Kultklassikeren
THE PRIVATE LIFE OF SHERLOCK HOLMES
England - 1970
Regi: Billy Wilder
Med: Robert Stephens, Colin Blakely, Genevieve Page, Christopher Lee & Tamara Toumanova
«It took a genius to cover up Sherlock Holmes’ vices, blunders, and bizarre tastes. Sherlock Holmes was a genius!»
Den første Sherlock Holmes-filmen kom allerede i år 1900, og siden den gangen har han i følge Guinness rekordbok dukket opp i flere filmer enn noen annen fiksjonskarakter. Holmes ble parodiert så tidlig som i 1916, da stumfilmlegenden Douglas Fairbanks spilte en narkoman mesterdetektiv i The Mystery of the Leaping Fish.
Holmes hang til å muntre seg opp med kokain dukket opp flere ganger i Sir Arthur Conan Doyles historier, men forsvant fra filmene etter at sensurorganet Hayes Office ble opprettet. Spol frem til 1970, og den amerikanske filmsensuren er overlatt til nyopprettede MPAA. Dette gir Billy Wilder sjansen til å utforske Sherlock Holmes privatliv, for å finne mannen bak den mytiske mesterdetektiven. Som viser seg å være en arrogant kvinnehater med rusproblemer.
I følge The Private Life of Sherlock Holmes har Dr. Watson tatt seg betydelige friheter i sine gjenfortellinger av Holmes’ eventyr, og kokett unngått de sakene som ikke endte så bra. Disse historiene ble plassert i en bankboks, med streng beskjed om at den ikke måtte åpnes før lenge etter deres død. Vel, nå er tiden inne. Den første fortellingen tar for seg spekulasjonene omkring den evige ungkaren Sherlocks seksuelle preferanser, og ryktene om hans homsete forhold til samboeren Dr. Watson.
Holmes (Robert Stephens) mangler spennende detektivoppdrag, og ruser seg på kokain i ren kjedsomhet. Watson (Colin Blakeley) tar Holmes med til balletten, der han får et usømmelig tilbud fra den russiske ballerinaen Madame Petrova. Hun ønsker seg barn, og føler at Holmes overlegne intellekt vil gjøre ham til en ideell sæddonor. Holmes lurer seg unna denne ”æren” ved å hevde at han allerede er i et forhold… med sin elsker Dr. Watson. En hvit løgn damefuten Watson setter fint liten pris på.
Dette leder oss til filmens hovedhistorie, der Holmes får levert en vakker kvinne på døren. Hun er fisket opp fra Themsen etter et antatt mordforsøk, og lider av hukommelsestap. Den mystiske skjønnheten viser seg å være belgiske Gabrielle Valadon (Genevieve Page), som ønsker å finne sin forsvunne ektemann. ”The game is afoot!”
Etterforskningen leder Holmes og Watson til Skottland – der de vikler seg inn i et plott som involverer spionasje, skumle munker, Sherlocks smarte storebror Mycroft Holmes (Christopher Lee), dronning Victoria, sirkusdverger og sjøhyret i Loch Ness. Filmen ender også med et av Holmes få nederlag, og da vi forlater mesterdetektiven er han i ferd med å ta seg et godskudd med kokain som trøst.
Planen var opprinnelig at The Private Life of Sherlock Holmes skulle bli en fire timer lang musikal med Peter O’Toole og Peter Sellers i hovedrollene. Da forhandlingene brøt sammen ble dette en storproduksjon med en spilletid på over tre timer (uten sang), som skulle vises i såkalte ”road shows” på samme måte som bl.a. Laurence of Arabia. Med høyere billettpriser, røykepause og visninger i et eksklusivt utvalg av kinosalonger.
Billy Wilder filmet i drøyt et halvår med et romslig budsjett, men i mellomtiden hadde produsenten United Artists en serie flopper med sine ”road shows”. De beordret dermed Wilder til å klippe ned The Private Life of Sherlock Holmes til en kinolengde på to timer. Filmklipperen Ernest Walter snauset bort fire sekvenser på sammenlagt nitti minutter: hele åpningen, et tilbakeblikk til Holmes studietid på Oxford-universitetet, samt to komplette mordsaker. Wilder hatet resultatet, og anså den som en av sine store skuffelser. Selv i sin avstumpete form er dette allikevel en ganske så glimrende film: vittig, velskrevet og passende eksentrisk.
The Private Life of Sherlock Holmes floppet totalt da den hadde premiere i 1970, men har fått stadig høyere anseelse med årene. Mange håper fortsatt på at en restaurert, komplett utgave av filmen vil dukke opp, men det ser ut til at alle opptakene ble destruert. Det nærmeste vi kommer Wilders versjon er trolig den amerikanske DVD-utgivelsen, som rekonstruerer deler av de fire forsvunne sekvensene i form av manusutdrag, lydopptak, bilder og filmklipp. Den er å kjøpe fra www.amazon.com.
