Otaku go go super happy fun:
Anime-
mania
del 2!

Anime-klassikeren
GHOST IN THE SHELL: STAND ALONE COMPLEX
Japan – 2003/2005.
Regi: Kenji Kamiyama.
Med stemmene til: Dino Andrade, Kevin Brief, Loy Edge & Barbara Goodson.

«A New Beginning, A New Threat...»

Først: en moderne anime-klassiker basert på den banebrytende kinofilmen fra 1995, som bygget på mangaserien av Masamune Shirow. Begrep som ”Cyberpunk” og ”virtual reality” døde kanskje på nittitallet sammen med Macarena, Kurt Cobain og Tamagotchien min - men Ghost in the Shell har levd videre inn i 2000-tallet. Et fenomen som var en klar inspirasjonskilde til The Matrix, samt drøssevis av andre animes.

Stand Alone Complex tar en litt annen retning enn filmen, og utspiller seg i en alternativ tidslinje. Året er 2030, stedet er den japanske storbyen New Port. Den lettkledde cyborgmajoren Motoko Kusanagi leder Section 9, en topptrent etterforskningsgruppe som inkluderer detektiven Togusa, hardhausen Batou, skarpskytteren Saito og våpeneksperten Borma. De har også hjelp av en bøling krampesøte, edderkoppaktige roboter kalt Taichikomas – plageånder med slitsomme babystemmer det er lett å hate. Sammen etterforsker de et bredt utvalg av teknologiske forbrytelser, alt fra et datavirus som provoserer frem en selvmordsbølge blant androider og rabiate geisharoboter til en hjernevasket CIA-seriemorder som flår ofrene sine levende.

De sammenlagt 26 episodene er delt inn i to avdelinger: ”Stand Alone”, frittstående avsnitt - og ”Complex”, fortsettende episoder som er del av en større, mer kompleks historie. Sistnevnte er klart mest spennende, og tar for seg mytologien rundt ”The Laughing Man”. En anarkistisk cyberterrorist som gjemmer seg bak en elektronisk logo av et smilefjes med caps, omgitt av ordene ”I thought what I’d do was, I’d pretend I was one of those deaf-mutes”. Et sitat fra Catcher in the Rye av J. D. Salinger, som tilfeldigvis også skrev novellen ”The Laughing Man”. Serien er full av intellektuelle referanser til litteratur og film, alt fra Jean-Luc Godard til Philip K. Dick.

Stand Alone Complex er åpenbart laget av smarte folk som liker å leke med store ideer, og serien tegner et forholdsvis plausibelt bilde av hvordan fremtiden kan komme til å fortone seg. Kanskje ikke så fort som tjue år frem i tid, men raskt nok. I 2030 kan man plugge hjernen sin direkte inn på verdensvebben, og kommunisere telepatisk. Ta den, Skype. Folk har også muligheten til å lagre bevisstheten sin eksternt, og laste den opp i andre kropper. De fleste mennesker er oppgradert med datakraft og kunstige kroppsdeler, som gir dem krefter resten av oss bare kan drømme om. Grensene mellom teknologi og biologi begynner å bli visket ut, og det er ikke lenger så greit å definere hva som egentlig er et menneske. Fremskrittene har selv- sagt åpnet for flere nye forbrytelser og lidelser, inklusive hacking av hjerner og cyber-autisme.

Stand Alone Complex er full av fascinerende fremtidsfabuleringer, preget av japanernes hat-/kjærlighetsforhold til teknologi. Ok, flere av episodene føles som rent fyllstoff, men også de viser oss nye, interessante sider av denne fremtidsverdenen. Animasjonen bærer preg av at serien har syv år på nakken, men er allikevel av høy kvalitet - mens kombinasjonen av datagrafikk og hånd- tegninger fungerer overraskende bra.

Production I. G. (som bl.a. skapte Blood: The Last Vampire, FLCL og animesegmentet i Kill Bill Vol. 1), brant av over 90 millioner kroner på Stand Alone Complex, angivelig den største summen noensinne brukt på en anime-serie frem til da. Serien ble en så stor suksess at den fostret oppfølgersesongen 2nd Gig (2004), samt filmen Solid State Society (2006). En ny utgave av den første filmen ble dessuten sluppet i Japan i fjor, med splitter nye dataeffekter – og originalen slippes på Blu-ray her hjemme i disse dager. Steven Spielberg har kjøpt opp rettighetene til en amerikansk ”live action”-nyinnspilling i 3D, som etter planen skal komme i 2011. Det samme skal Hollywood-versjoner av Akira og Cowboy Bebop, også – men jeg tror det når jeg ser det. Begge Stand Alone Complex-sesongene er sluppet på DVD i en rekke forskjellige utgaver, de fleste er tilgjengelige fra www.amazon.co.uk.

