Kultklassikeren
THE TOXIC AVENGER
USA - 1983
Regi: Michael Herz & Lloyd Kaufman
Med: Andree Maranda, Mitch Cohen, Jennifer Prichard & Cindy Manion
«He was 98 pounds of solid nerd until he became…THE TOXIC AVENGER! The first superhero from New Jersey!»
Først ut i superløypa: den muterte vaskehjelpen som ble lavbudsjettstudioet Tromas reddende engel. Til ære for Sambaliten-Julie!
Før «The Toxic Avenger» var Troma kjent for billige sexkomedier som «Squeeze Play!» (1979) og «Stuck on You!» (1983). Alle produsert, regissert og filmet av studiosjefene Michael Herz og Lloyd Kaufman under slagordet ”movies of the future”.
Under sitt årlige besøk til Cannes-festivalen leste Kaufman en overskrift i bransjebladet Variety, som hevdet at ”Skrekkfilmen er død!”. Han følte derfor det var på tide at Troma lagde sin første skrekkfilm, med arbeidstittelen «Health Club».
Noe må ha gått galt under innspillingen, for de endte opp med en gørrete superheltkomedie ulikt noe annet noensinne laget.
«The Toxic Avenger» ble gradvis en enorm suksess, som stadfestet Troma-formelen: Ansett entusiastiske amatører, bruk minst mulig penger på produksjonen, pøs på med splatterslapstick, pupper, anarkistisk humor og dårlig smak - og gjør en kraftinnsats for å bryte alle tabuer.
Si hva du vil om Troma-filmene: de har i alle fall personlighet!
Velkommen til Tromaville, New Jersey – ”The Toxic Waste Dumping Capital of the World”. Her jobber den evneveike nerden Melvin Junko (Mark Torgel) som vaskegutt i byens helsestudio, mens han blir mobbet av muskelbroilere og bikinipiker. Melvin irriterer særlig slemmingene Bozo, Slug, Wanda og Julie, som i fritiden morer seg med å kjøre over fotgjengere. De spiller Melvin et ondsinnet puss som ender med at han ikler seg en rosa ballerinatutu, og faller med hodet først ned i en tønne med radioaktivt avfall.
Melvin gjenoppstår som den muterte superhelten The Toxic Avenger (Mitch Cohen), Toxie blant venner. Eller ”The Monster Hero”, som han kalles i filmen – siden tittelen dukket opp lenge etter at innspillingen var ferdig.
Toxie er ikke mye til superhelt her, egentlig. Som en av filmplakatene sier: ”He’s the super-violent super-hero!” Han stikker ut øyner, river av armer, røsker ut tarmer, driller en skurk i fjeset med en milkshakemikser så blodet spruter og dytter en dvergkvinne inn i en vaskemaskin. Men alle er heldigvis skurker, og fortjener behandlingen.
Toxie rydder hele Tromaville for kriminelle, og fyller opp fengselet – så byens korrupte borgermester ser seg nødt til å kalle inn nasjonalgarden for å kvitte seg med den plagsomme monstersuperhelten.
Du vet at du har å gjøre med en tidløs klassiker når DVD-coveret stolt deklamerer ”featuring the full HEAD CRUSHING scene!”, og filmen starter med en advarsel om at ”The Toxic Avenger contains scenes of extreme violence”. Det gjør den absolutt: en baby trues med pumpehagle, en førerhund skytes rett ned, en tolv år gammel jente selges som hore, en gammel dame får knyttneveslag i mellomgulvet og slås i hjel med spaserstokk – og en guttunge på sykkel får hodet most i tidligere nevnte ”head crushing scene”. En foruroligende effektiv spesialeffekt der en vannmelon ble fylt med rødfarge, og kjørt over av en bil.
Enda mer foruroligende er filmens overforbruk av pannebånd, høyt hår, rosa spandex og Flashdance-musikk.
Takket være Toxie har Troma holdt seg i live i 35 år, med nød og neppe - og de kjemper fortsatt i motbakke som klodens lengstlevende, uavhengige filmstudio. Toxie har blitt Troma-studioets svar på Mikke Mus, en offisiell maskot som tropper opp i alle mulige sammenhenger sammen med Lloyd Kaufman, trashfilmens svar på Walt Disney og Mel Brooks.
Kaufmans selvbiografi hadde forresten tittelen «All I Needed to Know About Filmmaking I Learned from The Toxic Avenger». Toxie har skapt en hel, liten industri som inkluderer actionfigurer, tegneserier, en roman, TV-shows og en tegnefilmserie for barn: «The Toxic Crusaders» (1991). Han har dessuten vært hovedpersonen i tre (!) forskjellige teatermu- sikaler. Den siste åpnet off-Broadway i fjor, med musikk av David Bryan fra Bon Jovi – og sangnumre som ”Thank God She’s Blind” og ”Hot Toxic Love”. Garantert bedre enn «Mamma Mia!».