Se også: The Scarlet Claw (1944), Hammers The Hound of the Baskervilles (1959) og They Might Be Giants (1971).
The Private Life of Sherlock Holmes:
Potensiell kultfilm
THE SEVEN-PER-CENT SOLUTION
USA - 1976
Regi: Herbert Ross
Med:Nicol Williamson, Alan Arkin, Vanessa Redgrave, Robert Duvall & Laurence Olivier.
«Confounding! THE STORY IS TRUE… only the facts have been made up.»
Her har vi nok en godbit som vikler virkelige personer inn i et fiktivt Holmes- mysterium. The Seven-Per-Cent Solution tar for seg perioden mellom 1891 og 1894, etter at Holmes takket for seg i novellen The Adventure of the Final Problem, der han stupte til sin død i Reichenbach-fossen etter et siste basketak med erkefienden Moriarty. Conan Doyle endte opp med å gjenopplive Holmes åtte år senere, mens The Seven-Per-Cent Solution gir oss en alternativ forklaring på Sherlocks forsvinningsnummer. Viser seg at Holmes (Nicol Williamson) ble så glad i kokain at han endte opp skikkelig på kjøret. Nå er han en skygge av seg selv; et paranoid kokainvrak som konstant tror at det kriminelle geniet Moriarty er ute etter ham.
Noe må gjøres for å redde Holmes fra seg selv, så Dr. Watson (Robert Duvall) steller i stand en snedig plan for å få ham avruset. Han rekrutterer hjelp fra storebroren Mycroft Holmes (Charles Grey), og doktor Moriarty (Sir Laurence Olivier). Sistnevnte er langt fra det kriminelle geniet Holmes påstår, bare en skrøpelig, gammel mann som i sin tid var Holmes-brødrenes matematikklærer.
Dr Watson gir Sherlock et mysterium som er for interessant til å motstå. Jakten leder dem til Wien, og rett inn i kontoret til en privatpraktiserende psykoanalytiker ved navn Sigmund Freud (Alan Arkin). Freud har selv vært avhengig av kokain, og hevder han kan avruse Holmes med en blanding av hypnose og ”cold turkey”.
På veien vikler Holmes seg inn i kidnappingen av sangerinnen Lola Deveraux (Vanessa Redgrave), og alt ender i en forrykende togjakt med mye sverdfekting.
Freud finner til slutt ut at roten til Holmes rusproblemer skyldes en traumatisk tragedie i barndommen, selvfølgelig.
Mange hevder at Basil Rathbone og Jeremy Brett portretterte Sherlock Holmes best, men personlig holder jeg en knapp på Nicol Williamson. Han fanger perfekt opp både det skarpe intellektet og den maniske energien til mesterdetektiven, muligens fordi Williamson selv er viden kjent som en selvdestruktiv, genial bråkmaker. Mindre imponerende er Robert Duvall, som er totalt feilcastet i rollen som Dr. Watson – komplett med en av filmhistoriens verste, britiske aksenter.
Dette er ellers en solid, underholdende Sherlock-film med en fabelaktig rolleliste. Den amerikanske DVD-utgivelsen av The Seven-Per-Cent Solution er utgått, og har blitt et samleobjekt som koster nærmere 4500 kroner på www.amazon! Heldigvis ble filmen sluppet på engelsk sone 2-DVD i fjor, og kan kjøpes for en billig penge hos www.amazon.co.uk.
Se samtidig: Murder By Decree (1978), Young Sherlock Holmes (1985) og Zero Effect (1998).
The Seven-per-cent Solution:
Kultkalkunen
THE HOUND OF THE BASKERVILLES
USA – 1978
Regi: Paul Morrissey
Med: Dudley Moore, Peter Cook, Terry-Thomas, Denholm Elliot & Kenneth Williams
«You’ll pi** yourself laughing!»
Hva skjer hvis man kombinerer to komikere som ikke lengre kan fordra hverandre, med en Andy Warhol-regissør som tidligere har laget satirisk splatter? Vel, denne kalkunen.
Det kan nesten virke som om det hvilte en forbannelse over hele prosjektet. Filmfotografen John Wilcox ble dødssyk under opptakene, mens regissør Paul Morrissey pådro seg hepatitt. Flere av skuespillerne gjorde sine siste filmroller her, mens resten så ut til å gå igjennom innspillingen enten sørpe fulle eller sterkt rusa. The Hound of the Baskervilles ble dessuten radarparet Peter Cook og Dudley Moores siste film sammen, og en uverdig slutt for deres felles komikerkarriere.