Se samtidig: Fullmetal Alchemist (2003), Samurai Champloo (2004) og Death Note (2006)

Klipp fra Ghost in a Shell: Stand Alone Complex

Potensiell kult-anime
BOOGIEPOP PHANTOM
Japan – 2000
Manus & Regi: Kouhei Kadono & Yasoyuki Nojiri
Med stemmene til: Kaori Shimizu, Yu Asakawa, Kazuo Konta & Jun Fukuyama.

«It is the individual pieces of the puzzle which form the whole picture»

Ikke la deg lure av det barnslige navnet, dette er en guffen rakker. Hvis David Lynch hadde bestemt seg for å satse på japansk animasjon etter å ha sett Uzumaki, Ringu og The Grudge-filmene, da kunne resultatet kanskje blitt noe sånt som dette. En klam, klaustrofobisk, kryptisk og krevende grøsserserie, som det slett ikke er så lett å bli klok på. Med et creepy lyddesign preget av statisk støy og ulyder, som også minner mye om Lynchs mest ubehagelige filmer. Boogiepop Phantom har blitt sammenliknet med serier som Lain og Paranoia Agent, og de har alle sine fellestrekk. Boogiepop er nok allikevel den mest surrealistiske og uhåndgripelige av dem alle.

For fem år siden ble en navnløs japansk by hjemsøkt av en seriemorder som plutselig forsvant sporløst. Ryktene hvisker om en dødsengel kalt Boogiepop, som manifesterer seg som en plystrende gutt med snodig hatt. Var han ansvarlig for disse drapene, og i så tilfelle hvorfor? Elevene på Shinyo Academy avviser det hele som urbane myter, men så begynner flere av dem å forsvinne sporløst.

Et elektromagnetisk værfenomen har gitt noen elever overnaturlige evner, og hver episode er fortalt fra deres subjektive synsvinkel. Den ekstremt sjenerte skolepiken Moto lider av veldig lav selvtillit og OCD. Hun vasker hendene sine til de blør, og hjemsøkes av Satome, en gutt hun var avstandsforelsket i. Han begikk muligens selvmord under mystiske omstendigheter, og forsøker nå å spise opp sjelen hennes. I en annen episode møter vi Hisashi, en tidligere kreftsyk skoleelev som har fått evnen til å se folks mørkeste problemer. De manifesterer seg som insekter, som virrer rundt i kroppene deres. Heldigvis har Hisashi også evnen til å spise opp disse insektene, sånn at problemene deres forsvinner – som en bisarr ”Sin Eater”. Nam nam. Alt dette har angivelig å gjøre med den lumske korporasjonen Towa, eksperimenter med medikamenter, en klone av et romvesen kalt Manticore, tidsforskyvelser og minner fanget opp som hologrammer. Men la oss ikke henge oss så mye opp i det, siden jeg for å være ærlig ikke skjønner bæret av denne forhistorien.

Animasjonen i Boogiepop Phantom er enkel og realistisk, men kameravinklene skjeve og ute av balanse. Dominert av skygger og bleke sepiafarger, som skaper en veldig trykkende atmosfære. De fleste vi møter er preget av mental sykdom, skyldfølelse, anger, depresjoner, mørke hemmeligheter og traumer. Dette er et møysommelig konstruert puslespill der vi får se en bit av gangen, uten å ane hvor den passer inn. En bifigur i den ene episoden kan være hovedpersonen i den andre, og vi får se de samme scenene flere ganger, fra forskjellige perspektiver. Først etter å ha sett alle tolv episodene faller brikkene på plass, i alle fall sånn halvveis. For å gjøre alt enda vanskeligere fortelles ikke engang disse episodene i kronologisk rekkefølge, men hopper ubekymret frem og tilbake i tid. Miks inn referanser til forfatteren Thomas Pynchon og funkdvergen Prince, samt mytiske vesener fra japansk folklore – så har du en Anime-serie som forundrer like mye som den fascinerer. Stemningsfull, sepiafarget, særpreget japansk og ulikt noe annet der ute. Sikkert midt i blinken for dem som følte at Gravity’s Rainbow var i simpleste laget.

Det har sin naturlige årsak at plottet er i overkant ugjennomtrengelig. Boogiepop Phantom ble laget i kjølvannet av en enormt populær roman av Kouhei Watanabe med samme navn. Den ble et fenomen med en veldig ivrig fanbase i Japan, som så langt har fostret nitten bøker (flere av dem nå utgitt på engelsk), en rekke noveller, CD-er og to manga-samlinger. Boogiepop Phantom går ut ifra at vi allerede er godt kjent med denne innfløkte mytologien, men til glede for ferske seere ble det også produsert en spillefilm som skulle fungere som en slags prolog: Boogiepop and Friends (2000). Ved en feiltagelse ble ikke den offentlig vist før etter at Boogiepop Phantom hadde rullet seg ferdig på Japansk tv. Både filmen og alle tolv episoder av animeserien er inkludert i DVD-boksen Boogiepop Phantom The Complete Collection, som kan kjøpes fra www.rightstuf.com.