Fun fact: Oscar-vinneren Marisa Tomei gjorde sin filmdebut som bikinipike i The Toxic Avenger.
Filmen har fostret tre oppfølgere, og en fjerde kommer angivelig neste år: «Toxic Twins: The Toxic Avenger V». Det er også snakk om en Hollywood-nyinnspilling!
Filmen var i sin tid tilgjengelig på video i Norge, i latterlig nedklippet form. The Toxic Avenger har hatt sensurproblemer i mange land, men er sluppet usensurert på DVD her hjemme fra vår venner i Another World/VME, i en ”Unrated Director’s Cut”.
Se også: «The Toxic Avenger Part II» (1989), «The Toxic Avenger Part III: The Last Temptation of Toxie» (1989) og «Citizen Toxie: The Toxic Avenger IV» (2000).
Potensiell kultfilm
MR. FREEDOM
Frankrike - 1969
Manus og regi: William Kein
Med: John Abbey, Delphine Seyrig, Donald Pleasence & Serge Gainsbourg
«We’ll always beat ’em with star-spangled freedom!»
Her har vi et fransk stykke popkunst kalt “den mest anti-amerikanske filmen noensinne laget”, regissert av den amerikanske oppvigleren William Klein. Ellers bedre kjent som bildekunstner, motefotograf for Vogue, designer og dokumentarfilmskaper. En selverklært anarkist som var i omgangskretsen til Malcom X og Black Panther-lederen Eldridge Cleaver – sier seg selv at Kleins forsøk på en superheltfilm er litt utenom normalen, og noen centimeter til venstre fra Captain America.
En bisarr satire om amerikansk utenrikspolitikk; personifisert av den arrogante, enfoldige, paranoide og ultrapatriotiske superhelten Mr. Freedom (John Abbie). En sprøyte gal sosiopat som ikledd en pilothjelm og polstret fotballdrakt i rødt, hvitt og blått. Frihetens stolte farger. Han er til daglig en rasistisk sheriff som gladelig plaffer ned afroamerikanske familier, men i virkeligheten en superhelt for Freedom Inc., under ledelse av Dr. Freedom (Donald Pleasence).
Han sendes på oppdrag til Frankrike, som er i ferd med å bli infiltrert av lumske kommunister. Den røde faren har dessuten myrdet Frankrikes egen superhelt Captain Formidable, så nasjonens sikkerhet står i fare.
Mr. Freedom ankommer Paris i cowboyhatt, og slår seg sammen med dobbeltagenten Marie-Madeleine (Delphine Seyrig). Målet er å spre demokrati og frihet med tvang, propaganda og vold (hmmm, høres kjent ut), men Mr. Freedoms bøllete taktikker gjør ham stadig mer upopulær. Han meier ned fotgjengere med maskingevær, slenger vinduspussere ned fra hotellverandaer og truer alle med en motstridende ideologi under mottoet ”Right is might and might is freedom”.
På veien kjemper han mot de kommunistiske superskurkene Moujik Man og Red China Man. Førstnevnte spilt av Cinema Paradisos Philippe Noiret i en rød skumgummidrakt, sistnevnte av en gigantisk, oppblåsbar gummidrage. Jesus og Jomfru Maria dukker også opp, mens en samling franske ikoner har raske gjesteroller – deriblant Yves Montand, Simone Signoret og kinoaktuelle Serge Gainbourg, som i tillegg komponerte musikksporet.
Mr. Freedom er høy grad et produkt av sin tid. Symbolladet, arty-farty, eksperimentell og temmelig utmattende. Ingen kan imidlertid beskylde filmen for å være kjedelig: dette er et hemningsløst kaos full av provokasjoner, toppløse piker og masseødeleggelser - alt pakket inn i en visuell lapskaus av som kan minne om «A Clockwork Orange», Roy Lichtenstein, Ken Russell og Mad Magazine. Ren popkunst!
Klein denger inn de politiske poengene sine med en slegge, men han har unektelig noen gode poenger. Bytt ut ordet ”kommunister” med ”terrorister”, og filmen kunne ha handlet om Bush-dynastiet.
Fint lite har skjedd innen republikanernes propagandamaskineri de siste førti årene, og flere av Mr. Freedoms slogans blir fortsatt gjentatt mer eller mindre ordrett av folk som Sarah Palin, Dubja og Dick Cheney – bare helt uten ironi.
