Kultklassikeren
MAGNIFICENT OBSESSION
USA - 1954
Regi: Douglas Sirk
Med: Jane Wyman, Rock Hudson, Barbara Rush & Agnes Moorhead
«THE STORY OF A WOMAN’S NEED FOR A MAN that will become one of the great emotional thrills of your lifetime!»
Dette er historien om en playboy som uvørent forårsaket dødsfallet til en berømt kirurg, deretter forelsker seg i enken hans – som han ved et annet uhell klarer å gjøre blind, før han innleder et forhold til henne ved å dikte opp en ny identitet, og deretter studerer medisin på oppdrag av Gud for å utføre operasjonen som gir henne synet tilbake.
Ikke så bemerkelsesverdig, rent bortsett fra at «Magnificent Obsession» er regissert av Douglas Sirk, som på gamle dager ble hyllet som en av Hollywoods største, glemte filmskapere.
Den arrogante mangemillionæren Bob Merrick (Rock Hudson) blir skadet under villmannskjøring med sin fritidsbåt, og gjenopplives ved hjelp av en defibrillator. Akkurat det samme apparatet som kunne ha reddet livet til Dr. Philips. En lege som ga hvert eneste øre han tjente til de trengende. Beundret, respektert og elsket av alle.
Den rake motsatsen til Merrick, en egoistisk fysak som sløser bort arven sin på fest, fyll og løse piker. Som en sykepleier sier: ”Dr. Philips died so that he could live… what a waste!”
Tynget av selvmedlidenhet fyllekjører Merrick seg fast i en grøft, og ender opp foran huset til kunstneren Edward Randolph (Otto Kruger), avdøde Dr. Philips bestevenn. Han introduserer Merrick til en filantropisk filosofi der man ”kommer i kontakt med menneskenes egen lyskilde” ved å utføre gode gjerninger i hemmelighet.
Merrick satser på at veldedigheten blir en snarvei til å forføre Dr Philips enke Helen (Jane Wyman), men ender opp med å gjøre henne blind i en bilulykke. Noe som bare er begynnelsen på deres vei inn i lyset.
Skaphomsen Rock Hudson og Jane Wyman har omtrent like brennhet kjemi som to isbiter dyppet i flytende nitrogen. Ekskona til president Ronald Reagan var bare åtte år eldre enn Hudson, men ser ut som moren hans.
«Magnificent Obsession» er ikke like særegen eller severdig som Douglas Sirks senere filmer, selv om dette er den første som kan kalles ”Sirkian”. Produsenten Universal tildelte ham en roman som tidligere hadde vært filmet i 1935, skrevet av presten Lloyd C. Douglas. Mest en andakt om verdien av selvoppofrelse, som Sirk selv beskrev som ”trashy stuff, but with an element of madness”.
Han nøt ikke særlig høy anseelse for sine ”kvinnefilmer” i USA, men ble gjenoppdaget av franske cineaster på sekstitallet.
Jeg vet ikke helt om «Magnificent Obsession» bør anbefales til den jevne kultfilmfan, men Sirk hører allikevel hjemme på denne siden. Han er en favoritt blant godtfolk som John Waters, Wong Kar-wai, Almadovar, Fassbinder, Todd Haynes og Tarantino - som refererte til regissøren i Pulp Fiction, med en Sirk-hamburger som serveres enten ”brent eller blodig”.
«Magnificent Obsession» er sluppet på DVD i samleboksen «Directed by Douglas Sirk», sammen med seks av hans mest kjente filmer – den kan kjøpes fra www. play.com. Filmen er også tilgjengelig i bedre kvalitet fra Criterion, og er å finne hos www.amazon.com.
Se samtidig: «All About Eve» (1950), «Peyton Place» (1957) og «The Valley of the Dolls» (1967).
Potensiell kultfilm
TRAPPED IN THE CLOSET: CHAPTERS 1 – 22
USA - 2005/2007
Regi: R. Kelly, Jim Swaffield
Med: R. Kelly, Cat Wilson, Rolando Boyce & Leshay Tomlinson
«This is some deep shit!»
Her var planen egentlig å ta for seg Jackie Collins-filmatiseringen «The World is Full of Married Men» (1979) – men den starter med en liveopptreden av Bonnie Tyler, og selv jeg har mine grenser. Så vi svinger heller innom en helt annen musikalsk såpeopera.