Dette er den eneste av månedens filmer som er basert på en fortelling av Sir Arthur Conan Doyle, og den følger i grove trekk romanen. Med den vesentlige forskjellen at Sherlock Holmes (Peter Cook) er utstyrt med jødisk aksent og korsett, mens Dr. Watson (Dudley Moore) er en inkompetent idiot som snakker walisisk med irriterende tøysestemme.
Mesterdetektiven får besøk av doktor Mortimer (Terry-Thomas), som mistenker at hans gode venn Sir Charles Baskerville ble myrdet av en overnaturlig monsterbikkje. Han frykter at arvingen Sir Henry (Kenneth Thomas) vil bli neste offer for denne familieforbannelsen. Holmes utbryter oppgitt ”My god, this is a job for an imbecile!”, og overlater derfor saken i Dr. Watsons inkapable hender.
Han drar i stedet på et bordell befolket av gamle kjerringer, og besøker sin ”klarsynte” mor (Moore, igjen). I mellomtiden kaster en gammel mann rått kjøtt på Watson, som deretter møter sin dobbeltgjenger på postkontoret.
Litt senere dukker Dudley Moore opp i en tredje rolle som enbent mann, og blir deretter tisset i fjeset av en chihuahua i flere minutter.
Innen denne pinlige fiaskoen er over har vi måpt over to parodier på The Exorcist, komplett med hodespinning og prosjektiloppkast. Mesteparten av rollelista blir drept i et vulkanutbrudd, og deretter bombarderes Dudley Moore av råtne grønnsaker fra et rasende publikum. Forståelig nok.
Paul Morrissey hadde bemerket seg som Andy Warhol-fabrikkens faste filmregissør, kanskje mest kjent for de satiriske skrekkfilmene Flesh For Frankenstein (1973) og Blood for Dracula (1974). Han hadde nylig skilt lag med Warhol, og ble lovet frie tøyler som regissør på Hound of Baskervilles. En nyhet for Cook og Moore, som hadde jobbet lenge med manuset. Kompromisset var at de to komikerne og Morrissey skulle skrive hver sin tredjedel av manuset. Som klassisk trent pianist fikk Moore også oppgaven med å komponere musikksporet, pianoklimpring i stumfilmstil som gjør sitt beste for å drepe et hvert tilløp til humor. Ikke at filmen trengte hans hjelp. Som Kenneth Williams skrev i dagboken sin: ”It was all rather depressing”.
I følge Harry Thompsons bok Peter Cook: A Biography slet Cook selv med depresjoner under innspillingen. Hver dag tyllet han i seg en flaske vin på vei til filmsettet, og holdt seg våken med hjelp av amfetamin. Man kan tydelig høre at Cook snøvler frem replikkene sine i flere scener, men for det meste sniker han bare rundt i bakgrunnen.
Produsent Michael White hadde året før hatt en enorm suksess med Monty Python’s Holy Grail, og Morrissey var fast bestemt på at The Hound of The Baskervilles måtte gå i helt motsatt retning fra Python-gjengens anarkistiske humor. Til det formålet fylte han opp resten av rollelista med den gamle garden av britiske komikere; deriblant Spike Milligan, Kenneth Williams og Terry-Thomas. Sistnevnte hadde akkurat kommet seg etter et slag, og led av Parkinsons. I en scene mot slutten kan man tydelig se at den stakkars skuespilleren ligger bevisstløs (!) i et gjørmehull. Den gamle teaterveteranen Hugh Griffith var angivelig så sørpe dritings under denne scenen at han ikke klarte å sitte oppreist.
Alt kaoset bak kullissene reflekterer i høy grad alt kaoset foran. En god kandidat til tungvektstittelen som en av tidenes verste komedier – særlig med takhøyde for talentene som er involvert. Dudley Moore ble motvillig gjenforent med Peter Cook en siste gang i kvasidokumentaren Derek and Clive Get the Horn (1979), som ble totalforbudt av den britiske sensuren på grunn av ”abusive overuse of the swear words fuck and cunt”.
Den beste DVD-utgaven av The Hound of the Baskervilles er den britiske utgivelsen fra Prism Leisure, som inneholder både den komplette kinover- sjonen og den kortere, amerikanske utgivelsen (begge er dog forferdelige), samt et intervju med regissør Morrissey. Den er nå utgått, men kan fortsatt finnes på www.play.com.
Le også av: Adolf Hitler-favoritten Der Hund von Baskerville (1937) og Sherlock Holmes and the Chinese Heroine (1994).
The Hound of the Baskervilles:
Sjekk ut klipp og mer på Kultbloggen www.youtube.com/DanaDecay.