Mr. Freedom er sluppet på DVD i Criterion- samlingen: «The Delirious Fictions of William Klein», sammen med satirene «Who Are You, Polly Magoo?» (1966) og «The Model Couple» (1977). Den kan kjøpes fra www.deepdiscount.com.
Beck gjenskapte forresten scener fra filmen i sin musikkvideo for Sexxy Laws, da med Jack Black som Mr. Freedom.
Se samtidig: «The Return of Captain Invinsible» (1983), «Special» (2006) og «Big Man Japan» (2007).
Kultkalkunen
THE SUPERSONIC MAN
Spania - 1979
Regi:Juan Piquer Simon
Med: Michael Colby, Cameron Mitchell, Richard Yesteran & Diana Polakov
«Superhuman, Superfast... The world’s first galactic Supersleuth!»
«Supersonic Man» er den eneste av månedens superhelter som faktisk er utstyrt med vaskekte superkrefter. Han kan løfte en dampveivals av balsatre over hodet, skyter ut nett fra fingrene sine, får ting til å spontaneksplodere ved sitt blotte nærvær og forvandler pistoler til bananer.
Han kan også fly, noe som er særlig gøy i scenen han flakser forbi arkivopptak av tvillingtårnene, kryssklippet med en stusselig statist som peker opp mot himmelen mens forbipasserende flirer hånlig av ham.
Supersonic Man er egentlig et romvesen ved navn Kronos, som vekkes opp av dvalen i romskipet sitt, og setter kursen mot planeten jorden – der han skal utføre et ”vanskelig og farlig oppdrag”. Ja da, en slem superskurk er ute etter å ta kontroll over verdensherredømmet igjen. Nærmere bestemt det stormannsgale geniet Dr Gulik, spilt av en brisen Cameron Mitchell. For anledningen dubbet av en James Earl Jones-imitator, og for å gjøre ydmykelsen komplett er navnet hans feilstavet på rollelista. Ikke rart han drikker.
Dr Gulik har en hær av menn i svarte trikoter, hvite mopedhjelmer, gassmasker og laservåpen, som kidnapper ”den berømte forskeren” professor Morgan i håp om å få ham til å lage en dommedagsmaskin.
Supersonics bebartede alter ego Paul (Michael Coby) tilbyr seg å hjelpe professorens søte datter Patricia (Diana Polakov), mens han prøver å få ligget med henne. Hun aner imidlertid ikke at Paul kan forvandle seg til mektige Supersonic Man ved å si ”May the great forces of the galaxy be with me!” inn i Casio-armbåndsuret sitt. Pussig at barten hans også forsvinner under forvandlingen, muligens fordi han da spilles av en helt annen skuespiller: kroppsbyggeren Richard Yesteran, den spanske Tarzan.
Supersonic Man har i alle fall prioritetene sine i orden, og bruker superkreftene sine til å stjele to flasker champagne fra et restaurantkjøkken.
Høydepunktet her er utvilsomt Dr. Guliks høyre hånd: en blikkboksrobot utstyrt med raketter på hodet og bedøvelsesgassventiler på brystkassen – som i en fornøyelig drømmesekvens sniker seg inn på soverommet til Patricia, og pyrer på sengen hennes med en flammekaster.
Ellers får vi oppleve et barslagsmål med stumfilmmusikk, et lekehelikopter som henger i tråd, ”humoristiske” avbrekk med en gjøglete alkoholiker, horribel dubbing, og et actionklimaks stjålet rett fra et tidlig manusutkast av «Superman – The Movie».
Noen filmer er så dårlige at de blir veldig bra. «Supersonic Man» er ikke en sånn film. Imponerende inkompetent regissert av Spanias svar på Ed Wood: Juan Piquer Simon – geniet bak godbiter som «Pieces» (1982), «The Pod People» (1983) og «Slugs: The Movie» (1989). Ikke å forveksle med Slugs: The Board Game eller «Slugs: The Musical».
Den amerikanske videoutgaven forsøkte å selge «Supersonic Man» som en ”a super spoof of superheroes”, men filmen ble laget i fullt alvor som en spansk konkurrent til «Superman – The Movie», som kom året før. Med et budsjett tilsvarende omtrent det Christopher Reeves første motoriserte rullestol kostet.
«Supersonic Man» gikk faktisk på norske kinoer i 1980! Han fortsatte sine eventyr i en spansk tegneserie, og har fremdeles sine ivrige fans - med egen Facebook-side og greier.