Se samtidig: Crono Crusade (2004), Hellgirl (2005) og Trinity Blood (2005)

Klipp fra Boogiepop Phantom

Ekstrem kult-anime
KOI KAZE
Japan – 2004
Regi: Takahiro Omori
Med stemmene til: Kenta Miyake, Yuki Nakamura, Ryoichi Tanaka & Akemi Okamura

«The feelings of guilt gradually disappeared over time…»

Til tross for alle de fordomsfulle klisjeene om japansk animasjon, kan man jo finne alle mulige sjangere og stilarter - som dekker de fleste interesser, aldersgrupper og… preferanser. Selv kjærlighetshistorier er delt inn i flere underkategorier, enten de vender seg mot lesbiske (”Shojo-ai” og ”Yuri”) eller gutter som liker tanken på å bli jaget av mange piker (”harem”). Enkelte animes lar seg imidlertid ikke kategorisere like lett. Koi Kaze (”kjærlighetens vind” på godt norsk) føyer seg fint inn i rekken av finstemte, romantiske dramaer skapt for et eldre publikum. Rent bortsett fra at hovedpersonen er en grovbygget mann på 27 år, og hans store kjærlighet er en vever jentunge på femten. Jo, en ting glemte jeg forresten å nevne: hun er søsteren hans. Joda.

Koshiro har akkurat blitt dumpet av kjæresten sin, som føler han er distansert og følelsemessig kald. Koshiro lurer på om han burde ha følt mer over oppbruddet, men tar alt med et likegyldig skuldertrekk. Han har en trygg jobb som bryllupskonsulent, og bor hjemme hos sin fraskilte far Zenzo. Faren har invitert datteren Nanoka til å flytte inn hos dem mens hun studerer på en skole i nærheten. Koshiro har ikke sett den tolv år yngre søsteren siden hun var et lite barn, for etter foreldrenes skilsmisse har hun bodd hele livet hos moren. Så han husker henne knapt, og glemmer hele greia fort. Dagen etter blir Koshiro bergtatt at en trist skolepike han ser på t-banen, og da de senere møter hverandre tilfeldig på gaten inviterer han henne til en fornøyelsespark. Han røres til tårer av hennes uskyldighet, og varme følelser springer ut av dette intime øyeblikket. Kirsebærblomstene blomstrer og kjærligheten blusser opp, helt til Koshiro oppdager at jenta han har blitt forelsket i er… lillesøsteren Nanoka. Whups.

Ute av stand til å håndtere de sterke følelsene behandler han Nanoka heller dårlig. Er gretten, vrang og vemmelig. Onanerer skamfullt til fantasier om søsteren, og distanserer seg fra henne. På skolen beskylder venninnene Nanoka for å ha et brorskompleks, mens hun sliter med menssmerter. (spoilers ahoi!) Problemene mellom dem blir enda mer kompliserte etter at søsknene bestemmer seg for å ha sex sammen. Er løsningen at de inngår en selvmordspakt, eller skal de åpent vise sin kjærlighet for hverandre? Ved første øyekast ser den pastellfargede, naivistiske animasjonen ut til henvende seg til de samme unge jentene som samler på Sailor Moon, Fruits Basket og Peach Girl. Vel, ikke akkurat. Koi Kaze er et melankolsk karakterdrama fortalt i et varsomt tempo, med sår gitarklimpring på lydsporet. Full av angst, tungsinn og forbudte følelser. Teoretisk sett er det ingenting her som ikke kunne ha vært gjenskapt med livs levende skuespillere – men som tegnefilm får hele historien et surrealistisk skjær. TV-visningene av den åttende episoden ble stoppet i Japan, fordi temaet ble ansett som kontroversielt. Ikke incest, det var helt greit. Nei, problemet var at episoden tok for seg skilsmisse, noe som fortsatt er strengt tabubelagt i Japan!

Selv med takhøyde for forskjellene i sosiale normer, kulturelle koder og folkelynne er Koi Kaze en selsom opplevelse. Serien har unektelig et ubehagelig pedoslør over seg – ikke minst fordi Nanoka er tegnet sånn at hun ser ut til å være toppen elleve år gammel. Mens enkelte hentais ville ha spilt opp de tabubelagte elementene i historien for alt de er verd, er Koi Kaze et varsomt, finstemt tegnefilmdrama som tar temaet og hovedpersonene på blodig alvor. Det hadde vært lettere å avvise serien hvis den var mer spekulativ, men den er faktisk temmelig stemningsfull, nyansert og rørende. Noe som selvsagt bare gjør det hele desto mer fucked up.

Lyst på en samleboks med alle tretten episodene av Koi Kaze? www.rightstuf.com har den også. Med på kjøpet får man flere såkalte ”No-No Big Brother! stickers”, noe som må være det eneste tilfelle av incestklis- tremerker jeg har vært borti. Jaa Ne!

Se i samme slengen: Mermaid Forest (2003), Requiem From the Darkness (2003) og Black Lagoon (2006).

Klipp fra Koi Kaze

Sjekk ut klipp fra månedens filmer og mer på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay (som er oppdatert igjen, jeg lover!)