Et melodramatisk vidunder komponert, skrevet, produsert, delvis regissert og fremført av det musikalske geniet R. Kelly. Denne sjarmøren er kjent for romantiske låter som ”I Like the Crotch on You” og ”Feelin’ on Yo Booty”. Og er enda mer kjent for å ha filmet seg selv mens han hadde urinsex med en mindreårig pike. Han ble frikjent for sistnevnte i fjor, og «Trapped in the Closet» stadfester at R. Kelly uansett har gjort mer bisarre ting på film enn å tisse på en fjortenåring.
På rett under nitti minutter klarer «Trapped in the Closet» å presse inn flere intriger enn ni sesonger av «Dynastiet», i en sprøyte gal blanding av «Paraplyene i Cherbourg» og «The Jerry Springer Show».
Fortalt i 22 akter som alle har den samme musikken, full av kreative nødrim og sjokkerende ”cliffhangers”. R. Kelly synger alle stemmene i «Trapped in the Closet» selv, uansett hvem som spiller rollene foran kamera.
Han portretterer også hovedpersonen Sylvester, som våkner opp i sengen til en fremmed pike, og gjemmer seg i et klesskap da ektemannen hennes plutselig kommer hjem.
Spoilers ahoy!
Denne ektemannen er en pastor som selv befinner seg i skapet – med en homofil elsker som er diakon i kirken hans. Sylvester gjør som enhver annen i samme situasjon ville ha gjort; han drar frem sin Beretta-pistol, truer med å skyte alle, og ringer til kona Gwen (Cat Wilson). En ukjent mann svarer. Viser seg at kona hans er utro med politimann James (spilt av Michael K. Williams, Omar fra «The Wire»!). James er på sin side gift med Bridget (Rebecca Field), en frodig sørstatsdame som har gjemt en elsker i kjøkkenskapet sitt…
Vent, R. Kelly har noe å si: ”Now, pause the movie, ‘cause what I’m about to say to y’all is so damned twisted. Not only is there a man in this cabinet, but the man is a midget! Midget! Midget!”
Jepp, elskeren hennes er en dverg. Kalt ”Big Man”. En astmatisk dverg som jobber som stripper, blir betalt for sex av politimannes kone – og han attpåtil har gjort henne gravid.
Big Man ender opp med å bæsje på seg selv før han svimer av. Dette er helt klart det melodramatiske høydepunktet i «Trapped in the Closet», men vi er bare halvveis ut i historien – som ellers inkluderer kirsebærallergi, to lesbiske dopsmuglere, mafiaen og flere uønskede graviditeter.
R. Kelly dukker dessuten opp som en gammel vaktmester, predikant og en stammende hallik – og før alt ender med ”to be continued” har alle karakterene tilsynelatende pådratt seg AIDS!
Undertegnede er ingen stor fan av musikken til R. Kelly, men må bare bøye meg i støvet for denne mannen. Han har laget noe helt unikt her; og markerer seg igjen som en stor komiker.
Musikkvideoene hans er morsomme nok, men «Trapped in the Closet» drar den ufrivillige humoren opp på et helt annet nivå. Jeg så en anmeldelse på nettet som sammenliknet «Trapped in the Closet» med ”å se R. Kelly sakte dø av syfilis”, og mange mener filmen er et bevis på at han har mistet vettet sitt. Godt mulig. Men det er også godt mulig at alt dette bare var en snedig avledningsmanøver bort fra pedofilirettsaken. I så tilfelle en plan som fungerte overraskende bra.
«South Park» gjøglet grundig med den i sin Emmy-nominerte Scientologi-episode kalt, nettopp, «Trapped in the Closet».
R. Kelly gir ikke inntrykk av å være en mann med en overutviklet sans for selvironi, men jeg tipper at planen hans var at «Trapped in the Closet» skulle være humoristisk. Ikke like hysterisk morsom som den endte opp å bli, men allikevel.
Det verste styret rundt «Trapped in the Closet» toppet seg for noen år siden, men R. Kelly hevdet tidligere i år på sin Twitter-feed at han har filmet femten nye kapitler, hvis fansen er klar for det. Det er vi definitivt.
De første 22 kapitlene er samlet på DVD som «The Big Package», og kan kjøpes fra www.amazon. com. Et must, om så bare på grunn av R. Kellys surrealistiske kommentarspor.
Se også: «The Carpetbaggers» (1967) og «The Adventurers» (1970) og «The Betsy» (1978).
Kultkalkunen
THE LONELY LADY
USA - 1983
Regi: Peter Sasdy
Med: Pia Zadora, Lloyd Bochner, Bibi Besch & Ray Liotta
«From the sensual world of Harold Robbins comes the story of a woman’s struggle for fame in Hollywood!»
Pia Zadora er The Lonely Lady, som ankommer den røde løperen til en veldig billig utgave av Oscar-gallaen. Hun er manusforfatteren Jerilee Randall, som tar oss med tilbake til et langt ”flashback” fra sin spede start som hvitt søppel med drømmer om en forfatterkarriere.
Vi skjønner at Pia nå skal være en tenåring, fordi hun har musefletter og snekkerbukse.
Etter skoleavslutningen blir hun lokket med på fest av sønnen til en Oscar-belønnet manusforfatter. Troskyldige Jerilee skjønner ikke at alle guttene bare er ute etter å utnytte henne. For å understreke dette dukker Ray Liotta opp (i sin filmdebut), som et psykopatisk hasjhode med lyseblå fritidsbukser – og han benytter sjansen til å voldta Jerilee med en hageslange.
Jeg gjentar: Ray Liotta gjør sin filmdebut ved å voldta Pia Zadora med en hageslange!
Det krever en helt spesiell form for inkompetanse for å gjøre enn sånn scene hysterisk morsom, og The Lonely Lady angriper oppgaven med entusiastisk stå-på-humør.
Jerilee blir pleiet av den berømte manusforfatteren Walter Thornton (Lloyd Bochner). En eldre herremann som snart faller for ungjenta, og gifter seg med henne. Noe som leder til flere impotente sexscener, og Lloyd Bochner burde definitivt ha barbert ryggen sin før han deltok i dem.
Et sted på veien publiserer Jerilee to romaner, men ekteskapet skranter. Hun har ambisjoner om å skrive filmmanus, men blir bare brukt og kastet av kyniske menn. Som en av karakterene sier: ”i denne bransjen kan man ikke koste på seg selvrespekt”. Noe Pia Zadora er et levende skoleeksempel på.
Den gifte skuespilleren George Ballantine (Jared Martin) gjør Jerilee gravid, og dumper henne.
Den kokainsniffende nattklubbeieren Vinny Dacosta (Joseph Cali) narrer Jerilee til å tro at han kan få finansiert manuset hennes, mens han får det naive pikebarnet hekta på dop, og bruker henne som en hore.
Med alt det medfører av lesbesex, alkoholisme, abort, piller og pulver.
Jerilee bryter sammen i historiens mest minneverdige ”freakout”-scene, og ender opp på et asyl – der hun skriver et manus om livet sitt. Så ligger hun med den lesbiske kona til en studiosjef, og får produsert drømmefilmen «The Hold- Outs». Vinner en Oscar for beste manus, og holder en bitter takketale som inkluderer den udødelige replikken: ”I guess I’m not the only one that had to fuck her way to the top”.
Denne selvutleverende sluttscenen skulle bli så nære Pia Zadora noensinne kom til en Oscar. Kanskje ikke så rart at hun var tiltrukket av historien, for den har klare paralleller til Zadoras eget liv.
Som tenåring møtte Pia den over 30 år eldre, tyrkiske finansfyrsten Meshulam Riklis, som brukte en formue på å gjøre sin unge kone til en filmstjerne. En drøm Pia Zadora hadde siden barndommen, da hun spilte en liten spacepike i «Santa Claus Conquers the Martians» (1964).
Riklis finansierte incestdramaet «Butterfly» (1982) og «Fake-Out» (1982), og kjøpte henne en Golden Globe for ”Beste nye stjerne”. En korrupsjonsskandale som ikke akkurat gjorde Pias rykte mindre stigmatisert.
«The Lonely Lady» fikk elleve Razzie-nominasjoner, og vant seks. Zadora ble senere kåret til tiårets verste skuespiller, og gikk over til en beskjeden karriere som sanger mens hun levde på skillsmisseoppgjøret fra ektemannen.
Det er godt mulig at hun har sørget for at «The Lonely Lady» aldri har blitt sluppet på DVD, men bootlegs og gamle videoer kan plukkes opp på eBay.
Se også: «Sincerely Yours» (1955), «The Legend of Lylah Clare» (1968) og «Mommie Dearest» (1981).
Ekstrem kultkalkun
THE ROOM
USA - 2003
Manus og regi: Tommy Wiseau
Med: Tommy Wiseau, Juliette Danielle, Greg Sestero & Philip Haldiman
«A film with the passion of Tennessee Williams.»
Herre Jemini, denne godbiten trenger mer spalteplass enn det er rom til her. Fortrinnsvis en hel bok, men la oss gjøre et forsøk.
«The Room» har fått ærestittelen ”The Citizen Kane of Bad Movies”, og har blitt et fenomen vi ikke har sett maken til siden «The Rocky Horror Picture Show»s høytid på syttitallet. Folk ser «The Room» igjen og igjen på månedlige ”Midnight Movie”-visninger rundt i USA. Kler seg ut som karakterene, roper, gjøgler, kaster plastskjeer og fotballer mot lerretet mens de ler så tårene renner.
