JENTER SOM SPARKER RUMPE!

I Steven Soderberghs stjernespekkede actionthriller Haywire sparker MMA-baben Gina Carano rumpe så det svir – så vi sjekker ut en klynge damer du ikke slett bør kødde med.

KULTKLASSIKEREN

Savage Streets

USA 1984

Regi: Danny Steinmann

«What They Just Did To Her Little Sister Is Worse Than A Crime ... Now Witness The Ultimate Execution!»

Vi åpner østrogenfesten med en god gammel godbit fra åttitallet, der Linda Blair har sin beste rolle siden hun gulpet opp ertesuppe i fjeset på Max von Sydow. Hun er Brenda, en tøff «tenåring» som leder The Satins: en jentegjeng utkledd som statister fra Pat Benatars «Love is a Battlefield»-video.

Jentene kommer raskt i klammeri med The Scars, under ledelse av den hatefulle psykopaten Jake (Robert Dryer). Dette er en plastpønkete guttegjeng av typen som bare eksisterte i filmer fra åttitallet: med pannebånd, barberbladøreringer, kjetting rundt halsen og skinnjakker med nagler. Disse kaklende drittsekkene kjører rundt i Los Angeles på jakt etter jenter de kan trakassere, og klarer nesten å kjøre på Brendas døvstumme lillesøster Heather (Linnea Quigley).

Men ingenting vondt kan vel skje med en så uskyldsren, troskyldig solstråle som Heather, eller hva? Vel, ingenting rent bortsett fra at The Scars-gjengen bryter seg inn på skolen dagen etter, og gruppevoldtar henne brutalt på toalettet i gymsalen. En oppriktig ubehagelig scene, som er smakfullt kryssklippet med et lystig dusjslagsmål fullt av nakne piker. Heather ender opp på sykehuset i koma, og en knust Brenda får trøst av den optimistiske bestevenninnen Francine (Lisa Freeman). Som er gravid og skal gifte seg med kjæresten sin om bare noen dager. Jeg håper virkelig ikke at noe vondt skjer med en sånn gladjente. Noen minutter etter å ha prøvd brudekjolen sin blir Francine kastet utfor en bro av Jake. Brenda får nok, og bestemmer seg for at disse lømlene fortjener en lærepenge.

Så kommer filmens mest ikoniske øyeblikk; den berømte scenen der Brenda-Linda Blair ligger tankefullt i badekaret og forbereder seg mentalt på oppgjøret som kommer, mens kameraet sakte zoomer inn på det imponerende brystpartiet hennes. En pauseknappfavoritt fra oppveksten. «It’s a time for revenge, and your time has come» synger den australske powerballade-mesteren John Farnham på lydsporet. Så Brenda kler seg i tettsittende catsuit i svart lær, går til innkjøp av en armbrøst – og drar ut på jakt. Linda Blair ble nominert både til en Razzie som verste kvinnelige skuespiller, og en Saturn Award som beste skuespiller for rollen i Savage Streets. Men selv om meningene er delte synes jeg personlig at hun er helt glimrende her. Med tanke på alt kaoset bak kulissene er det utrolig at Savage Streets fungerer så bra.

Filmen ble angivelig finansiert av folk med tilknytning til mafiaen. Den opprinnelige regissøren ble sparket dagen før innspillingsstart, og Danny Steinmann hadde bare atten timer å forberede seg på å ta over jobben. Han klippet bort flere sidehistorier fra manuset, noe som blant annet innebærer at John Vernon bare dukker opp i et par scener og skriker «go fuck an iceberg!» før han forsvinner ut av handlingen igjen. Noen uker inn i innspillingen gikk produksjonen tom for penger, men opptakene ble med nød og neppe fullført etter en masse konflikter. Allikevel har Savage Streets blitt en glimrende exploitation-film, stappfull av sitatvennlige replikker. Effektivt fortalt, energisk regissert og drevet av entusiastiske skuespillere. En vinner! Savage Streets ble i sin tid totalforbudt på kino i England, og klippet ned med vanvittige 13 minutter på video. Filmen ble også snauset ned på video i Norge, men i fjor ble den sluppet på DVD i en «Special Uncut Edition» fra våre venner i Another World, som inkluderer alt ekstrastoffet fra den utgåtte Code Red-utgivelsen. Se samtidig: Modesty Blaise (1966), Nikita (1990) og Chocolate (2008).

POTENSIELL KULTFILM 

Girls are for loving - USA 1973

Manus & regi: Don Schain.

Med: Cheri Caffaro, Timothy Brown, Jocelyne Peters & Scott Ellsworth.