Den engelskspråklige versjonen av «Supersonic Man» har kun vært tilgjengelig på gamle VHS og bootlegs, men slippes på sone 1-DVD i mai, i en ”double bill” sammen med «War of the Robots» (1978). Hurra! Den kan forhåndsbestilles fra www.amazon.com.
Se samtidig: «Rat Phink a Boo Boo» (1966), «Puma Man» (1980) og «Bible Man» (2006).
Ekstrem kultfilm
THE RAPEMAN
Japan - 1993
Regi: Takao Nagaishi
Med: Hiroyuki Okita, Sakae Umezu, Junko Asahina & Rie Asai
«Righting wrongs through penetration»
Ja, «The Rapeman». Her har vi en godbit for alle med sans for politisk korrekthet: en japansk gladfilm om en skinnkledd voldtektssuperhelt som straffer kvinner med sitt mektige lem. Ta det med ro, feminister – ingen grunn til å gire seg opp. Han voldtar bare de egoistiske tøytene som fortjener det, og de fleste liker det! (Ahoy, sarkasme!)
Bare ta Yayoi, en bitchy luremus som har vært sammen med en bondegutt i et halvår uten å gi ham sex. Han som solgte kuen sin for å ha råd til å gi henne gaver, og all ting. Heldigvis er The Rapeman på saken. Han hopper inn gjennom stuevinduet til Yayoi, trer på henne håndjern og (ahem…) straffepuler henne heltemodig på kjøkkenbenken med ordene ”Dette er bare en smakebit på raseriet du har forårsaket”. Etter at han gjort seg ferdig klynker hun naturligvis ”gi meg mer…”.
Til daglig er Keisuke (Hiroyuki Okita) en mild ungdomsskolelærer med briller, men i fritiden driver han ”Rapeman Service” sammen med sin onkel Shotoku. Her påtar han seg oppdrag fra menn og kvinner som har blitt forsmådd, bedratt og utnyttet av kyniske kvinnfolk. Han ”representerer rettferdighet og hevn der loven er hjelpeløs”, og straffer de skyldige med sin mektige penis ikledd svart gimpmaske og skinnjakke.
Onkelen tar i mot oppdragene, mens The Rapeman utfører dem. Pengene de tjener går rett til et fond for barnehjemmet Sunflower, der Keisuke selv vokste opp. Så ja, Rapeman voldtar for barnas skyld.
Neste oppdrag kommer fra den forsmådde elskeren til politikeren Takashi, en nattklubbvertinne som mistet mannen på grunn av hans slue sekretær Tomoko – som gikk hen og giftet seg med ham. Keisuke tar motvillig oppgaven, men voldtekten blir fotografert av mystiske personer. Han vikles inn i en intrige som involverer politisk maktspill, yakuza-mafiaen og lumske kvinnfolk.
Rapeman går undercover for å finne svarene, løser saken med voldtekt – og etterlater de skyldige tilfredsstilte. Han får også god hjelp av en kvinnelig fotojournalist, som mot slutten håper på å selv bli skjendet av The Reipumans mektige redskap. ”Keep your penis strong”, ja.
Rent bortsett fra alle voldtektene er ikke dette like ekstremt som man kan ledes til å tro, og føles mest av alt som pilotepisoden til en ganske alminnelig TV-serie, filmet på video med lavt budsjett. At tonen her er såpass lystig og harmløs gjør naturligvis alt desto mer forskrudd.
«The Rapeman» er basert på en manga av den kvinnelige tegneserieskaperen Keiko Aisaki, som angivelig var langt drøyere. «The Rapeman» ble en stor suksess på hjemmevideomarkedet i Japan, og var startskuddet for en hel serie med sammenlagt syv filmer.
Deretter kom oppfølgerserien «The Rapeman of Eido», med ytterligere to kapitler – samt en Anime-serie! Det er trolig at filmserien hadde fortsatt hvis det ikke var for at hovedrolleinnehaver Hiroyuki Okita hang seg i 1999. Selvmordet hadde angivelig å gjøre med hans forbindelse til Yakuza-mafiaen, og hadde ikke sammenheng med rollen som The Rapeman.
Ingen av disse filmene i er offentlig sluppet på VHS eller DVD her i vesten, og man kan tenke seg oppstyret hvis noen hadde forsøkt - men engelsktekstede bootlegs er å oppdrive fra bl.a. www.lostsilver.com.
Denne serien har gitt sitt navn til et amerikansk punkband, og flere japanske dataspill. Originaltittelen er «Reipuman».
Se samtidig: «The Oily Maniac» (1976), «Kekko Kamen» (2004), og «Jörg Buttgereits Captain Berlin Versus Hitler» (2009).
Sjekk ut klipp og mer på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay.