det er lite informasjon tilgjengelig om «Døden er en ensom jeger», og den ble knapt markedsført i forbindelse med videopremieren i 2001. Det er en helt naturlig årsak til det, naturligvis. Filmen er hysterisk, hoppende, hårreisende håpløs. Men temmelig fornøyelig, og unnagjort på under tre kvarter.

Året er 1885. U.S. Marshall Morgan Kane (Frank Iversen) rir gjennom et snøkledd vinterlandskap i en åpning tatt rett fra «The Great Silence» - og inn i westernbyen Fort Collins. Kane kollapser i kulda og våkner opp i stallen til den joviale fylliken Jenkins (avdøde Frank Krog) som stiller ham spørsmålet «jør hønt?». Noe som i følge undertekstene er engelsk for «Er du jeger?». Kane svarer «shør».

Kanes nærvær vekker uro blant karene i byen, som forhører Jenkins i den lokale saloonen. Den paranoide revolvermannen Reuch (rabiat overspilt av Jan Grønli) er urolig over at den fremmede i stallen kan være en dusørjeger sendt av «old man Fletcher».

Hans makker Thadden (Wam og Vennerød-kjenningen Knut Husebø), mener Reuch bare hallusinerer, og at han heller bør ta seg en tur på horehuset. Reuch hevder at han ikke kan utstå horene («Æj kænt stænd emm!»), så han blir sittende.

I mellomtiden forsøker drukkenbolten Roy (Mads Ousdal) å sjarmere skjønnheten Clara (Line Verndal) med ordene: «My cock is freezing! Look how small it is!», noe som ikke kan sies å være det stolteste øyeblikket i filmkarrieren til Ousdal. Clara frykter at den fremmede kan være en detektiv som hennes gamle ektemann Harold har sendt for å spionere på dem.

Morgan Kane har i alle fall kviknet til, og hopper til sengs med gledespiken Deliah (Hanne Rekkedal, som stiller opp i en velkommen nakenscene).

Dagen etter blir Kane angrepet av de to skurkene, men han skyter dem begge rett ned. Dette gjør Kane av en eller annen grunn skikkelig ilter, så han stormer ut av byen og rir ut i skogen igjen. I bakgrunnen skriker Jenkins «Te vetter is sjænsjing. Te vind is blåvving fråm såvtt!» før han kaster opp. The End. «Balladen om Morgan Kane» spilles ikke under slutteksten.

Det vil sikkert glede hardcore Himmelblå-fans at Line Verndal deltar i en rask nakenscene, men ellers vil nok denne amatørfilmen glede fint få. Frank Iversen er for å være ærlig ikke helt hvordan jeg så for meg Morgan Kane: en pensjonsklar kar med romslig livvidde og lynnet til en brisen vaktmester.

Den gebrokne Thor Heyerdahl-engelsken er direkte ubegripelig, og det hadde vært beint umulig å forstå hva i helvete skuespillerne sier hvis ikke filmen var tekstet på norsk.

«The tre øf øs kralling amång the snow bags leik a mongrels?» betyr i følge undertekstene: «Skal vi krype rundt i snøen og snuse på hverandre som bikkjer?» Noe som ikke er lettere å forstå satt inn i sin sammenheng i filmen.

Dialogen får virkelig en ekstra snert når den bli spyttet ut av overspillende, norske lokalteaterskuespillere som knapt kan et ord engelsk. Så bonuspoeng for mye humor, i alle fall.

Forfatteren Kjell Hallbing produserte selv «Døden er en ensom jeger» sammen med hovedrolleinnehaver Frank Iversen, som dessuten sto for manus og regi. VHS-en inneholder ellers et intervju med Hallbing, utført av Iversen i full Morgan Kane-drakt. De snakker om våpen, villmark og hvordan Kane ble skapt – men filmen nevnes ikke med et ord. Pussig, det.

Ekstrem kultfilm
WALKER
USA – 1987
Regi: Alex Cox
Med: Ed Harris, Richard Masur, Rene Assa, Rene Auberjonois & Keith Szarabajka

«Before Rambo... Before Oliver North…»

«Walker» er sluppet på sone 1-DVD i en spesialutgave fra Criterion, som kan kjøpes fra www. playcomoslo.no, eller www.deepdiscount.com. Vær obs på at den britiske DVD-en er sensurert.   Se: «Whity» (1971) «A Girl is a Gun» (1971) «Straight to Hell» (1987).

Her har vi en kontroversiell flopp som effektivt drepte Hollywood-karrieren til den britiske oppvigleren Alex Cox. Etter suksessene med «Repo Man» (1984) og «Sid and Nancy» (1986) ga Universal-studioet Cox grønt lys til å regissere en film om eventyreren William Walker. En lege, advokat, journalist og leiesoldat som på 1850-tallet ledet en invasjon av Nicaragua, utnevnte seg selv til ny president og døpte om landet til Walkeragua.

Den sanne historien er vanvittig nok, men Alex Cox skrur galskapen opp til elleve. Cox hevder at målet var å lage en mainstream-film som hadde nok vold, morsomheter og vakre kvinner til å ha appell hos et bredt publikum. En slags satirisk western i stil med Mel Brooks’ «Blazing Saddles».

Resultatet ble noe litt annet.

En hypervoldsom, manisk, kompromissløs krigserklæring der William Walker (en intens Ed Harris) portretteres som en dypt forstyrret puritaner, som mister all kontakt med virkeligheten etter at forloveden Ellen Martin (Marlee Matlin) dør av kolera.

«Walker» starter med forteksten «This is a True Story» i store, røde bokstaver. Og det stemmer, sånn halvveis. De historiske hendelsene er i grove trekk basert på fakta, men måten de er tolket på har ingen forbindelse med virkeligheten.

Walker lar seg manipulere av den vulgære. mektige millionæren Cornelius Vandelbilt (Peter Boyle), som ønsker å sikre seg en trygg handelsrute gjennom Nicaragua. Walker seiler derfor til Nicaragua for å spre «frihet og demokrati», i følge med femti rabiate leiesoldater han kaller «De udødelige». Denne gjengen går berserk så fort de kommer seg på land, og hopper på det meste man kan putte en penis i, inklusive sauer.

Walker påstår bombastisk at hans menn er beskyttet av Gud og ikke kan komme til skade, men han er selv omtrent den eneste som kommer seg helskinnet igjennom kuleregnet. Walker spaserer målrettet fremover som om han var Oberst Kilgore i «Apokalypse nå!», uten å ense at mennene hans faller i bakken rundt ham mens blodet spruter i alle retninger.

Mens Walker mister all kontakt med virkeligheten blandes fortid og nåtid (anno 1987) inn i hverandre. Anakronistiske detaljer fra moderne tid sniker seg inn i 1850-tallet: colaflasker, Marlboro-røykepakker, moderne automatvåpen. Walker befinner seg plutselig på forsiden av blader som Times og Newsweek.

Mens hele Granada står i flammer lander et militært helikopter i byen for å hente ut amerikanere fra krigssonen. Alt akkompagnert av The Clash-frontmannen Joe Strummers lystige calypsomusikkspor.

For dem som fortsatt ikke har fått med seg poenget avslutter filmen med nyhetsklipp av Iran-Contras-skandalen, Ronald Reagan, gråtende barn og massegraver.

Ingen kan beskylde Alex Cox for å være diskret. Universal ga regissøren seks millioner dollar for å lage «Walker». Han tok med seg alle pengene til Nicaragua, og slang dem i fanget på Sandinista Libiration Front, som ga filmprosjektet sin velsignelse så lenge landets visepresident og kulturminister kunne redigere manuset.

Filmteamet lånte strømaggregatet til en hel landsby, som måtte klare seg uten elektrisitet – mens to personer døde i ulykker under produksjonen. Mange av de seks tusen statistene måtte angivelig jobbe uten betaling mens produksjonen gikk tom for penger.

De planlagte innspillingsdagene i Mexico ble avlyst, og alle endte opp med å jobbe gratis for å få fullført filmen.

Galskapen bak kamera reflekterer i høy grad galskapen foran. Det er tvilsom om «Walker» hadde vakt så sterke reaksjoner hvis dette var en uavhengig, europeisk produksjon. Men å lage et så kompromissløst, anarkistisk «fuck you!» til amerikansk imperialisme (og kapitalisme) med pengene til et stort Hollywood-studio – og deretter sørge for at disse pengene går til motstanderne i et land USA er i konflikt med… det krever enten baller av stål eller hjerne av grøt.

Cox hevder han er svartelistet av Hollywood, men han gikk i alle fall ned med flagget til topps.