Tim Burtons gotiske såpeoperakomedie Dark Shadows dukket nylig opp på kino, og fikk raskt selskap av The Raven. I sistnevnte etterforsker den legendariske horror-forfatteren Edgar Allan Poe en serie mord basert på historiene hans. På tide å sjekke ut filmer inspirert av Poe!
Kalkunklassikeren
THE PIT AND THE PEDULUM
USA – 1961.
Regi: Roger Corman. Med: Vincent Price, John Kerr, Barbara Steele & Luana Anders.
«Edgar Allan Poe's diabolic classic. The Greatest Terror Tale Ever Told!»
Edgar Allan Poe har vært en utrolig innflytelsesrik skikkelse, som har inspirert utallige skrekkfilmer – selv om forfatteren selv slet med å få respekt under sin korte levetid. Poe skrev The Pit and the Pendulum i 1842, sju år før han selv døde under mystiske omstendigheter. Ingen enkel oppgave å lage film av en tynn lefse på bare noen sider, men det forhindrer ikke at novellen har blitt filmatisert en rekke ganger. Først som en fransk kortfilm i 1909, deretter kom en amerikansk versjon i 1913, regissert av klodens første kvinnelige filmskaper Alice Guy.
Men det var først da lavbudsjettkongen Roger Corman tok for seg historien at The Pit and The Pendulum gikk inn i filmhistorien. American International Pictures hadde merket seg at Hammer-studioet nøt stor suksess med sine gotiske grøssere, basert på historier av britiske forfattere som Bram Stoker og Mary Shelley. Hvorfor ikke prøve noe liknende, bare med USAs fremste gotiske forfatter? Corman hadde fenomenal suksess med sin første Poe-grøsser The Fall of the House of Usher(1960), som gjorde Vincent Price til et skrekkikon. Året etter fulgte Corman den samme formelen for The Pit and the Pendulum, og fikk forfatteren Richard Matheson til å skrive et manus etter samme lest. Kun klimakset er basert på Poe-novellen, men det er til gjengjeld et av de mest ikoniske øyeblikkene i skrekkfilmhistorien. Frances Barnard (John Kerr) ankommer det illevarslende slottet til Don Nicholas for å besøke graven til sin søster Elizabeth (Barbara Steele). Hun har plutselig dødd under mystiske omstendigheter, og siden ektemannen Don Medina er spilt av Vincent Price er det nærliggende å tro at han gjorde noe ondt med henne. Mysteriet er imidlertid mer komplisert enn som så. Nicholas er sønn av Sebastian Medina, en av den spanske inkvisisjonens mest sadistiske torturister. Noe som forklarer hvorfor han har en egen torturkjeller: arvegods fra pappa. Det ryktes at Elizabeth egentlig døde av frykt på grunn av noe i denne uhyggelige kjelleren, og nå hjemsøker det hvileløse gjenferdet hennes slottet. Noen spiller i alle fall orgel på natten, hvisker til hushjelpen, og herjer på soverommet hennes. Don Medina er på randen til et mentalt sammenbrudd, besatt av tanken på at hans elskede Elisabeth ble begravet levende. Da Don endelig tar skrittet over i galskapen spenner han Frances på et bord, i en hemmelig del av torturkjelleren - over en dyp grop full av rotter, og like under en svingende pendel som er festet til et sylskarpt knivblad. Dette klimakset er fortsatt skikkelig intenst, og ender med en snedig twist.
Femti år etter premieren føles The Pit and the Pendulum en smule stivbent og teatralsk, men ingen tvil om at filmen gjør seg fortjent til klassikerstatus. Den er fargesprakende og elegant iscenesatt på et overraskende beskjedent budsjett, med kulisser lånt fra andre filmer. Vincent Price er til tider temmelig campy her, men langt fra like selvparodisk som han ble senere. Etter dette regisserte Corman en hel serie med populære Poe-grøssere, alle unntatt Premature Burial (1962) med Price i hovedrollen. The Pit and the Pendulum er tilgjengelig på DVD i The Roger Corman Collection, sammen med The Fall of the House of Usher og The Masque of the Red Death. Kan kjøpes fra www.amazon.co.uk. Se samtidig: Tales of Terror (1962), Castle of Blood (1964) og The Tomb of Ligeia (1964).
Potensiell kultfilm
SPIRITS OF THE DEAD
Frankrike/Italia – 1968.
Regi: Roger Vadim, Louis Malle & Frederico Fellini.
Med: Jane Fonda, Alain Delon, Brigitte Bardot & Terence Stamp.
«Edgar Allen Poe's ultimate orgy!»
Så over til en antologi der Ingmar Bergman, Orson Welles og Luis Bunuel opprinnelig skulle ha regien. Etter hvert som regissørene falt fra forandret prosjektet seg, så Spirits of the Dead ble et snodig sammensurium i grenselandet mellom arthouse og exploitation. Her får vi tre Poe-episoder som klokker inn på rundt førti minutter hver. Den første er høvelig trofast basert på hans første novelle Metzengerstein, med den vesentlige forskjellen at hovedpersonen er forandret til en kvinne.
Roger Vadim regisserte dette segmentet like etter Barbarella, igjen med sin daværende kone Jane Fonda i tittelrollen. Hun er grevinnen Frederique av Metzengerstein, som i en alder av 22 år arvet hele familieformuen. Nå er hun områdets rikeste og mektigste kvinne, noe denne sadistiske psykopatdama utnytter til fulle. I følge fortellerstemmen er hun en «kvinnelig Caligula», som morer seg med «skamfull hedonisme» og sadistisk tortur av sine undersåtter. Flørter skamløst med en liten guttunge, før hun henger pjokken opp i et tre etter halsen og skyter piler etter ham. Tvinger hoffdamene sine til trekantsex, arrangerer orgier der hun har seg med kvinner og menn. Sånn går dagene, helt til hun faller for sin gåtefulle fetter Baron Wilhelm (spilt av Peter Fonda, Janes lillebror!). Frederique blir rasende da fetteren avviser henne, og får en av undersåttene sine til å brenne ned stallen hans. Denne pyromanske hevntokten ender i tragedie, for Wilhelm omkommer mens han prøver å redde yndlingshesten sin. Frederique er utrøstelig. Like etter kommer en svart hingst stormende inn i grevinnens forgård. Hun utvikler et veldig nært forhold til hesten (men ikke så nært), og tilbringer hver våkne minutt med å ri på den (men ikke på den måten). Filmen mister piffen så fort denne hesten dukker opp, og alt fiser ut i en intetsigende slutt. Vadim har sans for kinky tablåer og utfordrende kostymer, men holder seg kokett unna skikkelig snusk til fordel for drømmende artyfart-scener der fint lite skjer.
Andre episode er regissert av den franske auteuren Louis Malle, heller ikke en kar man forbinder med gotiske grøss. Hans avsnitt er basert på William Wilson, der tittelfiguren (spilt av Alain Delon) er rett igjennom ond psykopat som forlanger å bekjenne sine synder til en prest. I et tilbakeblikk får vi vite at William har vært en sadist siden oppveksten på en militær kostskole. Han morer seg med å heise et mobbeoffer ned i en tønne med rotter da en ny gutt dukker opp på skolen. Han heter også William Wilson, og de kunne ha vært tvillinger. De møtes flere ganger i løpet av livet. Begge studerer medisin som unge menn, og slemme-William er i ferd med å obdusere en naken pike levende da hans samvittighetsfulle dobbeltgjenger setter en stopper for moroa. Som voksen soldat er William i ferd med å piske Brigitte Bardot før hun blir gruppevoldtatt, men igjen dukker hans alter ego opp for å forhindre festen. Alt detonerer i et oppgjør mellom de to karene, som naturligvis er to sider av samme mynt. Louis Malle kom i bitter konflikt med Alain Delon under opptakene, og var selv ikke særlig fornøyd over resultatet. Dette er allikevel en elegant historie, og Delon er jo en fordømt cool skuespiller. Helt godkjente saker, men filmen sparer trumfkortet sitt til sist.
Kalaset avsluttes med Frederico Fellinis Toby Dammit, «liberalt basert» på Poe-novellen Don’t Wager Your Head to the Devil. Vi forflytter oss til nåtiden anno 1968, der den britiske skuespilleren Toby Dammit (Terrence Stamp) ankommer Roma for å spille inn verdens første katolske western. Toby er totalt utbrent, alkoholisert, nedkjørt og ser ut til å være fanget i sin egen skjærsild. Han føler seg hjemsøkt av djevelen, som kommer til ham som en liten blond pike med ball og et vilt flir – åpenbart inspirert av Mario Bavas Kill, Baby, Kill!. I Tobys øyne er Roma et kaleidoskop av galskap, overbefolket av bisarre skikkelser.
Dette segmentet føles virkelig som en feberdrøm og summerer effektivt opp Fellinis anstrengte forhold til berømmelse, den italienske filmbransjen, og hvor mye han foraktet prisutdelinger. Toby Dammit var en av de første filmene Fellini regisserte etter sine eksperimenter med LSD, og det merkes. Dette marerittaktige sirkuset er blant det beste Fellini noensinne lagde. Helt glimrende! Spirits of the Dead er sluppet i en nyrestaurert Blu-ray fra Arrow Films, som kan kjøpes fra www. play.com. Originaltittelen er Histories extraordinaiers. Se samtidig: Two Evil Eyes (1990), Stuart Gordons The Pit and the Pendulum (1991) og The Death of Poe (2006).
Potensiell kultfilm 2
HOUSE OF DARK SHADOWS
USA – 1970.
Regi: Dan Curtis.
Med: Jonathan Frid, Greyson Hall, Kathryn Leigh Scott & Roger Davis.
«A Story of Blood Relations»
Undertegnede sløste bort mye tid på å finne en passende kalkun i denne kategorien, og horvet i igjennom blant andre The Torture Chamber of Dr. Sadism (1967), Jesus Francos House of Usher (1982) og Lucio Fulcis The Black Cat (1981). Temmelig skrale saker, dessverre. Siden Edgar Allan Poes samlede verker er «public domain» kan enhver som vil filmatisere historiene hans uten å betale for rettighetene. Noe som har resultert i et stort hav av amatørmessige tøysefilmer som er «basert» på Poe. Lykke til med å grave frem en gullklump i det bæsjehavet.
Så isteden hopper vi rett over til Dark Shadows, kult-såpeoperaen som Tim Burton akkurat har laget en fjollete filmversjon av. Hvis jeg hadde timebetaling og halvannet års tid før deadline hadde jeg gladelig horvet meg igjennom den komplette DVD-samlingen av TV-serien.
Dark Shadows: The Complete Original Series ble jo akkurat sluppet i USA, i filmhistoriens største samleboks. 1225 episoder fordelt på vanvittige 131 disker! Men tilbake i virkeligheten blir nok det i meste laget. Så vi får nøye oss med kinoversjonen, som har den tvilsomme æren av å være den første filmen noensinne basert på en såpeopera. TV-serien trakk sin inspirasjon fra en rekke Poe-historier, men House of Dark Shadows ser mest ut til å være inspirert av Hammers vampyrfilmer med Christopher Lee. Oh well. Etter å ha vært begravet i familiekrypten i 172 år vender den melankolske vampyren Barnabas Collins (nylig avdøde Jonathan Frid) tilbake til Colinwood Manor. Han introduserer seg som en «fetter fra London», sjarmerer alle slektningene - og faller pladask for Collinsfamiliens guvernante Maggie (Kathryn Leigh Scott). En naiv skjønnhet som ser ut til å være reinkarnasjonen av Josette Du Priz. Barnabas’ store kjærlighet, som begikk selvmord på 1700-tallet etter at hun oppdaget at han hadde blitt en vampyr. I mellomtiden blir flere av nabolagets kvinner funnet med merkelige bittskader på halsen. Hmm. I mellomtiden oppdager familielegen Dr Julia Hoffman (Grayson Hall) at Barnabas egentlig er en blodsuger, og kommer opp med en kur for vampyrismen hans. Synd at Julia samtidig forelsker seg i Barney, og bestemmer seg for å sabotere forholdet hans til Maggie.
Det er en smule vanskelig å tro at alle disse kvinnene faller som fluer for en aldrende, tynnhåret Dracula-kopi som Barnabas, men i følge fans av TV-serien var han i sin tid et skikkelig sexsymbol. Undertegnede har også litt vanskelig å skjønne hvorfor Dark Shadows ble så fordømt populær, men i USA var serien et fenomen nesten på nivå med Star Trek. Komplett med egne tegneserier, spill, romaner og tyggegummikort. Fansen møtes fortsatt på årlige messer, og gode greier.
Serieskaperen Dan Curtis regisserte og produserte selv House of Dark Shadows, som ble spilt inn på lavt budsjett mens TV-serien fortsatt rullet daglig på skjermen. Etter flere år med den frustrerende TV-sensuren kunne Curtis endelig boltre seg med blod og gørr, men sett i dag føles ikke House of Dark Shadows spesielt voldsom. For å være ærlig fant jeg denne filmen en smule rotete og intetsigende. Jeg mistenker at en del av problemene skyldes at Curtis klippet ned House of Dark Shadows med nesten 20 minutter før premieren, i et forsøk på å øke tempoet. Curtis uttalte før sin død at han angret på å ha redigert ned filmen, men de bortklipte scenene er dessverre tapt for alltid. Hverken The House of Dark Shadows eller oppfølgeren Night of Dark Shadows er sluppet på DVD ennå, men begge kommer angivelig på Blu-ray tidlig i 2013. I mellomtiden er gamle VHS-utgaver tilgjengelig på www.ebay.co.uk, og med litt triksing kan filmene ses på iTunes. Se: Your Vice is a Locked Room and Only I Have the Key (1972), The Spectre of Edgar Allan Poe (1974) og Buried Alive (1990).
Ekstrem kultkalkun
THE MANSION OF MADNESS
Mexico – 1973.
Regi: Juan Lopez Moctezuma.
Med: Claudio Brook, Arthur Hansel, Ellen Sherman & Martin LaSalle.
«The Newest Edgar Allan Poe Horror Thriller! The madness of the mansion is uncontrollable!»
Så videre til helt andre boller. En surrealistisk syrefilm fra meksikanske Juan Lopez Moctezuma, som tidligere hadde produsert flere av filmene til vår mann Alejandro Jodorowsky (El Topo, The Holy Mountain). Hans debutfilm The Mansion of Madness turer av gårde i samme stil. Basert på Edgar Allan Poe-historien The System of Dr. Tarr and Professor Feather, men mest som et påskudd for å iscenesette psykedeliske scener med toppløse damer, frikete kostymer og allmenn galskap. Gjerne for meg.
Vi er tilbake i 1800-tallet, der journalisten Gaston Leblanc (Arthur Hansel) er på vei til et avsidesliggende sanatorium i Frankrike. Han har planer om å skrive en artikkel om Dr. Maillards (Claudio Brook) ukonvensjonelle måte å behandle mentalpasientene sine. Uten å være helt forberedt på akkurat hvor ukonvensjonelle disse metodene er. Pasientene er utkledd som soldater og raser rundt i området som rabiate villmenn. Dr. Maillard ønsker Gaston hjertelig velkommen, og viser ham rundt på asylet – og det blir raskt klart at doktoren mangler et par smørbrød i nistekurven. Maillard foretrekker å bli tiltalt som «deres majestet», babler i vei om sine sinnssyke teorier og viser seg å ha brysomme pasienter korsfestet i kjelleren. Det er heller ikke et godt tegn at behandlingen hans er basert på Aleister Crowleys gamle leveregel: «Do as thou wilt shall be the whole of the law». Så ja, pasientene har bokstavelig talt tatt over asylet.
Gaston faller for Maillards vakre datter Eugenie (Ellen Sherman), som underholder med transendental toppløsdans. Hun avslører at doktoren egentlig er en gal straffange som har rømt fra Djevleøya, og tok over hele asylet etter å ha ledet pasientene i et voldsomt opprør. Den virkelig Dr. Maillard er innelåst i kjelleren. Før de får sjansen til å kontakte myndighetene blir kjæresteparet tatt til fange av den stormannsgale inntrengeren, som arrangerer en sprøyte gal festmiddag. Her blir vi blant annet vitne til jukking på flådd kalvekadaver, fløytespilling på krabbe, en oppspilt buktalerdukke og dansende kråker – før Eugenie finner sin far pakket inn i selleri. Så full fest, med mye manisk latter og ekko på lydsporet. I motsetning til forbildet Jodorowskys skrullete mesterverk får man aldri følelsen av at denne galskapen har noen mening, ikke engang for regissøren. Men det er lett å sette pris på den visuelle oppfinnsomheten. Regissøren Juan Lopez Moctezuma tok et langt skritt videre med sin neste film: den enda sprøere skrekkfilmen Alucarda (1977). Moctezuma var ellers mest kjent for å ha grunnlagt teaterkollektivet «Panic Movement» sammen med Jodorowsky, som på sekstitallet skremte vettet av publikum med utagerende villmannsteater.
Under en forestilling på Paris Festival of Free Expression i 1965 troppet Jorodowsky opp på scenen med slanger tapet til brystet, mens han kuttet strupen på to gjess. Blant høydepunktene i denne styrkeprøven var nakne kvinner klint inn med honning, en korsfestet høne og en oppblåsbar gummivagina. Etter fire timer avsluttet de seansen med å kaste levende skilpadder og aprikoser i sukkerlake på publikum. Mansion of Madness ble laget i samme ånd, selv om den er forskånet for dyremishandling. Ja ja. Guillermo del Toro er en så stor fan av filmen at han dukker opp i et intervju på DVD-utgivelsen for å skryte av regissøren, og han ga Claudio Brook en av rollene i sin gjennombruddsfilm Cronos. The Mansion of Madness er sluppet på DVD fra Mondo Macabro, og kan kjøpes rett fra www.amazon.com. Også kjent som Dr. Tarr’s Torture Dungeon og House of Madness. Se samtidig: Witchfinder General (1968), Web of the Spider (1971) og Lunacy (2005).