Av hva? Vel, et personlig melodrama om en kjærlighetstriangel i San Fransisco. Og en tur rett inn i en helt annet bevissthetsnivå.
Bankmannen Johnny (Tommy Wiseau) elsker sin forlovede Lisa (Juliette Danielle) over alt på jord, og priser seg lykkelig over å ha en bestekompis som Mark (Greg Sestero). Lite aner han at Lisa er en trassig drittjente som ligger med Mark, og ikke bryr seg om andre enn selg selv.
Ellers: brystkreft som ikke er noe å snakke om, fotballspilling i smoking og flere sexscener med fokus på Wiseaus rumpeballer.
En symfoni av inkompetanse hever «The Room» til stor surrealistisk popkunst, men dette er faktisk ikke en beskjeden amatørproduksjon. Den ble laget med hjelp av et proft filmteam på flere hundre personer, tok over åtte måneder å spille inn og kostet vanvittige seks millioner dollar!
La gå at hele filmteamet måtte byttes ut fire ganger i løpet av innspillingen, fordi de hadde problemer med å innfinne seg med Wiseaus uortodokse arbeidsmetoder. Han valgte for eksempel å spille inn alle scener som utspiller seg på taket til hovedpersonenes leilighet i studio foran et gigantisk grønnlerret, sånn at bakgrunnen kunne skapes digitalt senere. Sånne regigrep er en del av årsaken til at «The Room» kostet så mye å lage, og er så uforglemmelig.
«The Room» ble et grasrotsfenomen med god hjelp av fans som David Cross, Patton Oswalt og Paul Rudd. Det som først var et internt fenomen for bransjefolk i Los Angeles, har blitt en så stor suksess at Wiseau har vist filmen for fulle hus de siste syv årene.
Det er lett å dra paralleller til «Dis», som skapte litt av det samme oppstyret her hjemme på nittitallet. Begge er dypt personlige egotripper av selvutnevnte kunstnere som skrev, produserte, regisserte og spilte hovedrollen selv.
Men Tommy Wiseau er en langt snodigere, og mer fascinerende skrue enn Aune Sand. Her lager han en dypt personlig film basert på et vondt samlivsbrudd, med ambisjoner om å bli hyllet som en ny Tennessee Williams. Wiseau kliner hele hjertet sitt ut på filmduken, og hva gjør folk? De hånler av ham så de hikster.
Og der har du den tragiske storheten i «The Room»: den er ekstremt lattervekkende. Hysterisk, tåretrillende, ufrivillig gøyal. Wiseaus bisarre skuespillerprestasjon hever egenhendig «The Room» høyt over alle andre kalkuner i sin sjanger. Ikke minst fordi han har en aksent som kan minne om en sørpe full Arnold Schwarzenegger med hjerneslag.
Jeg synes virkelig synd på fyren, men klarer ikke å la være å le av ham. Det er som å se et romvesen desperat forsøke å imitere menneskelige følelser. Hans upassende fliring etter hver replikk, keitete kroppsspråk, nittitallsklær, lange Spinal Tap-hår og grøtete diksjon er så eksentrisk at jeg først mistenkte at det hele bare var en stor spøk. Kanskje en avansert form for konseptkunst eller arbeidet til en eksperimentell avantgardekomiker.
Men nei, Tommy Wiseau er helt oppriktig.
Ingen klarer å lage noe så campy og sprøyte sinnssykt med vitende og vilje. Så hvordan fikk han muligheten til å brenne av seks millioner dollar til denne selvfinansierte filmen?
Noen hevder han kommer fra en veldig rik familie, andre at han har en skummel fortid som bosnisk våpenhandler eller pengevasker for mafiaen. Wiseau nekter å uttale seg om finansieringen, og denne mystikken gjør bare «The Room» enda mer fascinerende.
Filmen har frem til nå bare vært et amerikansk fenomen, men i april startet Wiseau sin utenlandsturne i England, Canada og Australia. Kult om noen inviterer ham til å vise «The Room» i Norge.
Dette er en film som man ideelt sett ser i en kinosal fullstappet av feststemte fans, men enn så lenge må vi nok nøye oss med å se den på sonefri DVD - som kan kjøpes fra www.amazon.com.
Se i samme slengen: «Naked Came the Stranger» (1975), «The Stud» (1978) og «The Bitch» (1979).
Sjekk ut klipp og mer på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay.