Husk å sjekk ut klipp fra månedens kultfilmer og flere til på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay! Oppdateres jevnlig!
Kultklassikeren
THE BURNING
USA - 1981
Regi: Tony Maylam
Med: Brian Matthews, Leah Ayres, Brian Backer, Larry Joshua & Jason Alexander
«Don’t look, he’ll see you. Don’t breathe, he’ll hear you. Don’t move... you’re dead»
 |
| |
| |
| |
«The Burning» er sluppet usensurert på sone 1-DVD fra MGM, som kan kjøpes fra www.deepdiscount.com.
Se samtidig
«Black Christmas» (1974)
«Halloween» (1978)
«Maniac» (1980). |
|
|
| |
| |
«The Burning» var ikke den første i sin sjanger, og ikke den beste – men er en av de mest erketypiske. Her er de fleste konvensjonene vi kjenner fra slasher- filmen på plass: en maskert busemann som bærer på nag og et kreativt drapsvåpen. Han er stum og tungpustet, har en traumatisk forhistorie, og evnen til å være flere steder på en gang.
Ellers: POV-shots med tung pusting. En isolert sommerleir full av ungdommer som blir drept etter å ha hatt sex. Pluss mange umotiverte nakenscener og gørrete drap.
Ok, «Friday the 13th» kom året før og startet en lang filmserie som lever den dag i dag. «The Burning» startet ingen verdens ting, men personlig har jeg alltid likt den bedre.
Alle på sommerleieren Camp Blackfoot hater vaktmesteren Cropsy, en slem alkoholiker som elsker å plage ungene. Så en mørk natt går noen av dem sammen om å spille Cropsy et pek, som ved et uhell ender med at han blir en levende brannfakkel.
Etter fem år på sykehuset slippes Cropsy ut med et klapp på skulderen. Vansiret av brannskadene, sprøyte gal og kåt på hevn. Han drar rett til Time Squares lugubre horestrøk, stikker i hjel en sliten gatepike med saks – og hopper på første buss til feriekolonien Camp Stonewater for å drepe ungdommer med sin nyslipte hekkeklipper.
Leirlederne Todd (Brian Matthews) og Michelle (Leah Ayres) skal ta med noen av de eldre ungdommene på en tredagers kanotur til Devil’s Island, og det høres jo koselig ut. Kan jo ikke skje noe galt på et sted som Devil’s Island, right?
Sett nesten tretti år senere har ikke «The Burning» helt den samme kraften, men Tom Savinis splatter-effekter røsker den dag i dag. Særlig i den velorkestrerte flåtemassakren, som gjenstår som en av sjangerens store høydepunkter.
«The Burning» er mer polert enn «Friday the 13th», og karakterene er mer sympatiske enn i de fleste filmer av denne typen. Jason Alexander (George i ”Seinfeld”) har sin aller første filmrolle her som den bråkjekke klassekloven Dave, med hodet fullt av hår. Oscar-vinnerne Fisher Stevens og Holly Hunter filmdebuterte også her, selv om sistnevnte bare kan skimtes i noen scener.
«The Burning» ble dessuten starten på filmselskapet Miramax, og karrieren til de kontroversielle mogulene Harvey og Bob Weinstein. Harvey kom selv opp med historien til «The Burning», og skrev manuset sammen med Brad Grey - som senere ble studiosjefen for Paramount Pictures.
Weinstein baserte filmen på en urban legende som sirkulerte rundt i New York, om en barnemorder kalt Cropsey. Legenden var virkelig nok, viste det seg senere.
Cropsey var egentlig en seriemorder ved navn Andre Rand, som bodde i en serie tunneler under et nedlagt mentalsykehus for barn på Staten Island, etter å ha mange år tidligere jobbet der som pleier. Rand ble i 1987 dømt for barnedrap, men det er en mulighet for at han ble uskyldig dømt.
Denne uhyggelige, sanne historien er temaet i den prisbelønte dokumentaren «Cropsey» (2009), som har fått mye oppmerksomhet på festivaler rundt om i USA det siste året.
At «The Burning» har blitt en fotnote i sjangeren kan skyldes at den fikk amerikansk premiere uken etter «Friday the 13th Part II», som hadde et nesten identisk plott og introduserte ikonet Jason. Den ble dessuten klippet med 45 sekunder på kino i USA, og enda mer i England – der distributøren Thorn EMI ved et uhell slapp «The Burning» uklippet på video, og sørget for at den havnet på Video Nasties-listen. Her hjemme ble filmen naturligvis totalforbudt.