«Thrill to the Passions of Ginger, the Wildest, Sexiest Super-Spy!»

Tingene menn gjør for konene sine! Produsenten Don Schain var for eksempel villig til å finansiere, skrive og regissere en serie grindhouse-filmer med sin unge trofekone Cheri Caffaro i hovedrollen som Ginger McAllister, James Bonds kvinnelige motstykke. En privatdetektiv, hemmelig agent, stripper, karateekspert og frisinnet «swinger» - som løser forbrytelser med kroppen sin, på oppdrag fra sin arbeidsgiver Jason Varone (William Grannel).

Girls Are For Loving er den tredje og siste filmen i serien, som har et høyere budsjett og er laget med litt større kompetanse enn forgjengerne. Men alt er relativt. Dette er fortsatt en hjemmesnekret billigproduksjon, der de ekstra pengene i hovedsak gikk med til å sende filmteamet på betalt ferie til Jomfruøyene. Historien er ekstremt grøtete, men sirkler rundt en serie kidnappinger som er utført i forbindelse med at USA skal inngå en handelsavtale med et navnløst, asiatisk land.

Ginger får i oppdrag å bevokte diplomaten James Whitney (Scott Ellsworth), som hun forventes å ligge med – sånn at hun kan beskytte ham da kidnapperne dukker opp. Ginger liker denne planen, fordi: «Let’s just say I like to fuck a lot». Jenta si, det. Hjernen bak komplottet viser seg å være Gingers kriminelle motstykke: Ronnie St. Clair (Jocelyne Peters). Også hun en rik, nymfomanisk frilansagent som tilbringer mesteparten av tiden naken på ryggen. Ginger går undercover som en kabaretsanger på et skihotell, mest som et påskudd for å la nakenmodellen Cheri Chaffaro utfolde sine «gnistrende talenter » med to sangnumre utkledd i blå fjær. Hun synger så grøssjævlig falskt og danser så keitete at hele scenen blir opphøyd til stor humor. Heldigvis avslutter Cheri hele denne festforestillingen med et strippenummer, så hun lander på tryggere grunn.

Sånn ellers: Ginger fighter i en rosa neglisjé. Båtjakt. Rumpemassasje. Toppløs kung fu. Fjærtortur. Et eksploderende akebrett. Filmen er preget av håpløs dialogføring, inkompetent kampkoreografi og en helt ubegripelig historie. Alt som har med plottet å gjøre formidles i lange dialogscener mellom action- og nakenscenene.

Men Girls Are for Loving er samtidig såpass forskrudd og entusiastisk sleazy at det er lett å skjønne at denne amatørmessige filmserien fortsatt har sine fans. Det største problemet her er at Cheri Chaffaro minner mer om en helt ordinær husmor enn en spenstig actionheltinne. Noe som blir desto mer påfallende hver gang de andre karakterene legger ut i det vide og brede om hvor uimotståelig, skjønn og sexy Ginger er. Chaffaros fremste talenter ser ut til å være villigheten til å kle seg naken så fort sjansen byr seg, og valget av ektemann. Ginger ble solgt som en seksuelt aggressiv, feministisk actionhelt for det svingende syttitallet, men jeg vet nå ikke helt hvor frigjort hun egentlig er. La gå at Ginger kastrerer skurker med pianostrenger, elektro-torturerer testikler og sparker menn mellom bena støtt og stadig. Sånn ellers tilbringer hun store deler av spilletiden enten naken, bundet eller utkledd som en gatehore på tilbud.

Serien har et dessuten snodig bondagetema som ser ut til å spille mer på regissørens egne fetisjer enn et behov for å oppfylle sjangerkonvensjonene. Girls Are For Loving er langt unna pornografisk, men det er drøye øyeblikk her som aldri verden ville ha sett i en normal, amerikansk kinofilm fra syttitallet. Cheri Caffaro fikk pussig nok ikke flere filmroller etter at hun skilte seg fra Don Schain. Hun har for lengst trukket seg tilbake fra filmbransjen, og jobber nå som birøkter! Eksmannen har på sin side blitt en populær produsent for Walt Disneykonsernet, og har blant annet skapt High School Musical-serien! Så sånn kan det gå. Undertegnede hadde for å være ærlig håpet at denne drive in-trilogien var litt mer underholdende, men for sin tid var den banebrytende. Ginger banet vei for flere kvinnelige actionhelter oppigjennom syttitallet, og inspirerte Andy Sidaris til å lage sin egen variant med tittelen Stacey (1973) - som ble starten på en egen sjanger med billige «girls with guns»-filmer. Girls Are For Loving ble i sin tid satt opp på kino i Norge under tittelen Ginger, agent 00sex. Den er sluppet på DVD i samleboksen Ginger, sammen med forgjengerne Ginger (1971) og The Abductors (1972). Kan kjøpes rett fra www.amazon.com. Se også: Savage Sisters (1975), Too Hot To Handle (1977) og So Close (2002).

KULTKALKUNEN 

Skyscraper

USA – 1996.

Regi: Raymond Martino.

Med: Anna Nicole Smith, Richard Steinmetz, Branimir Cikatiæ & Jonathan Fuller.

«Eighty-Six Floors of Action-Packed Terror!»

Det er kanskje ufint å gjøre narr av en avdød fotomodell som slet med rusproblemer, personlige tragedier og søplefolk som stadig utnyttet henne, men det forhindrer ikke at vi kommer til å gjøre det akkurat nå. Beklager, alle Anna Nicole Smith-fans. Det faktum at Skyscraper er en hysterisk, kaklende kalkun forminsker jo heller ikke tragedien ved det korte livet hun levde frem til 2007. Anna Nicole er ikke den første jeg tenker på hvis noen sier «en kvinnelig Bruce Willis», men det var faktisk planen. Å lage en lavbudsjettutgave av Die Hard, med Anna Nicole i hovedrollen som hardbarket actionheltinne. Noe som kunne ha vært et underholdende prosjekt hvis hun hadde et minimum av skuespillerferdigheter, eller i det minste var innstilt på å ha det gøy.

 I stedet troppet Anna Nicole opp på settet i en tilstand som diplomatisk kan beskrives som en smule redusert. Anna Nicole er den verpesyke helikopterpiloten Carrie Wisk, som blir fanget i en skyskraper beleiret av en terroristgruppe med Fabio-hår, skinnbukser og europeiske tøyseaksenter. Skyscraper ble produsert av (det nå nedlagte) lavbudsjettselskapet PM Entertainment Group, som utover nittitallet sto bak massevis av billige rett-på-video-actionruller.

Produsentene regnet trolig med at de hadde ansatt den lekre nakenmodellen som noen år tidligere hadde skapt sensasjoner med H&M-reklamer og en ikonisk Guess-kampanje. Det de isteden fikk var Anna Nicole 2.0. Smith spilte inn filmen året etter at hennes 90 år gamle milliardærektemann J. Howard Marshall II døde av alderdom. Anna Nicole var ikke akkurat i toppform da hun starter innspillingen, og tilstanden hennes ser ut til å forverre seg fra scene til scene. Man har prøvd å forkle Anna Nicoles vektøkning ved å stappe henne inn i en fotsid pilotdrakt – noe som bare får henne til å se enda mer sekkete ut. Det forhindrer ikke at hun jevnlig opptrer naken i filmen, naturligvis. Smith utfører disse sexscenene med den grasiøse sårbarheten til en svimeslått flodhest.

Anna Nicoles kilometerbrede sørstatsaksent og sutrete tonefall blir irriterende veldig fort. Hun minner mer om et klossete, trassig barn enn en sexy actionheltinne. Så til de grader hjelpeløs at man synes skikkelig synd på henne, helt til hun åpner munnen igjen. Anna Nicole Smith er, uten overdrivelse og sidestykke, den mest inkompetente skuespilleren jeg noensinne har sett spille en hovedrolle i en profesjonell film. Det morsomste med hele produksjonen er «outtakes»-montasjen fra Skyscraper, som er sett på YouTube av langt flere enn dem som så selve filmen. Her finner vi ut at Anna Nicole ikke var i stand til å lese manus, så regissøren leste opp replikkene bak kamera, en etter en – og fikk henne til å gjenta dem, så godt hun kunne. Dette leder blant annet til et tragikomisk øyeblikk der hun bruker rundt femti tagninger på å si «this is One Rocket Charlie, I’m heading east bound leaving your air space» – som blir snøvlete varianter av «Charlie Rocky leading your hair space».

Det er åpenbart at Anna Nicole er sløvet ned på sterke piller i mange av scenene: alternativt uinteressert, utmattet, desorientert og fryktelig frustrert over å måtte gjøre en innsats. Disse klippene er dessverre ikke inkludert på DVD-utgivelsen av Skyscraper, som fortsatt kan kjøpes fra www.amazon.com, men kanskje en spesialutgave kommer i fremtiden? Jeg hadde gladelig betalt litt penger for å se en innspillingsdokumentar om denne fiaskoen! Vær obs på at den britiske utgivelsen er klippet med nesten et minutt. Le samtidig av: Deadly Weapons (1974), Fatal Justice (1994) og alt Andy Sidaris har laget.

EKSTREM KULTFILM

Lady Terminator

Indonesia – 1989.

Regi: H. Tjut Djalil.

Med: Barbara Anne Constable, Christopher J. Hart, Claudia Angelique Rademaker & Adam Stardust.

«First she mates… then she terminates!»

Her har vi The Terminator, sånn som denne klassikeren kunne ha sett ut hvis James Cameron fikk et mentalt sammenbrudd og dro til Indonesia. Historien er omtrent den samme, rent bortsett fra at Lady Terminator er en udødelig heks som reinkarnerer seg selv ved å forvandle seg til en slange - som kryper opp i vaginaen til en druknet antropologistudent. Ja, bare les den setningen et par ganger til. Jeg kan vente. Istedenfor Arnold Schwarzenegger har vi en australsk Penthouse-modell som tilbringer store deler av spilletiden toppløs. Hun spiller en feminin variant av den samme cyborgen, med den vesentlige forskjellen at Arnolds tolkning av tittelrollen ikke først og fremst var basert på å ha samleie med overvektige indonesiske menn til blodet sprutet. Det er dermed et litt større fokus på stump vold mot badebukseområdet her.

Andre forskjeller inkluderer at Lady Terminator skyter laserstråler ut av øynene sine og har en magisk vagina som biter av penisene til mennene hun ligger med. Jeg vet ikke helt hvordan det er menneskelig mulig å summere opp handlingen i Lady Terminator på en vettig måte.

Men i grove trekk: den amerikanske antropologistudenten Tania (Barbara Anne Constable) er på besøk i Indonesia for å gjøre research til sin hovedoppgave om den mytiske South Sea Queen. Hun er i følge indonesisk mytologi en heks som bor på havbunnen, kjent for å lokke menn til sin sikre død ved hjelp av sin umettelige seksuelle appetitt. Via et litt uklart hendelsesforløp blir Tania bundet til en seng under en dykketur, og deretter besatt av ånden til Stillehavets onde dronning.

Som tidligere nevnt, med hjelp av en animert slange som slingrer seg inn i hennes aller helligste. Hun spaserer opp av vannet kliss naken, gjenoppstått som den udødelige drapsmaskinen Lady Terminator. Etter en halvtime blir vi plutselig introdusert til Erica (Claudia Angelique Rademaker), en ung popartist som har sitt eget TV-show, gult pannebånd og en magisk medaljong rundt halsen. Hun er filmens svar på Sarah Connor, og er tippoldebarnet til en mann som for hundre år siden klarte kunststykket med å tilfredsstille Stillehavets dronning seksuelt - og dermed fanget slangen hun hadde gjemt i kjønnet sitt.

Det er derfor Lady T. er ute etter å drepe Erica, men det sier jo seg selv. Heldigvis står politidetektiven Max (Christopher J. Heart) klar til å beskytte Erica, mens Lady Terminator meier ned hundrevis av statister med en AK-47. I følge hovedrolleinnehaver Barbara Anne Constable var hun flere ganger nære å bli drept under innspillingen, som blant annet måtte legges ned en måned mens hun lå på sykehuset med en alvorlig kuttskade i benet.

Det er forståelig at Barbara ikke spilte inn flere filmer etter dette, men allikevel synd - for hun hadde alle forutsetninger for å bli en B-filmdronning av rang. Lady Terminator er en skikkelig godtepose full av ren galskap, og noe av det mest underholdende jeg har sett på lang tid! Denne filmen rommer mer «bad movie»-magi enn det hadde vært mulig å beskrive i en hel bok. Noen stikkord: Hockeysveiser og eksplosjoner. Barslagsmål i et tilbakeblikk. Langt sangnummer. Full rulle! Den totale mangelen på måtehold og kompetanse har skapt et lite mesterverk.

Med livlige actionscener, ville biljakter, hysterisk morsom dialog, festlig dubbing, umotiverte nakenscener og en hovedperson som virkelig er badass! Så ja, varmt anbefalt! Lady Terminator ble sluppet på DVD av Mondo Macabro, som nå dessverre er nedlagt – men filmen kan fortsatt kjøpes fra www.amazon.com. Også kjent som: Nasty Hunter, Shooting Star, The Revenge of the South Sea Queen og Terminator Woman. Se: Naked Killer (1992), Pistol Opera (2001) og The Machine Girl (2009)

Sjekk ut klipp fra månedens filmer og mer på http://www.youtube.com/DanaDecay!