Potensiell kultfilm
TOURIST TRAP
USA - 1979
Regi: David Schmoeller
Med: Chuck Connors, Jocelyn Jones, Jon Van Ness, Robin Sherwood & Tanya Roberts
«Every year young people disappear.»
 |
| |
| |
| |
Filmen er nå sluppet usensurert på DVD fra Norges beste DVD-distributør Another World!
Se også
«The Prowler» (1981)
«My Bloody Valentine» (1981)
«Behind the Mask: The Rise of Leslie Vernon» (2006). |
|
| |
|
|
Her har vi en undervurdert godbit som går sine helt egne veier.
En gjeng med fem lystige ungdommer punkterer midt i ødemarken, og må søke hjelp på det eneste stedet i mils omkrets: ”Slausen’s Lost Oasis”,. Et lurvete cowboymuseum drevet av herr Slausen (Chuck Connors), en ensom eksentriker som mistet levebrødet da den nye motorveien stjal alle gjestene.
Slausen virker harmløs nok, og tilbyr seg velvillig å hjelpe vennegjengen med å fikse bilen – men det er verre med hans bror Davey, som ikke liker å ha fremmedfolk på besøk. En deformert kjempe ikledd en uhyggelig gipsmaske, som løper rundt i et digert hus fylt med ufyselige utstillingsdukker. Han har laget dem selv. Gufne dukker med forvridde fjes, og øyne som følger deg gjennom rommet. Uhu.
Slausen advarer ungdommene mot å gå utenfor museet når det blir mørkt, men det gjør de naturligvis allikevel. Noe som gir Davey sjansen til å myrde dem en etter en.
«Tourist Trap» har en forskrudd drømmelogikk som gradvis sklir inn i ren galskap. Oppriktig creepy, surrealistisk og totalt uforutsigbar. Filmens truende stemning minner en del om «The Texas Chainsaw Massacre», til dels fordi de deler samme produksjonsdesigner: Robert A. Burns. En mann med store begavelser for å skape uhyggelige miljøer, som begikk selvmord i 2004.
Regissøren David Schmoeller skrev dessuten manuset sammen med «Texas Chainsaws» filmklipper J. Larry Carroll, løst basert på en kortfilm han hadde laget på filmskolen.
En sjettedel av budsjettet gikk til å betale Brian DePalmas favorittkomponist Pino Donaggio, og det var vel anvendte penger – for han kom opp med et musikkspor som bidrar betraktelig til filmens forskrudde stemming.
«Tourist Trap» ble spilt inn på samme tid som «Halloween» (og i samme område, for det samme selskapet), så den følger dermed ikke mønsteret slasherfilmene som kom i kjølvannet av John Carpenter-klassikeren.
Du har en maskert morder som kverker ungdommer på en isolert eiendom, men ikke på den tradisjonelle måten. Han dreper dem med telepati, et element som produsenten Charles Band kom opp med etter å ha sett DePalmas «Carrie». Kanskje derfor Stephen King hevder at «Tourist Trap» er hans favorittskrekkfilm.
Nyinnspillingen av «House of Wax» (2005) stjal plottet sitt fra «Tourist Trap», som også helt klart var en stor innflytelse på Rob Zombies «House of 1000 Corpses».
«Tourist Trap» floppet på kino i USA, i følge regissøren fordi filmen fikk en familievennlig PG-grense der – og ingen ville jo se en skrekkfilm med lav aldersgrense! Tidene har forandret seg, ja. Her hjemme i Norden ble Tourist Trap allikevel sirklet inn som en stor styggedom under ”videovold”-heksejakten på åttitallet.
Filmen var et tema i det svenske TV-programmet ”Studio S: Vem behöver video” (1980), som startet debatten om såkalt ”videovold” i Skandinavia. De viste klipp fra klimakset i «Tourist Trap» som eksempel på jævelskapen som måtte forbys fortere enn kvikt.
”Behøver vi virkelig uttrykksfriheten?” var et av spørsmålene som i fullt alvor ble tatt opp i programmet. Svaret var ”Nei, fysj!”.
Over 20 år senere kom avsløringen om at deler av dette TV-programmet var fingert og manipulert med formål om å skape en moralpanikk.
«Tourist Trap» var en av ofrene for disse narrestrekene, som ble totalforbudt både i Norge og Sverige, og senere frigitt på video med åtte minutters sensurklipp. Helt sprøtt med tanke på at «Tourist Trap» knapt inneholder noen gørrete scener.
Kultkalkunen
THE NOSTRIL PICKER
USA - 1993
Regi: Mark Nowicki
Med: Carl Zschering, Edward Tanner, Laura Cummings, Gail Didia & Heidi M. Gregg
«He chose his weapon… He selected his victims… He picked his nose… He changed into a girl… All in one absolutely disgusting movie!»
 |
| |
| |
| |
«The Nostril Picker» kan kjøpes uklippet på DVD hos www.amazon.co.uk.
Le også av
«A Night to Dismember» (1983)
«Splatter University» (1984)
«Cheerleader Camp» (1988). |
|
| |
|
|
Og her tror jeg vi har kommet til bunnen av bøtta, slasherfilmens absolutte nullpunkt. Hele sjangeren lå i koma lenge før «The Nostril Picker» dukket opp, som en av mange amatørmessige nullbudsjettproduksjoner laget for hjemmevideomarkedet.
Dette er et velfortjent obskurt unikum skutt på videokameraer av en gjeng som ikke ante hva de drev med.
Joe Bukowski (Carl Zschering), en skitten liten kåtradd i førtiårene som liker unge piker. Men de liker slett ikke ham. Heldigvis møter Joe en tørst uteligger som tilbyr ham en løsning i bytte mot sprit. Denne Vietnam-veteranen har nemlig en magisk trylleformel, som gir brukeren evnen til å forandre utseendet ved hjelp av ”Morfosyntese”.
Joe bruker formelen til å forvandle seg til en skolejente. Han kaller seg Josephine, innrulleres på en lokal High School, og begynner å vanke sammen med en jentegjeng. Disse tenårige nymfene spilles i hovedsak av damer langt oppe i tjueårene, med åttitallssveis og brede husmorhofter.
Joe lusker rundt på jentetoalettet og smugtitter i jentegarderoben – alt i en lang montasjesekvens med verdenshistoriens aller verste sang.
Så langt minner dette om en bisarr billigutgave av alle disse ”body swap”-komediene som var populære på åttitallet, men heldigvis er Joe(sephine) en pervers psykopat – så han begynner å drepe skolejentene en etter en. Klipper av fingre, kutter struper, og stikker med kniv. Voldtar likene, før han spiser på dem. Noe som høres temmelig drøyt ut, men mesteparten får vi bare høre om fra politidetektiven som etterforsker saken. Han er Vince Armstrong (Edward Tanner), faren til en av jentene i venninnegjengen som Joe slakter seg igjennom.
I fritiden danser Joe med sin oppblåsbare sexdukke, spiser hundemat til middag, og får besøk av spøkelset til moren sin. Han rekker også å jage en transseksuell gatehore med to dildoer.
Noen av disse scenene er såpass forskrudde at man blir litt fascinert, men for det meste er «The Nostril Picker» bare drepende kjedelig og håpløst amatørmessig på alle plan. Jeg har aldri sett en film som likner helt på denne, og håper jeg aldri kommer til å gjøre det. Dette er en dårlig, dårlig, dårlig film.
Jeg gjetter at målet var å lage en eksentrisk ekstremfilm i Troma-stil, så humoren her et neppe ufrivillig.
Det eneste som er skøyalt med «The Nostril Picker» er tittelen, som ikke har noen verdens ting med handlingen å gjøre. Den har fint få scener der hovedpersonen piller nese – ikke at det i seg selv er et minus, men hallo: misvisende markedsføring!
Dette var opprinnelig en selvfinansiert amatørproduksjon, laget i rurale Michigan på åttitallet under tittelen «The Changer». Filmen ble aldri offentlig vist før den britiske videodistributøren Vipco flere år senere kjøpte opp rettighetene for nesten ingenting. De døpte om filmen til «The Nostril Picker», brukte mesteparten av markedsføringsbudsjettet på å lage et artig VHS-cover – og solgte det hele som en sensasjonell sjokkfilm.
Ekstrem kultfilm
PIECES
USA/Spania/Puerto Rico – 1982
Regi: Juan Piquer Simon
Med: Christopher George, Lynda Day George, Frank Brana, Edmund Purdom & Ian Sera
«Pieces... It’s exactly what you think it is!»
 |
| |
| |
| |
«Pieces» er sluppet uklippet på sone 1-DVD i en nyrestaurert spesialutgave på to disker, som kan kjøpes fra www.amazon.com. Også kjent som «Mil gritos tiene la noche og Chainsaw Devil».
Se i samme slengen
«Night Warning» (1983)
«Anguish» (1987)
«Intruder» (1989). |
|
| |
|
|
Jepp, «Pieces» er akkurat det du tror den er – men også mye, mye mer. En hemningsløs europeisk slasher som har adoptert Boston turistbyrås kjente slagord: «You don’t have to go Texas for a chainsaw massacre».
«Pieces» gjør sitt beste for å late som om den er amerikansk, men lurer ingen. Fra første sekund føles dette som en italiensk ”rip off”, selv om Pieces faktisk ble spilt inn i Spania med penger fra USA og Puerto Rico.
Filmen starter med en prolog fra 1940-tallet, der en psykotisk drittunge økser opp moren sin fordi hun nekter ham å pusle puslespill med motiv av nakne damer fra syttitallet. Enten har guttungen en tidsmaskin, eller så har rekvisitøren drukket i arbeidstiden.
Denne slemme sneipen sager opp kadaveret til moren, gjemmer hodet hennes i et klesskap og later som om noen andre har begått drapet. Så spoler vi frem førti år, og drittungen har vokst opp til å bli en psykopat som dreper unge piker på Boston-universitetet.
Han lurker rundt på skolens eiendom utkledd i svart frakk, hatt og svarte hansker, uten at noen av elevene reagerer på det. Jeg har en følelse at morderen ikke har tenkt igjennom denne planen så nøye. Mens andre i hans bransje plukker seg ut et drapsvåpen som lar seg skjule på innerlommen, drasser denne karen rundt på en diger motorsag. Ikke et diskret og stillegående våpen egnet til denne typen skolearbeid, spør du meg.
Noe som leder til noen fornøyelige scener der morderen blant annen sniker seg inn i en liten heis med motorsagen gjemt bak ryggen, uten at ofret merker noen ting før han sager av henne begge armene.
En skolepike som ligger og leser på skolens gressplen får hodet avkuttet med motorsag, på blanke formiddagen – uten at en sjel legger merke til det.
En annen blir dratt halvnaken opp fra et svømmebasseng og partert.
Alle ofrene blir funnet med manglende kroppsdeler, for morderen setter sammen sitt eget puslespill av kjøtt.
Saken etterforskes av den sigarillo-røykende politiløytnanten Bracken (Christopher George, som døde av et hjerteattakk før filmen ble satt opp i USA), mens den tidligere tennisproffen Mary Riggs (spilt av Christophers kone Lynda Day George) rekrutteres til å gå undercover som tennislærer på skolen.
Bracken får også hjelp fra eleven Kendall (Ian Sera), en kåt liten klyse som samtidig er en av de mistenkte. Stødig politiarbeid, der.
Blant de andre potensielle drapsmennene finner vi overlæreren (Edmund Purdom), den morbide anatomiprofessoren Brown (Jack Taylor) og skolens tvilsomme vaktmester Willard (Paul L. Smith).
Sistnevnte hadde akkurat portrettert Bluto i Robert Altman-kalkunen «Popeye», og slet åpenbart med å få denne rollen ut av systemet. Så Paul Smith spiller vaktmesteren som om han fortsatt er Skippern’s erkefiende, med akkurat de samme overdrevne grimasene og gjøglete overspillet. Noe som får meg til å mistenke at han var en av de få skuespillerne på filmsettet som skjønte akkurat hvor fjollete «Pieces» kom til å bli.
Filmen byr på en rekke vanvittige, lallende usaklige scener. Jeg skal ikke engang prøve å forklare åpningsscenen der morderen, tilsynelatende med hjelp av ren tankekraft, får en jente på rulleskøyter til å kjøre rett inn i et digert speil båret av to glassmestre.
Eller hva med øyeblikket der Lynda Day George uten forvarsel blir angrepet av en karatelærer som har blitt surrete i hodet etter å ha spist dårlig kinamat (en scene som ble improvisert frem en kveld Bruce Lee-imitatoren Bruce Le besøkte filmsettet).
Som en ekstra gave gir Lynda oss også en av filmhistorien mest lattervekkende tilfeller av frustrert overspill (”Bastard!!”).
Mot slutten blir en toppløs pike jaget med motorsag til tonen av marsjmusikk, og deretter delt på tvers like etter at hun tisser i buksene av skrekk. Skuespilleren var så livredd motorsagen at hun virkelig tisset på seg i denne scenen, og regissør Juan Piquer Simon («Supersonic Man», «Slugs – The Movie») likte dette så bra at han inkluderte øyeblikket i filmen. Stay classy, Juan.
Drapsscenene her kan ikke akkurat kalles realistiske, men de er usedvanlig gørrete og brutale. Med blodsprut, avrevne baller, og halvnakne ungpiker partert med motorsag.
Jeg tipper at flere av de hysteriske sensurmoralistene som skrek ut om hvor forferdelig spekulativ «The Texas Chainsaw Massacre» var, i virkeligheten forvekslet den med scener fra «Pieces». Som unektelig er smakløs og ekstremt skrullete – men virkelig gir valuta for pengene.
Dette er forresten favorittfilmen til Eli Roth, som hevder dette er ”a masterpiece of early 80s sleaze”.
Manuset ble skrevet av produsent Dick Randall og... Joe D’Amato. Det forklarer jo litt av hvert.